Ole Magnus Oterhals har en psykisk utviklingshemming, og har drevet med forskning og undervisning i 10 år. Nå har han, sammen med førsteforfatter May Østby, fått publisert en vitenskapelig artikkel med lettlest del.
fikk publisert lettlest artikkel
Ole Magnus Oterhals både underviser og driver med vitenskapelig forskning
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Tidsskrift for omsorgsforskning publiserte nylig en vitenskapelig artikkel, som er lettlest, men med et vitenskapelig supplement.
Artikkelen har fått navnet Jeg kan!, og handler kort fortalt om hvordan personer med utviklingshemming opplever ulike former for velferdsteknologi. Artikkelens hoveddel er lettlest, og skal være konsis og forståelig for dem forskningen gjelder.
Jeg har plenty å holde på med, og er interessert i både politikk og samfunn. Som forsker er man nysgjerrig på det meste.
Ole Magnus Oterhals, medforsker og medforfatter
Medforsker Ole Magnus Oterhals fra Molde er medforfatter til den lettleste artikkelen, og har deltatt i alle faser av studien og forskningen.
Krever andre standarder
Førsteforfatter May Østby, som til daglig er førstelektor ved Høgskolen i Østfold, forteller at det flere ganger tidligere har blitt publisert lettleste artikler med bidrag fra psykisk utviklingshemmede i andre fagtidsskrifter, som for eksempel SOR-rapport.
Forskjellen er at man i disse tidsskriftene, som ikke er vitenskapelige, ofte finner det utfordrende å dukke dypt nok inn i problemstillingene.
— Vitenskapelige artikler med fagfellevurdering krever andre standarder i beskrivelsen av forskningen, og man følger andre retningslinjer når det kommer til vurderingen av publikasjonen, forteller Østby.
— Det å publisere i et vitenskapelig tidsskrift tilfører en annen vitenskapelig styrke til funnene og prosjektet som helhet. Samtidig er det morsomt for forskerne og få anerkjennelse og publikasjonspoeng, selv om jeg vil understreke at det selvsagt ikke er det viktigste, fortsetter førsteforfatteren, som blant annet har skrevet boken Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming, basert på sine erfaringer fra de siste 10 årene.
Mange historier og minner
Torsdag denne uken stilte May Østby og Ole Magnus Oterhals opp til videointervju med Khrono, ettersom det for tiden er vanskelig å møtes fysisk.
Men med de riktige hjelpemidlene kunne Østby i Kolbotn, Oterhals i Molde og journalisten på Stord møtes for å prate mer om både det siste prosjektet deres, men også om det som har skjedd i løpet av de siste 10 årene, og det som skal skje fremover.
Forskerteamet Østby/Oterhals feirer 10-årsjubileum i år, og det er etter hvert blitt mange gode historier og minner å huske på.
Oterhals husker spesielt turene til utlandet de to har vært på, blant annet for å delta på ulike konferanser.
— Vi har vært i England, i den polske hovedstaden Warszawa og i svenske Östersund. Men alt dette var selvsagt før covid-19 kom, understreker Oterhals, som i likhet med de fleste andre begynner å kjenne at pandemien tærer på tålmodigheten.
Nytt prosjekt på gang
Til våren er planen at Østby og Oterhals, samme med noen flere medforskere og forskere, skal holde forskerkurs for personer med psykisk utviklingshemming.
Prosjektet eies av NFU (Norsk forbund for utviklingshemmede), og det er Østby som er prosjektleder, men det hele består av flere team som er lokalisert rundt omkring i landet, blant annet ved Nord universitet, NTNU, VID i Sandnes, OsloMet, Høgskolen i Østfold og Høgskolen i Molde.
Det er planlagt flere fysiske samlinger utover våren, men noen av teamene har også planer om å gjennomføre kurset digitalt.
— Vi får se hva det blir til. Det er jo umulig å si hvor mange fysiske samlinger det kan bli. Vi får bare håpe på det beste, sier Oterhals optimistisk.
Mange jern i ilden
Ole Magnus Oterhals er 39 år gammel. Han bor i Molde, og selv om det har blitt mindre farting rundt som følge av koronapandemien, har han ingen problemer med å få dagene til å gå rundt.
Ved siden av jobbene på Enen aktivitetssenter og timer ved Voksenopplæringen, underviser han også ved Høgskolen i Molde.
Ja, og så er han forsker og medforfatter av flere artikler, der Jeg kan! foreløpig er den siste i rekken.
— Artikkelen handler i grove trekk om hvordan personer med utviklingshemming kan få et bedre liv ved bruk av digitale hjelpemidler. Eksempler på hjelpemidler kan være ulike nettbrett og Memoplanner. Bruken av hjelpemidlene førte til at de ble mer selvstendige og at de fikk bestemme mer selv, forteller Oterhals engasjert.
Førsteforfatter Østby følger opp:
— Etter at vi startet med inkluderende forskningsprosjekt i 2011, har Ole Magnus vært medforsker og forfatter i flere påfølgende prosjekter. I de disse prosjektene handler det blant annet om å komme nærmere dem som forskningen faktisk gjelder, og det handler om at de skal være involverte både når det gjelder kunnskapen vi tilegner oss generelt og selve tjenesteutviklingen.
Nysgjerrig på det meste
Oterhals forteller at han setter pris på å kunne bidra i samfunnet. I snart 10 år har han undervist studenter ved Høgskolen i Molde, både på vernepleie- og sykepleieutdanningen, og på ulike videre- og etterutdanninger.
— Det er en rolle jeg trives godt i, og som gir meg variasjon i arbeidsdagen. Jeg har plenty å holde på med, og er interessert i både politikk og samfunn. Som forsker er man nysgjerrig på det meste, poengterer 39-åringen.
I CRISTIN (datasystemet for det nasjonale registeret over forskningspublikasjoner og forskningsresultater i Norge) kan man se en oversikt som viser alt Oterhals har vært med på av forskning, intervjuer og undersøkelser de siste 10 årene.
Senere i år kan han altså feire både 40-årsdagen sin og 10-årsjubileum som forskerkollega av May Østby.
Senket skuldrene etter Team-kommentar
For et team, ja, det er det ingen tvil om at de er.
— Vi må fortelle om da vi var i Bergen, sier Østby.
For noen år siden var Østby og Oterhals invitert til å snakke på en svær forskningskonferanse i Bergen. De skulle holde et innlegg fra scenen, og Østby vedgår at etter hvert som ulike doktorer og professorer hadde vært oppe og snakket, ble hun mer og mer nervøs.
— Jeg skalv av nervøsitet, og Ole Magnus kikket bort på med og spurte hva som var galt, hvorpå jeg svarte at jeg var fryktelig nervøs. Hva svarte du da, Ole Magnus?
— Det er ingenting å være nervøs for. Vi er jo et team! sa jeg da, forteller Oterhals.
— Da senket jeg skuldrene, og alt falt liksom på plass. Det skulle ikke mer til enn den kommentaren for å roe meg, og det visste Ole Magnus, sier Østby.
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024