Challenge the military solution

Med Trident Juncture rett utenfor husveggene til NTNU byr det seg en anledning for akademikere og studenter til å si hva de mener om den slags ‘fredsarbeid’. Umiddelbart virker det noe bakvendt å sikre freden ved å trene på krigen. Men kanskje er det en dypere mening vi ikke-militarister kan se?

For NTNU som har gjort det til en overordnet målsetting å utfordre alt mulig kunne det være en god ide å utfordre forestillingen om at militær opprustning og stor slagkraft, mange krigsfly, store hangarskip, tusenvis av fotsoldater, osv. må til for å bevare freden og sikre befolkningen. Erfaringene fra de seinere år tyder på at dette ikke akkurat er en opplagt løsning.

Helt siden Vietnam-krigen på 1960-tallet har USA og deres allierte gått på det ene nederlaget etter det andre til tross for overlegen tradisjonell militær styrke. Erfaringen har vært den samme i Afghanistan, Irak og Libya for å nevne tre land USA og NATO nærmest har bombet sønder og sammen uten at det har resultert i stabile, velfungerende samfunn med folkestyreinstitusjoner, utdannelse for alle, sikkerhet for framtida, likestilling og alt det andre befolkningen ble lovet før bombingen og krigene startet.

Konklusjonen, basert på erfaringer, må være at bruk av militær makt for å bygge fred og velfungerende samfunn er en kostbar blindvei. Ser vi på de hjemlige forhold så hadde nok den norske befolkningens sikkerhet blitt bedre ivaretatt om noen av forsvarsmilliardene var brukt til f.eks. flomsikring, rassikring og andre konsekvenser av klimaendringene. De 52 nyinnkjøpte F35 kampfly som skal stasjoneres på Ørlandet vil i en 20-årsperiode koste 268 milliarder 2017-kroner. En uhyrlig sum for slike morderiske våpen.

Trident Juncture er eksempel på en foreldet tankegang om hvordan vi skaper en bedre verden. Moderne kriger kan ikke vinnes med krigsfly og hangarskip, uansett hvor mange og store de er, men de vil etterlate hundretusenvis av sivile offer, enten døde eller som flyktninger, og gamle kulturer i ruiner, slik vi har sett i Irak og Libya.

Når fly fra 29 NATO-land den 30. oktober drønner inn over Byneset i Trondheim i «bølge etter bølge med tretti sekunders mellomrom i femten minutter», som det heter i NATOs smakløse propaganda, så demonstrerer ‘Vestmaktene’ sin moderne hjelpeløshet og meningsløse prioritering. Det gjelder uansett om generalene og politikerne kaller det ‘den flotteste NATO-demonstrasjonen ever’ (Oberstløytnant Bakke), og oppfordrer befolkningen i Trondheim til å nyte showet med et glass champagne, et ‘show som vil få fyrverkeriet på Kristiansten til å blekne», som oberst Håkon Warø begeistret uttrykker det.

Krigsøvelsen Trident Juncture et basert på den forestillingen at Russland vil angripe Norge militært. I NATOs scenarie for øvelsen heter det at den «er delt inn i to styrker. Det røde partiet har okkupert deler av norsk territorium (Midt-Norge). De blå styrkene, som representerer NATO, kommer sørfra for å gjenerobre det tape territoriet». Men før NATO med USA i spissen ruster opp enda mer, og bruker over 2 prosent av BNP på våpen og militært materiell slik Donald Trump krever, bør vi se på sannsynligheten for at Russland vil angripe Norge. Russland har jo allerede større landareal enn noe annet land i verden, og trenger ikke mer. Landet trenger heller ikke ‘isfrie havner’ som det ofte argumenteres med, det har landet allerede og får flere når polisen smelter og klimaet endres. Landet har uendelig mengder med gass og olje, sjeldne mineraler og metaller og trenger ikke okkupere Norge for å sikre seg det. Det er ingen fornuftig grunn til at Russland skulle angripe Norge. Den forestillingen er skapt av det militær-industrielle kompleks og politikere som løper deres ærend.

For en akademisk institusjon er det viktig å utfordre tradisjonell tenkning og vedtatte sannheter, også når de kommer fra innflytelsesrike grupper og personer med makt. Forestillingen om at militær opprustning sikrer fred og fordragelighet er en slik hevdvunnen forestilling som alt for få utfordrer, ja stiller spørsmålstegn ved. Nå byr det seg en anledning. Universitetsledelsen og rektor kan gå foran og vise at den mener alvor når den sier at alt mosegrodd og uhensiktsmessig skal utfordres, og oppfordre til en helt annen tenkning og praksis i bestrebelsene på å oppnå en fredeligere verden.

Det er ikke bare ‘de andre’, studentene og de ansatte som skal ‘challenge the truth’. Vi må forlange at lederne utfordrer og protesterer overfor sine overordnede når galskapen brer om seg. Men det er kanskje for mye forlangt?