En hilsen fra provinsen

Ifølge Store norske leksikon betyr provinsiell å være både småborgerlig og trangsynt, noe som følger av å bo i nettopp en provins. Og provinser har det ved seg at de både ligger i utkanten og i skyggen av mer sentrale strøk. 

De har i tillegg en lei uvane. De ber stadighet om oppmerksomhet.

Eller rettferdighet, som vi i provinsen kaller det. 

Ikke særbehandling, bare noe som ligner på likebehandling.

Det er ikke ment som et kompliment når rektor ved NTNU, Gunnar Bovim, karakteriserer landets tre nye universitet, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder og Nord Universitet i Bodø, for provinsielle. Karakteristikken er et svar på de provinsielles misnøye med statsbudsjettet, kombinert med påstander om løftebrudd fra regjeringen.  

Rektor Gunnar Bovim lot sin urbane dom falle etter en diskusjon i NTNUs eget styre om de nye finansieringssystemene for universitetene, systemer som ifølge de provinsielle forskjellsbehandler «gamle» og «nye» universitet.

Rektor Bjørn Olsen ved Nord Universitet har kalt regjeringens forslag for «en omvendt Robin Hood-politikk». Sammen med rektorene fra de andre nye universitetene, har han i et brev til Stortinget pekt på at måten det nye finansieringssystemet innføres på, skaper store forskjeller innad i universitetssektoren.

Mens de nye universitetene får 157.000 kroner per studentekvivalent, får de gamle universitetene 297.000 kroner.

En slik påpeking av fakta er det Bovim kaller provinsiell.

— Vi kan ikke være bare opptatt av internfordelingen når rammeøkningen er på 2,6 prosent. Noen av de nye universitetene har en noe provinsiell tilnærming til dette, skal Bovim ha sagt på NTNUs siste styremøte, ifølge Universitetsavisa, seinere gjengitt i nettavisa Khrono.

Sett fra en prekestol i Nidaros, er utvilsomt Nord-Norge en provins, og provinser har historisk sett ikke krav på nasjonal likebehandling. Dessuten tillater vi oss altså fortsatt å heve stemmen, selv om det for noen låter provinsielt.

Vi gjør det fordi det de siste tiårene har det skjedd små endringer i det norske samfunn. Nord-Norge er i ferd med å skrive seg inn i historien, den stopper ikke lenger ved Nidaros. Selvtilliten er på plass, og det provinsielle åket kastet på båten.

I sin nasjonale strategi peker både den forrige og den nåværende regjeringen på nordområdene som «Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde». Dette skal nasjonen oppnå gjennom en systematisk satsing på kunnskap, for å løfte fram den regjeringen kaller «en av landets mest skapende og bærekraftige regioner».

Når de tre rektorene ved landets nye universitet ber om likebehandling, er det ikke altså nødvendigvis et utslag av provinsiell tenking. Det er snarere et svar på regjeringens offisielle politikk.

I boka Makteliten seiler Gunnar Bovim opp som den norske universitetsrektoren med størst makt. Det er ganske sikkert en treffende beskrivelse. Ifølge den samme boka er han kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens «kjæledegge». Det vet jeg ingen ting om.

Jeg vet derimot at han er en hardt arbeidende og respektert rektor ved en av Norges viktigste, kanskje den aller viktigste, utdanningsinstitusjon.

Gunnar Bovim bør derfor bruke sin makt og innflytelse til å styrke den samlede nasjonale kunnskapsproduksjonen. Ikke ved å snakke ned studenter og ansatte ved landets yngste universitet

(Kommentaren er først publisert i nettavisen High North News).