Jamie Bell spiller nynazisten som vil ut av miljøet

Nynazist på vei tilbake til livet

Film. En historie om å bryte ut av et destruktivt miljø er velkomment. En del slike miljøer ser ut til å ha til felles at de er tette og vanskelig å forlate.

Publisert   Sist oppdatert

I «Skin» er Byron medlem av et slikt miljø. Det ledes med hard hånd av Fred, som kalles far, og delvis av hans kone April, som kalles mor. Gruppa bor sammen i et slags familiært kollektivliv. Blodritualer og hatdemontrasjoner er blant fellesaktivitetene. Et gammelnordisk rituelt mønster preger gruppa. Det refereres til Odin, og når de treffes «i festlig lag» er det blant annet under banneret «Nordic fest». Livet de lever sammen ser ut til å ha ganske stort innslag av nettopp dette, en slags partykultur. Ikke noe hyggelig party, men heller av den rå typen. En annen aktivitet innen gruppa er å aktivt rekruttere unge gutter til å delta.

Fakta

Skin

Norgespremiere: 22.11.2019

Originaltittel: Skin

Sjanger: Biografi, Action, Drama, Thriller

Skuespillere: Jamie Bell, Danielle Macdonald

Manus og regi Gut Nattiv

Nasjonalitet: USA

Originalspråk: Engelsk

Lengde: 2 t.

Aldersgrense: 15 år

Under et sammentreff med motdemonstranter skader Byron og en av hans kamerater en svart gutt. Byron blir arrestert og politiet tilbyr å bistå ham i å komme ut av gruppa mot at han gir opplysninger om den. Byron nekter å ta i mot tilbudet. Det skal senere vise seg at han ønsker nettopp dette, å forlate det destruktive livet.

På et stevne treffer han nemlig tre-barns moren Julie, som han fatter interesse for. Hun har en viss tilknytning til slike miljøer, men er langt fra å delta aktivt. Hennes selvpålagte oppgave er å sørge for de tre døtrenes hverdag og oppvekst.

Regissør og manusforfatter Guy Nattiv gjør et godt grep når han sammenstiller to svært ulike livsprosjekter i Byrons liv. Idet vi møter ham er han fullt og helt inne i den ny-nazistiske skinhead-miljøet. Men så, etterhvert, frister en annen tilværelse, sammen med Julie.

Filmen er spilt inn i den skogkledde landsbygda i Kingston, New York, og bringer oss dermed til en del av USA der folk stemte for å «Make America Great Again» i 2016.

Regissør og manusforfatter Guy Nattiv gjør et godt grep når han sammenstiller to svært ulike livsprosjekter i Byrons liv. Idet vi møter ham er han fullt og helt inne i den ny-nazistiske skinhead-miljøet. Men så frister en annen tilværelse, sammen med Julie.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Filmens første halvtime er den svakeste. Vi blir kjent med det miljøet der Byron lever livet sitt. Men persontegningene er grunne. Nattiv lar miljøet, snarere enn menneskene, sette grunntonen for sin fortelling. Det er i denne delen Byron treffer Julie, så vi får med oss et frampek til hovedkonflikten i historien i disse første minuttene.

Etter hvert er det Byrons forhold til Julie som overtar som hovedtema. Et forhold som vanskeliggjøres av at «familien» vil ha ham tilbake. Her involveres vi i et reelt drama med flere fine scener. Byron stilles overfor et vanskelig dilemma, men må likevel velge. Et liv med Julie og hennes døtre innebærer blant annet å måtte skaffe seg en jobb.

Vi får også noen spennende scener mot slutten av filmen, når det gamle miljøet melder seg på banen.

Nattivs valg for filmens stil preges av håndholdt kamera, som understreker det uformelle i samværet. Han velger også å holde noen bilder ute av fokus.

Jamie Bell gjør en god rolle som Byron Wilder, og vi legger også merke til Danielle Macdonald som Julie.

«Skin» bygger på virkelige hendelser. Det kan se ut til at Nattiv har turnert overgangen fra realitet til fiksjon på en god måte. Byron Wilder finnes i det virkelige liv, og har vært involvert i filmprosjektet. Det samme gjelder Darlyle Jenkins, en svart mann som hjalp Byron ut av miljøet.

Det er viktig å fortelle historier som denne. Norske filmskapere har også laget betydningsfulle bidrag. Karen Winther har med sin «Exit» (2018) gått inn i dette temaet. Og det er grunn til å minne om Deeyah Kahns filmer, særlig «White Right: Meeting the Enemy» (2017).

«Skin» kan med fordel sees, selv om Nattiv ikke bruker alle de mulighetene han har hatt til å toppe filmen. Totalt sett er den relativt tradisjonelt fortalt. Filmen hever seg ikke opp til det øverste nivået.