Edmund Husserls fødselsdag Egil H. Olsvik

«Om jeg ikke kan oppnå klarhet, kan jeg heller ikke leve»

I anledning Edmund Husserls fødselsdag (08.04.1859-27.04.1938)

Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I dag, 8.april, er det 162 år siden Edmund Husserl ble født. Husserl kan omtales som grunnlegger av fenomenologien. Således er hans «impact» av en uberegnelig størrelse, og hans innflytelse på nåtidig filosofi og vitenskap – om enn i reaktiv forstand – var, og er, epokegjørende. Husserl var den siste av de store, klassiske rasjonalistiske filosofene, av samme format som Platon, Descartes, Kant og Hegel.

Husserl var matematiker i bunnen, og han beundret Platon, men undret seg over hvorfor han ikke hadde «sett» at matematikken kunne utvides til praktisk anvendelse på den konkrete naturen?[1] I så fall ville kulturen vår kanskje ha nådd den teknologiske alder 2000 år tidligere? Det var jo først med Galilei at geometrien ble ekstrapolert og gjort praktisk – med atomfysikk, GPS og romfart som resultat.

Edmund Husserl (1859-1938) var av samme format som Platon, Descartes, Kant og Hegel, mener innleggsforfatteren.
Edmund Husserl (1859-1938) var av samme format som Platon, Descartes, Kant og Hegel, mener innleggsforfatteren.

Ved sin død etterlot Husserl seg omtrent 40 000 notatsider i Gaberlsberger-stenografi. Notatene ble reddet fra tyskerne, og slept på slede fra Tyskland til Leuven i Belgia av Pater Herman L. von Breda, hvor det første Husserl-arkivet ble opprettet i 1939. Husserls selvpubliserte verk var få, og de første arkivarene prioriterte erkjennelsesteoretiske tekster av en nokså formell, abstrakt karakter.[2]

På 1980-tallet begynte så Ulrich Melle et. al., å publisere etiske og sosialfilosofiske manuskripter. Etter 82 års forskningsarbeid på full tid, er så omtrent 80 prosent av manuskriptene transkribert. Husserls fulle, filosofiske profil er først nå i ferd med å komme til syne for oss. Dermed har det befestet det seg en oppfatning av Husserl som en livsfjern tåkefyrste – en bitter, filosofisk eremitt som hadde stirret for lenge på solen.

«Eremitt»? – Nei. Husserl var ektemann, en travel pappa, universitetsrektor, lærer og forsker. «Livsfjern»? – Nei, absolutt ikke. Husserl hadde et ustoppelig driv mot å underminere det han oppfattet som filosofiske dogmer, også hos seg selv. I tiden rundt 1911 begynte han å oppleve ubehagelige intuisjoner om at selve grunnlaget i hans livsverk så langt kunne være mangelfullt: «- Om jeg ikke kan oppnå klarhet, kan jeg heller ikke leve.» Edith Stein redigerte så notatene som ble til verket Ideen II,[3] hvor empati-fenomenet pulserer fra grunnen i vår menneskelige kroppsfornemmelse. Disse mer dynamiske erkjennelsene medførte en radikal selvkritikk, som til slutt endte med det siste store verket; Krisen i de europeiske vitenskapene og den transcendentale fenomenologien (1938).[4]

Husserls forfatterskap utgjorde en ekstrem utforskning av solidaritetens vesen og betydning.

Egil H. Olsvik

- Europa er sykt, skrev han. Europa befant seg i en dyp, åndelig og kulturell krise. Hva innebar så det? (Vi ser her litt bort fra skumle bartemenn, bokbål etc.) På grunn av fascinasjon for verktøyet og dets ytelser, hadde man rent glemt vitenskapingens sosial-etiske fundament.

Vitenskapene er kulturelle oppnåelser, respons på menneskets sårbarhet og nød.

Vitenskapingen har en dyp sosial motivasjon. Men vitenskapene hadde tapt sin forankring i livsverdenen, og dermed forvekslet man fenomenene kausalitet og motivasjon, med det til følge at også psykologien ble pervertert på en teknologisk måte.[5] Det oppstod så ifølge Husserl en «skjebnesvanger» adskillelse mellom filosofien og vitenskapene, eller heller: vitenskapene fortrengte sitt filosofiske opphav. Men da fornekter man også egentlig de basale innovasjonsprosessene og ender lett opp i en rigid formalisme, en begrensende, paradigmatisk verdensfortolkning.

