livslang læring

Økonom ble legestudent som 49-åring: — Jeg fikk se livets mange skyggesider

Dagrun Waag Linchausen kuttet næringslivskarrieren og ble legestudent som 49-åring. — Siviløkonomer treffer oftest pene, vellykkede mennesker på jobb. Nå fikk jeg se livets skyggesider. Det er jeg glad for, sier legevaktsjefen i Bergen.

— Å komme trekkende med all erfaring og mine kunnskaper fra et helt yrkesliv valgte jeg å la være som voksen student. Nå skulle jeg ta til meg ny kunnskap, det ble vesentlig å være bevisst på, sier Dagrun Waag Linchausen.
— Å komme trekkende med all erfaring og mine kunnskaper fra et helt yrkesliv valgte jeg å la være som voksen student. Nå skulle jeg ta til meg ny kunnskap, det ble vesentlig å være bevisst på, sier Dagrun Waag Linchausen.
Publisert Oppdatert

Det var under en biltur Dagrun Waag Linchausen oppdaget at nok var nok.

Hun svimlet og måtte kjøre ut til siden. En kollega ble tilkalt for å overta. Det ville vel gå over?

Men Dagrun Waag Linchausen skjønte at hun var ved veis ende i karrieren som næringslivsleder. Mulig kunne det kalles utbrenthet, men Linchausen oppdaget at hun fikk ny energi ved å snu seg til noe helt annet.

Som 49-åring startet hun på medisinstudiet.

Møtte veggen

— Jeg sier vel bare GJØR DET, kommer det bestemt fra Linchausen gjennom telefonen.

Hun snakker til alle som lurer på om de skulle bytte yrkeskarriere eller ta en ny utdannelse.

— Jeg møtte jeg den berømte veggen, og har valgt å være åpen om det. Og prøvde deretter å gjøre mer av det samme som jeg holdt på med, men det fungerte ikke. Så snudde jeg 180 grader, og der var det ingen vegg. Der lå vegen åpen og energien til å gå videre var tilstede, så lenge det handlet om noe nytt, sier Linchausen som i dag er legevaktsjef i Bergen og står midt i pandemihåndteringen.

— Hvorfor ble det medisin?

— Jeg hadde tenkt på det før det ble Norges Handelshøyskole. Men jeg fikk venner som gikk på NHH og da begynte jeg der. Jeg har hatt utrolig mange gøye jobber, så den utdannelsen angrer jeg ikke på. Men så ble det helt nødvendig å finne på noe annet.

— Hvordan blir prosessen for å bestemme seg?

— Selvfølgelig tenker du at du er for gammel. Hvem tror jeg at jeg er? Du tar opp plassen for andre som er unge, jeg kommer ikke inn osv. Men jeg hadde lyst til å gjøre det. Jeg snakket ikke med noen, ikke engang med min mann om valget. Jeg informerte han etterpå, og det tok han heldigvis pent. Det hadde vært vanskelig om min nærmeste familie ikke var enig med meg.

Så snudde jeg 180 grader, og der var det ingen vegg. Der lå vegen åpen og energien til å gå videre var tilstede, så lenge det handlet om noe nytt

Dagrun Waag Linchausen

Imøtekommende

— Hvordan opplevde du å komme som 49-åring for å søke medisinstudiet?

— Jeg ringte samordna opptak og spurte. De var veldig imøtekommende og mente dette kunne gå bra. Så måtte jeg ta andre og tredjeklasse i kjemi fra videregående. Jeg hadde ikke biologi og fylte på med det også. Deretter var det å lese som privatist. Dermed tok jeg disse eksamenene våren 2003 og kom inn på medisin samme høst.

— Hvordan følte du motivasjonen når du hadde bestemt deg?

— Den var der. Jeg tenkte ofte på min bestemor som sa «det er kvile i bytings arbeid». Altså om du er trøtt av noe, får du nye krefter ved å starte på noe annet. Det var faktisk utrolig gøy å få studere en gang til.

— Og tilværelsen som student i en alder av 49 år?

