Ole Magnus Oterhals har en psykisk utviklingshemming, og har drevet med forskning og undervisning i 10 år. Nå har han, sammen med førsteforfatter May Østby, fått publisert en vitenskapelig artikkel med lettlest del.

Khronos utsendte fotograf, Rebecca Pettersson, møtte Ole Magnus Oterhals på Voksenopplæringen i Molde fredag. Her tar han timer ved siden av alt det andre han holder på med, som for eksempel undervisning ved Høgskolen i Molde og ulike forskningsprosjekt.

fikk publisert lettlest artikkel

Ole Magnus Oterhals både underviser og driver med vitenskapelig forskning

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Tidsskrift for omsorgsforskning publiserte nylig en vitenskapelig artikkel, som er lettlest, men med et vitenskapelig supplement.

Artikkelen har fått navnet Jeg kan!, og handler kort fortalt om hvordan personer med utviklingshemming opplever ulike former for velferdsteknologi. Artikkelens hoveddel er lettlest, og skal være konsis og forståelig for dem forskningen gjelder.

Jeg har plenty å holde på med, og er interessert i både politikk og samfunn. Som forsker er man nysgjerrig på det meste.

Ole Magnus Oterhals, medforsker og medforfatter

Medforsker Ole Magnus Oterhals fra Molde er medforfatter til den lettleste artikkelen, og har deltatt i alle faser av studien og forskningen.

Krever andre standarder

Førsteforfatter May Østby, som til daglig er førstelektor ved Høgskolen i Østfold, forteller at det flere ganger tidligere har blitt publisert lettleste artikler med bidrag fra psykisk utviklingshemmede i andre fagtidsskrifter, som for eksempel SOR-rapport.

Fakta

Inkluderende forskning

  • Tema for forskningen må være relevant for personer med utviklingshemming.
  • Forskningen skal fremme interessene deres og være basret på samarbeid.
  • Medforskerne skal kunne utøve noe kontroll over forskningsprosessen og det som kommer ut av forskningen.
  • Forskningsspørsmålet, prosessen og rapporter skal være tilgjengelige.

    Kilder: Walmsley og Johnson: Inclusive Research With People With Learning Disabilities: Past, Present, and Futures, via forskningsetikk.no

Forskjellen er at man i disse tidsskriftene, som ikke er vitenskapelige, ofte finner det utfordrende å dukke dypt nok inn i problemstillingene.

— Vitenskapelige artikler med fagfellevurdering krever andre standarder i beskrivelsen av forskningen, og man følger andre retningslinjer når det kommer til vurderingen av publikasjonen, forteller Østby.

— Det å publisere i et vitenskapelig tidsskrift tilfører en annen vitenskapelig styrke til funnene og prosjektet som helhet. Samtidig er det morsomt for forskerne og få anerkjennelse og publikasjonspoeng, selv om jeg vil understreke at det selvsagt ikke er det viktigste, fortsetter førsteforfatteren, som blant annet har skrevet boken Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming, basert på sine erfaringer fra de siste 10 årene.

Mange historier og minner

Torsdag denne uken stilte May Østby og Ole Magnus Oterhals opp til videointervju med Khrono, ettersom det for tiden er vanskelig å møtes fysisk.

Men med de riktige hjelpemidlene kunne Østby i Kolbotn, Oterhals i Molde og journalisten på Stord møtes for å prate mer om både det siste prosjektet deres, men også om det som har skjedd i løpet av de siste 10 årene, og det som skal skje fremover.

May Østby har etter hvert opparbeidet seg mange år med erfaring med inkluderende forskning. I 10 år har hun samarbeidet med Ole Magnus Oterhals, et samarbeid som har resultert i flere forskningsartikler.

Forskerteamet Østby/Oterhals feirer 10-årsjubileum i år, og det er etter hvert blitt mange gode historier og minner å huske på.

Oterhals husker spesielt turene til utlandet de to har vært på, blant annet for å delta på ulike konferanser.

— Vi har vært i England, i den polske hovedstaden Warszawa og i svenske Östersund. Men alt dette var selvsagt før covid-19 kom, understreker Oterhals, som i likhet med de fleste andre begynner å kjenne at pandemien tærer på tålmodigheten.

Forskerteamet May Østby og Ole Magnus Oterhals er etter hvert blitt vant med å måtte møtes slik. Her fra intervjuet med Khrono torsdag denne uken.

Nytt prosjekt på gang

Til våren er planen at Østby og Oterhals, samme med noen flere medforskere og forskere, skal holde forskerkurs for personer med psykisk utviklingshemming.

