John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet. Foto: Ketil Blom Haugstulen
John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Uenige om fremragende støtte også bør være langsiktig

Finansiering. Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen vil beholde tidsavgrenset fremragende støtte. Prorektor på NTNU, Bjarne Foss, er skuffet.

Publisert   Sist oppdatert
Fakta

Reviderer langtidsplan for forskning

Torbjørn Røe Isaksen vil revidere sin egen langtidsplan for forskning.

Han og statssekretær Bjørn Haugstad var i 2016 og 2017 på innspillsturne for å høre hva sektoren ønsker seg av kursendringer.

Høringsfristen var satt til 15. september, og en man er i sluttspurten på arbeidet med revidering.

Regjeringen pekte ut seks satsingsområder i langtidsplanen for forskning:

  • Hav
  • Klima, miljø og miljøvennlig energi
  • Fornying i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester
  • Muliggjørende teknologier
  • Et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv
  • Verdensledende fagmiljø

Kilde: Regjeringen.no

Forskningsrådets direktør John- Arne Røttingen kommer med noen siste innspill til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen som er i full gang med sitt arbeid med å revidere langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Forskningsrådet har selv skrevet et langt høringsinnspill, John-Arne Røttingen trekker fram tre viktige punkter nå i forbindelse med at departementet vurderer hvilke endringer som velges:

  • Han ønsker å beholde tidsavgrenset støtte til fremragende sentre
  • Litt mer av dagens offentlige støtte til forskning bør kanaliseres gjennom nasjonal konkurranse, altså Forskningsrådet (opp fra dagens 28 prosent til cirka 33 prosent)
  • Til slutt vil Forskningsrådet innføre et nytt og sjuende satsingsområdepunkt i tillegg de seks regjeringen har streket opp i nåværende plan, og forslaget er samfunnsutfordringer knyttet til kulturelle og globale endringer. Det handler bl.a. om migrasjon, integrering, ulikhet og utvikling.
For å sikre god
dynamikk i ordningen bør de beste forsknings-miljøene konkurrere jevnlig om senterstøtte.
John-Arne Røttingen
Direktør Forskningsrådet

Se også: Forskningsrådets innspill

Internasjonalt perspektiv

— Forskningsrådet ønsker å stimulere forskningsinstitusjonene til å bygge internasjonalt ledende fagmiljøer, sier Røttingen og legger til:

— Sentrene for fremragende forskning (SFF) er et av våre viktigste tiltak for å få til dette. For å sikre god dynamikk i ordningen bør de beste forskningsmiljøene konkurrere jevnlig om senterstøtte. Permanente sentre eller satsinger må være institusjonenes strategiske vurdering og ansvar.

Synspunktene har han utdypet i en kronikk i Khrono:

Møter motbør fra NTNU

Bjarne Foss er prorektor for forskning på NTNU. Han sier det er skuffende at Forskningsrådets direktør avviser et forslag om å lage en ordning der landets aller fremste forskningsmiljøer skal kunne få støtte utover 10 år i en slags SFF+-ordning. (SFF: Senter for fremragende forskning).

— Ambisjoner, langsiktighet og forutsigbarhet er helt avgjørende for fremgang innen all forskning. De som ønsker å bidra i front av den internasjonale kunnskapsutviklingen må ha høye ambisjoner, og mulighet til å forfølge sine ambisiøse målsetninger over tid, begrunner Foss og han legger til:

— Dersom man har bidratt med gjennombrudd innenfor et helt nytt felt er ikke 10 år lang tid. For slike miljøer vil krav om å endre fokus for aktiviteten for å tilfredsstille kriterier om å kunne få en nytt SFF-senter være mer hemmende enn et bidrag til kvalitet og nye gjennombrudd.

Dersom man har bidratt med
gjennombrudd innenfor et helt nytt felt er ikke 10 år lang tid.
Bjarne Foss
Prorektor, NTNU

Støtter seg på Moser og Stenseth

Foss trekker fram at han i likhet med forskerne Edvard Moser og Nils Chr. Stenseth mener det er en stor utfordring at sentre som har status som fremragende og ønsker å søke om en ny periode, eventuelt ikke får tilslaget før få måneder før den gamle perioden går ut.

— Det kan være for sent til å beholde de beste forskerne, spesielt når de vet at de ikke får fortsette på samme tema. Forutsigbarheten må uansett bli bedre. Dette må Forskningsrådet og institusjonene sammen finne bedre løsninger på, sier Foss.

Han trekker samtidig fram at SFF-ordningen har hatt stor betydning for kvaliteten på norsk forskning.

— Jeg er helt enig med Røttingen i at man ikke bør rokke ved SFF-ordningen i seg selv. Det har vært en veldig god utvikling i kvaliteten på norsk forskning etter at senterordningen ble innført, sier Foss.

— Et tillegg for de aller beste

Han forklarer at SFF+, som han her snakker om, er mer et tillegg for noen veldig få av landets aller beste miljøer.

— Når OECD nylig så på det norske forskningssystemet pekte de på at vi har færre virkelig gode forskningsmiljøer enn det man kunne forvente. Jeg tror at dersom man tør å satse på en SFF+ ordning så vil man kunne løfte fram noen miljøer til å ta det siste steget helt i den ypperste verdensklasse, sier Foss.

Han er enig med Røttingen i at institusjonene selv må forventes å prioritere slike miljøer, og det gjør NTNU, men han mener det vil være rart om det ikke også skulle være en oppgave for Forskningsrådet.

— NTNU anbefaler ikke å etablere permanente institusjoner, men at sentra med SFF+ status evalueres jevnlig. Dersom miljøet ikke utvikler seg og ikke lenger er helt i verdenstoppen, må finansieringen avsluttes. Jeg håper regjeringen også lytter til andre råd og mener at Kari Melbys fem råd fra i sommer står seg godt, sier Foss.

Røttingen svarer

Røttingen har fått med seg at i innspillene til revidert langtidsplan for forskning er detbflere institusjoner som mener at det bør åpnes for at noen sentre kan gis mer langsiktig støtte etter utløp av senterperioden.

Og han er enig i at i et forskningsperspektiv er ikke 10 år spesielt lang tid. Likevel er ikke Røttingen enig i at det skal gjøres endringer.

— Forskningsrådets tiårige støtte til SFF-er skal gi våre aller beste forskere mulighet til å forfølge problemer over lang tid, rekruttere unge talenter og tiltrekke seg internasjonalt ledende forskere. Samtidig må Forskningsrådets støtte sikre at nye forskningsmiljøer og forskningsledere kan slippe til og få utvikle seg, understreker han, og fortsetter:

— Derfor bør de beste forskningsmiljøene konkurrere med jevne mellomrom. Ved å støtte SFF-er utover den tildelte tiårsperioden, uten reell konkurranse, står vi i fare for å miste en viktig dynamikk i ordningen og i praksis legge et finansieringsansvar til den nasjonale konkurransearenaen som heller burde ivaretas av de institusjonelle kanalene, sier Røttingen.