— Den var skremmende. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Det tror jeg ikke noen som begynner på medisin gjør. Immatrikulering, fadderuke og slikt. Men jeg ble med på fadderuken og var mye med i studentmiljøet. For det var jo kollegaene mine, og de er det jo viktig å være sammen med.

Ble medstudent

Linchausen forteller at medstudentene i begynnelsen nok følte det var litt rart å ha en så voksen medstudent. Og at hun selv syntes det var litt rart å bare være sammen med folk som var yngre enn henne.

— Men det ble visket ut etterhvert. Jeg var student og snakket med mine medstudenter. Jeg gikk aldri opp til foreleser, som gjerne var på min egen alder, for liksom å si at jeg er en av dere. Det viktige ble å faktisk være student, og det fungerte.

Linchausen forteller at hun også la vekt på å ikke snakke så mye om hva hun hadde gjort før.

— Å komme trekkende med all erfaring og mine kunnskaper fra et helt yrkesliv valgte jeg å la være. Nå skulle jeg ta til meg ny kunnskap, det ble vesentlig å være bevisst på, sier Linchausen.

— Foreleserne da, hvordan taklet de en så voksen student?

— Jeg hadde samme forhold til dem som de andre. Jeg stilte spørsmål av og til, men aldri som annet enn student. Noen av dem syntes det var litt rart, men de vennet seg til det, tror jeg.

Som siviløkonom møter du i stor grad deler av samfunnet som fungerer godt. Ikke at det bare har vært glans der heller, men det handler ofte om flinke mennesker som klarer seg godt i jobben, ofte pene, vellykkede mennesker.

Dagrun Waag Linchausen

Fikk se skyggesiden

Linchausen forteller at det måtte noen eksamener til før hun begynte å få roen på at prosjektet med i å studere medisin faktisk kunne gjennomføres.

— Jeg visste jo ikke om jeg ville greie dette. Det måtte noen eksamener til først. Jeg fikk heldigvis noen A-er, og det hjalp veldig på. Senere fikk jeg jo hele alfabetet. Men endte på omtrent B i snitt, og det er jeg selvfølgelig fornøyd med.

— Kva tenker du om valget når du ser tilbake?

— Jeg er kjempeglad for det jeg gjorde. Det har beriket livet mitt enormt. Som siviløkonom møter du i stor grad deler av samfunnet som fungerer godt. Ikke at det bare har vært glans der heller, men det handler ofte om flinke mennesker som klarer seg godt i jobben, ofte pene, vellykkede mennesker. Selv om de har ting de også sliter med, men som lege får du sett skyggesidene av samfunnet og det setter jeg veldig pris på å ha fått lov å bli kjent med.

— Hva tenker du på da?

— Det handler om de som sliter med dårlig helse, det er mye rus, psykiatri. Det er ikke alt som går på skinner for alle, og det må vi prøve å gjøre noe med.

— Jeg hadde en plan om å holde på til jeg er 70. Det er to og et halvt år til. Men jeg ser at det siste året har slitt på meg, sier Dagrun Waag Linchausen som er legevaktsjef i Bergen.
— Jeg hadde en plan om å holde på til jeg er 70. Det er to og et halvt år til. Men jeg ser at det siste året har slitt på meg, sier Dagrun Waag Linchausen som er legevaktsjef i Bergen.

Villig til å lære

«Gjør det», er rådet til andre i samme situasjon. Det et er viktig å vise at du er villig til å lære deg nye ting, mener Linchausen.

— Yrkeslivet er langt, jeg hadde jo allerede jobbet en mannsalder før jeg startet på medisin. Nå har jeg jobbet i elleve år etterpå. Selv om du er i slutten av 40-årene er det mange gode år igjen i arbeidslivet.

— Hvordan har jobben som lege vært?