Det kunne synes som om selve konseptet «rasjonalitet» behøvde en radikal transformasjon, men hvordan så?

Husserl la mye av grunnlaget for den såkalte «positivismekritikken», og åpnet erkjennelsens porter for så vel en Heidegger, en Sartre, en Beauvoir, Merleau-Ponty, Habermas, samt Gadamer, Ricoeur, Levinas, Derrida, Skjervheim, Elster, Venneslan, Føllesdal, Zahavi og, ikke minst Konrad Rokstad. I sin omfattende avhandling om Forståelsens historisitet[6], førsøkte Rokstad å dokumentere den indre enheten i Husserls fenomenologi, slik den utviklet seg gjennom et liv i sannhetens tjeneste.

Husserl var altså ikke livsfjern?

Her poserer Egil H. Olsvik, ved Husserls skrivebord, utstilt i Leuven.
Her poserer Egil H. Olsvik, ved Husserls skrivebord, utstilt i Leuven.

Husserl var ikke så opptatt av «hvem» som tenkte på hva. Heller ville han vite «hva» det var som tenkte (i oss). Verden er slik den fremstår for oss, hadde det blitt sagt. Hva betyr så det, egentlig?

Det lille ordet ‘oss’, har enorm betydning.

Husserl så det slik at menneskeheten er forent via vår bevissthets vesen; et hvert tenkelig, våkent menneske preges av en umiddelbar opplevelse av meningsfullt nærvær (om så i psykisk patologi): «Å være, er å være verdi», sier han.[7] Rokstad har fremhevet hvordan fenomenet kjærlighet ble helt sentralt i den senere Husserls tenkning. Kjærligheten er en reell, motiverende kraft som både tiltrekker og frastøter. [8]

I min doktoravhandling om Husserl, konkluderte jeg med å tilføye ett, enkelt tegn, til hans berømte formular om «intensjonaliteten», nemlig bokstaven ‘n’, slik: «Bevissthet er alltid bevissthet om noe[n]».[9] På den måten ville jeg fremheve at intersubjektiviteten både er irredusibel og mulighetsbetingende – et «jeg» er ikke tenkelig, eller endog mulig, uten et foregående «du». All tenkning, også den vitensskapende – er gjennomgripende sosial.

Vi er, altså tenker jeg.

Jeg mener det er sant å si at Husserls forfatterskap utgjorde en ekstrem utforskning av solidaritetens vesen og betydning, f.eks. utgjør de tre samlebindene om Intersubjektivitetens fenomenologi omtrent 1800 sider.[10] Husserl var altså primært sosial-filosof og etiker, og han ville utvikle en etisk vitenskap om vitenskapingen som sådan. Selv før den empatiske vendingen i hans filosofi, er dette direkte uttrykt.

Vi ser det også i brevvekslingen med Hans Kelsen (1881-1973), som ville grunnlegge en «ren» rettsteori ut fra et husserliansk mønster (men beveget seg gradvis i en humeansk retning).[11] I rettsfilosofisk forstand er Husserl en naturrettsforkjemper.[12] Erkjennelse og anerkjennelse er speilede i hverandre.

Selve konseptet om «Staten» hevder Husserl, bør være modellert ut fra menneskets sosiale vesen.[13] Dermed bør retts-vesenet, helse-vesenet, etc., utvirkes slik at det hegner om vår alles velbefinnende, på en menneskelig måte. Og med ‘alle’, så mener Husserl faktisk alle og enhver.

La meg så stille spørsmål med relevans for nåtiden; hva blir egentlig konsekvensen av å la kjærlighet føre i rettsvesenet? Å jage syke og svake rusavhengige fra sted til sted? Er det allment kjærlig å la fordekte, kriminerende motiver styre politiarbeid?

Mer generelt: Den «sykdommen» Husserl i sin tid mente hadde svekket Europa, skyldtes tapt erkjennelse av solidaritetens betingende funksjon for vår alles kulturalitet, og ikke kun i en snever europeisk målestokk. Hvorfor skal f.eks. min kones familie i Eritrea nektes tilgang til de samme helsegoder som vi selv krever?

