Litt mindre seksuell trakassering i monitor, takk

Denne høsten har uten tvil gitt et tydelig røsk i en uprofesjonell drittkultur som har fått gli under radaren til mange ledere i mange år. Sakene viser oss at seksuell trakassering er et tema som ikke vies særlig stor oppmerksomhet på institusjonene, til tross for at en betydelig andel av studenter og ansatte har opplevd slike situasjoner.

Å bekjempe trakassering er et klart lederansvar. Da må alle ledere ved institusjonen ha god innsikt i hvordan de håndterer slike saker. De kan være krevende, men ikke mer krevende enn mange andre saker vi jobber med. Det betinger riktignok at vi har gode rutiner som alle kjenner til for å håndtere sakene.

Flere institusjonsledere har bedyret at vi har systemer og rutiner på plass, men at det kun er sakene som mangler. Men når vi ikke får rapportert slike saker, så er det kanskje heller grunn til bekymring for at vi ikke har gode nok systemer og rutiner?

Omfanget av trakassering gjenspeiles ikke i det fåtallet av saker som blir rapportert. Tidligere i høst kom en undersøkelse fra Universitetet i Agder, hvor én prosent av studentene sier de har opplevd seksuell trakassering fra ansatte i løpet av de siste seks månedene. På landsbasis tilsvarer dette 3000. Det er et skremmende tall.

Og det at 69 prosent sier de ikke vet hvor de skal henvende seg dersom de blir utsatt for seksuell trakassering - dette burde være en kraftig vekker for alle ledere i UH-sektoren. Når det oppleves som et valg mellom eget studie- eller karriereløp og å varsle om trakassering, da er noe fryktelig galt. Ingen institusjoner har råd til å ikke ta tak i disse sakene. Det er ødeleggende for både lærings- og arbeidsmiljø, og gir institusjonene et dårlig rykte som uprofesjonelle arbeidsplasser.

Universitetet må love å grundig undersøke alle rapporter om upassende oppførsel og adferd, og gi bedre oppfølging til varslere. Universitetet må gjennomføre tiltak i tråd med retningslinjer mot seksuell trakassering, arbeidskontrakter, likestillings- og mangfoldspolitikk. Og Universitetet må ta ansvar for å kartlegge situasjonen på egen organisasjon, både for studenter og ansatte.

Helst skjer dette gjennom studiebarometeret og arbeidslivsundersøkelsene, men hvis det ikke skjer så må Universitetet kartlegge selv. Og Torbjørn Røe Isaksen må starte arbeidet med en læringsmiljølov.

Gode rutiner på forebyggende arbeid, så vel som rapporteringsrutiner, er viktig. Samlet er det holdningsskapende, og vil være viktig for både studenter og ansatte. Det håper jeg vi får til i 2018.