— Det å få lov til å få innsikt i andre menneskers liv og av og til kanskje utgjøre en forskjell synes jeg er kjempekjekt. Så viser det seg at det ikke er så dumt å ha noen år på baken, litt rynker og overvekt når du er lege. For det gir litt trygghet for pasientene tydeligvis. Likevel er jeg ikke enig i en slik oppfatning. De unge studentene som gikk på kullet mitt var svært dyktige, og det har ingenting med alder å gjøre hvor flink du er som lege, nødvendigvis.

— Hvordan opplevdes det å være fersk i faget som 56-åring?

— Jeg måtte bare oppføre meg som jeg var fersk. Slik som de andre turnuslegene. Jeg var også turnuslege i Elverum, på legekontoret. Der var det en av pasientene som sa at det var greit med en litt gammel turnuslege, for de rekker ikke å gå lei av faget. Eller du rekker ikke å bli lei av pasienter.

— Hva med kollegene dine?

— Etter at jeg ble ferdig som lege opplevde jeg nok å bli mer på nivå med mine jevnaldrende, selv om de har lengre erfaring som lege. Her opplevde jeg også at det jeg hadde jobbet med før gav meg mer anerkjennelse også som lege.

— Og hva har det gjort med deg å få ha vært student på nytt?

— Jeg har blitt litt forynget av det rent mentalt. Det gjorde meg yngre i hodet.

Skrudde ned forbruk

Hun forteller at familien som følge av hennes valg måtte være veldig forsiktige.

— Men det gikk. Og om noen vurderer å begynne å studere igjen er det viktig å sjekke om de har noen igjen på studielånskvoten. Det går som regel greit å skru ned forbruk. Og pengene må betales tilbake. Men jeg har nå betalt tilbake mitt andre studielån, og det har gått fint, sier Dagrun Waag Linchausen.

På spørsmål om hvor lenge hun vil holde på, forteller Linchausen at hun er i tenkeboksen. Det siste året har tæret på.

— Jeg hadde en plan om å holde på til jeg er 70. Det er to og et halvt år til. Men jeg ser at det siste året har slitt på meg. Status må gjøres opp når koronaen har lagt seg og vi går over til mer normal drift.

Færre tar videreutdanning: — Paradoks

Sveinung Skule, direktør i Kompetanse Norge.
Sveinung Skule, direktør i Kompetanse Norge.

Å ta en ny akademisk utdannelse i en alder over 50 år hører med til sjeldenhetene. Drøye 4 prosent av norske studenter er i aldersgruppen over 50 år. Det er en svak økning fra 3,7 prosent for 10 år siden.

Direktør i Kompetanse Norge, Sveinung Skule, har også måttet konstatere at antallet som tar videreutdanning har pekt svakt nedover.

— Det er egentlig en paradoksal utvikling og det blir spennende å se hvordan koronapandemien og å de krisetiltakene regjeringen har satt i verk vil påvirke hvor mange som tar videreutdanning. Over tid har det ikke minst vært en nedgang i videreutdanning blant akademikergruppene på dette området, sier Sveinung Skule.

— Hvorfor tror du tallene har gått nedover?

— Det kan være at folk lærer like mye som før, men at det i større grad skjer utenfor universitets- og høgskolesystemet. Og at de lærer mer gjennom jobben. At deltakelsen i formell videreutdanning går ned kan skyldes at det ikke er god nok tilgang på tilbud som er fleksible og som kan kombineres med jobb og familie, sier Kompetanse Norge-direktøren.

Totalt er det bevilget 1,6 milliarder koner i 2020 og 2,5 milliarder i 2021 under øremerket til studieplasser, kompetansetiltak og videreutdanning. Studieplassene retter seg også mot ungdom som ellers ville gått ut i ledighet, men benyttes av alle aldersgrupper.

I tillegg ble det bevilget 190 millioner til bransjeprogrammer og fleksible utdanninger i regi av Diku og Kompetanse Norge, i den koronapakken Stortinget behandlet i februar.

Ikke normalen

Sveinung Skule mener Dagrun Waag Linchausens tilfelle er spesielt, og ikke nødvendigvis det man ser for seg som normalmodellen når det gjelder å skolere de godt voksne.