Husserls fenomenologi innebærer en globalistisk humanisme, og hans begreper kan substansiere formularene i Menneskerettighetserklæringen. Enhver har, rent faktisk, en umistelig, vesensmessig verdighet ved seg.

Noe av det som fortsatt gjør Husserls forfatterskap så spennende, relevant og vitalt, er dets preg av både grandiositet og ufullstendighet. Nettopp dèt gjør at tekstene kan fungere som springbrett mot høyder en selv ikke kunne nådd – slik at ens horisont kan utvides, i det minste glimtvis.

(ENDRINGSLOGG: Vi kom i skade for først å publisere en tidlig versjon av innlegget og beklager det. Teksten er oppdatert og endret 8.april kl.23.43.)

[1] Husserl, E., HUA VII, Erste Philosophie (1923/24), Erster Teil: Kritische Ideengesschichte. Den Haag: Martinus Nijhof (1956).

[2] Vongehr, Thomas Kurze Geschichte des Husserl-Archivs in Leuven und der Husserl-Edition, i «Geschichte des Husserl-Arhivs/History of the Husserl-Archives (Springer, 2007)», s., 71-99)

[3] Husserl, E., HUA IV, Ideen zur einer reinen Phänomenologie und phänomenologischen Philosophie. Zweites Buch: Phänomenologische Untersuchungen zur Konstitution. Edited by Marly Biemel. The Hague, Netherlands: Martinus Nijhoff, 1952.

[4] Husserl, E., HUA VI, Die Krisis der europäischen Wissenschaften und die transzendentale Phänomenologie. Eine Einleitung in die phänomenologische Philosophie. The Hague, Netherlands: Martinus Nijhoff, 1976.

[5] Husserl, E., HUA XXXIX, Die Lebenswelt. Auslegungen der vorgegebenen Welt und ihrer Konstitution. Texte aus dem Nachlass ((1916-1937), (Springer 2008))

[6] Rokstad, Konrad. Forståelsens historisitet. Husserls transcendentale fenomenologi reflektert på livsverdenes grunn. Fenomenologiske undersøkelser (Upublisert avhandling til graden Dr. philos, UiB, 1997).

[7] Husserl, E., HUA XXXVI, Einleitung in die Ethik. Vorlesungen Sommersemester 1920/24. Aufgrund des Nachlasses Veröffentlicht vom Husserl-Archiv (Leuven) unter Leitung von Rudolf Beernet und Ullrich Melle. (2004 Springer Science+Buisness Media Dordrecht.)

[8] Rokstad, K. “A Brief Reflection on Love and the Constitution of the Other”, Analecta Husserliana, Vol. LIV, A.-T. Tymieniecka (ed.), Dordrecht: Kluwer, 1998, pp. 27–36.

[9] Olsvik, E. H. (2008), Psykiatriens fenomenologiske aspekter. En kritikk av «evidensbasert psykiatri. Fenomenologiske undersøkelser. UiB: Inst. for filosofi og førstesemesterstudier. Avhandling til graden Ph.D.

[10] Husserl, E., HUA XIII, Zur Phänomenologie der Intersubjektivität. Texte aus der Nachlass. Erster Teil: 1905-1920, Herausgegebenen von Iso Kern, (Den Haag, Martinus Nijhoff, 1973), HUA XIV, Zur Phänomenologie der Intersubjektivität. Texte aus der Nachlass. Zweiter Teil, HUA XV, Zur Phänomenologie der Intersubjektivität. Texte aus dem Nachlass. Dritter Teil. 1929-35. Ed. Iso Kern. The Hague, Netherlands: Martinus Nijhoff, 1973

[11] Husserl, E., (1994), Husserliana-Documente, Briefwechsel VI, Philosophenbriefe Edmund Husserl Hans Kelsen, Ed.by Karl Schuhmann, Elisabeth Schuhmann. Dordrecht: Kluwer

[12] Husserl, E., upublisert: MS A II 1: Kulturphilosophie, Geisteswissenschaft, Rechtsphilosophie. ‘Aus den ersten Kriegsjahren’, (ca. 1914-16).

[13] MS A II 1, s1, l., 1-6.

Powered by Labrador CMS