Prosjektet eies av NFU (Norsk forbund for utviklingshemmede), og det er Østby som er prosjektleder, men det hele består av flere team som er lokalisert rundt omkring i landet, blant annet ved Nord universitet, NTNU, VID i Sandnes, OsloMet, Høgskolen i Østfold og Høgskolen i Molde.

Det er planlagt flere fysiske samlinger utover våren, men noen av teamene har også planer om å gjennomføre kurset digitalt.

— Vi får se hva det blir til. Det er jo umulig å si hvor mange fysiske samlinger det kan bli. Vi får bare håpe på det beste, sier Oterhals optimistisk.

Mange jern i ilden

Ole Magnus Oterhals er 39 år gammel. Han bor i Molde, og selv om det har blitt mindre farting rundt som følge av koronapandemien, har han ingen problemer med å få dagene til å gå rundt.

Ved siden av jobbene på Enen aktivitetssenter og timer ved Voksenopplæringen, underviser han også ved Høgskolen i Molde.

Ja, og så er han forsker og medforfatter av flere artikler, der Jeg kan! foreløpig er den siste i rekken.

Fakta

Jeg kan!

  • En vitenskapelig artikkel på 23 sider, skrevet av May Østby, Hege Bakken, Ole Magnus Oterhals og Karl Elling Ellingsen.
  • En undersøkelse som handler om at fem personer med utviklingshemming har fått hjelpemidler for å få en bedre hverdag.
  • De brukte hjelpemidlene for å følge med på hva som skal skje, og til underholdning.
  • De brukte også hjelpemidler for å snakke med andre og til å velge hva de ville gjøre.
  • De var fornøyde med hjelpemidlene sine. Hjelpemidlene gjorde at de ble mer selvstendige og kunne bestemme mer selv.
  • Det er viktig at personalet hjelper dem med hjelpemidlene.

    Kilde: Idunn.no

— Artikkelen handler i grove trekk om hvordan personer med utviklingshemming kan få et bedre liv ved bruk av digitale hjelpemidler. Eksempler på hjelpemidler kan være ulike nettbrett og Memoplanner. Bruken av hjelpemidlene førte til at de ble mer selvstendige og at de fikk bestemme mer selv, forteller Oterhals engasjert.

Førsteforfatter Østby følger opp:

— Etter at vi startet med inkluderende forskningsprosjekt i 2011, har Ole Magnus vært medforsker og forfatter i flere påfølgende prosjekter. I de disse prosjektene handler det blant annet om å komme nærmere dem som forskningen faktisk gjelder, og det handler om at de skal være involverte både når det gjelder kunnskapen vi tilegner oss generelt og selve tjenesteutviklingen.

Nysgjerrig på det meste

Oterhals forteller at han setter pris på å kunne bidra i samfunnet. I snart 10 år har han undervist studenter ved Høgskolen i Molde, både på vernepleie- og sykepleieutdanningen, og på ulike videre- og etterutdanninger.

— Det er en rolle jeg trives godt i, og som gir meg variasjon i arbeidsdagen. Jeg har plenty å holde på med, og er interessert i både politikk og samfunn. Som forsker er man nysgjerrig på det meste, poengterer 39-åringen.

I CRISTIN (datasystemet for det nasjonale registeret over forskningspublikasjoner og forskningsresultater i Norge) kan man se en oversikt som viser alt Oterhals har vært med på av forskning, intervjuer og undersøkelser de siste 10 årene.

Senere i år kan han altså feire både 40-årsdagen sin og 10-årsjubileum som forskerkollega av May Østby.

Senket skuldrene etter Team-kommentar

For et team, ja, det er det ingen tvil om at de er.

— Vi må fortelle om da vi var i Bergen, sier Østby.

For noen år siden var Østby og Oterhals invitert til å snakke på en svær forskningskonferanse i Bergen. De skulle holde et innlegg fra scenen, og Østby vedgår at etter hvert som ulike doktorer og professorer hadde vært oppe og snakket, ble hun mer og mer nervøs.

— Jeg skalv av nervøsitet, og Ole Magnus kikket bort på med og spurte hva som var galt, hvorpå jeg svarte at jeg var fryktelig nervøs. Hva svarte du da, Ole Magnus?

— Det er ingenting å være nervøs for. Vi er jo et team! sa jeg da, forteller Oterhals.

— Da senket jeg skuldrene, og alt falt liksom på plass. Det skulle ikke mer til enn den kommentaren for å roe meg, og det visste Ole Magnus, sier Østby.

Etter 10 år i gamet, er Ole Magnus blitt en rutinert medforsker og medforfatter.
May Østby gler seg til igjen å kunne reise til Molde og møte Ole Magnus Oterhals fysisk, og ikke bare over videotjenester som for eksempel Messenger.
Powered by Labrador CMS