— Å ta en full akademisk utdannelse for andre gang krever mye, ikke minst økonomisk. Og dersom mange gjorde dette ville det kunne gi knapphet på arbeidskraft, sier Skule.

Han viser likevel til at det er blitt enklere for godt voksne å finansiere studier, enten på heltid eller deltid.

— I Lånekassen er reglene myket opp. Før måtte man studere minst på 50 % basis, mens det nå gis støtte ned til langt mindre deltidsstudier, sier Sveinung Skule. De som har fylt 30 år kan få et tilleggslån på inntil 100 000 kroner per år, og aldersgrensen for å søke fullt lån er hevet fra 45 til 50 år. Fra høsten kan man også søke lån i lengre enn 8 åtte år, noe som er bra for voksne som «brukte opp» kvoten sin som førstegangsstudent.

Han mener også at oppleggene som universitet og høyskoler har for videreutdanning bør bli mer fleksible.

— Det har gått en runde i regionene nå der deltakere fra arbeidslivet og universitetene har deltatt. Der er det kommet innspill til hvordan en fleksibel og desentralisert modell for videreutdanning kan legges opp i en ny strategi som Henrik Asheim har tatt initiativ til å utarbeide, sier Sveinung Skule.

Tar to grader

Dorothy Sutherland Olsen er forsker ved NIFU og ekspert på læring i arbeidslivet.

— Jeg kjenner ikke til noen undersøkelse som viser hvor mange som er interesserte i å ta to grader innen forskjellige disipliner. Men i et prosjekt jeg gjorde sammen med Sintef som handlet om hvilken kunnskap fagarbeidere måtte utvikle i forbindelse med industri 4.0, oppdaget vi at noen lærlinger hadde tatt to fagretninger. Vi hadde ikke spurt om dette, men de opplyste om at de tok to retninger for å sikre seg mot å bli ledige i fremtiden. Dette gir kanskje en indikasjon på hvordan fremtidens fagarbeider tenker på kunnskap, forklarer Sutherland Olsen.

Dorothy Sutherland Olsen
Dorothy Sutherland Olsen

Hun tror en del grupper vil bli tvunget til i det minste å ta en tilleggsutdanning.

— Vi ser at det finnes store grupper av ansatte som blir overflødige som følge av endringer. Det kan være mange grunner til dette, for eksempel kan det være virksomheter blir slått sammen eller teknologier gjør arbeidstakere overflødige. Da tvinger det seg frem at de må endre retning og ta videre utdannelse, eller i det minste lære å gjøre jobben på en annen måte sier NIFU-forskeren.

Taper tid og penger

— Hva er utfordringen med å ta en helt ny utdannelse?

—Erfaring og kunnskap fra et annet fagfelt, eller fra en annen arbeidsplass, blir kanskje ikke verdsatt på et nytt arbeidssted. Selve gjennomføring av tilleggsutdanning kan være krevende Det kan selvfølgelig være at man taper tid, det kan være utfordrende å ta en lengre studie, spesielt på fulltid. Både familiesituasjonen og økonomi kan skape barrierer til utdanning.

Sutherland Olsen mener også det er betydelige fordeler ved å ta en ekstra utdannelse.

— Jeg har forsket på tverrfaglighet, og vi vet at de som skifter fagfelt får mer ut av en ny utdanning. De kan relatere ny kunnskap til tidligere erfaring og det blir lettere å tenke annerledes og bli kreative på en annen måte enn kolleger som har bare studert innenfor et fagområde. Hun som var siviløkonom og tok medisinutdannelse er nok en som har mulighet til å tenke i andre baner enn kollegene, sier Sutherland Olsen.

NIFU-eksperten trekker også frem nettverk som en stor fordel.

— De aller fleste som har jobbet lenge i en sektor har fått et betydelig nettverk. I et nytt yrke vil slike nettverk ofte ha stor verdi. Jeg har selv blitt forsker etter å ha vært lenge i næringslivet. Det nettverket jeg fikk har jeg hatt stor nytte av i forskerjobben, sier Dorothy Sutherland Olsen.

Powered by Labrador CMS