Kjenner ikke igjen bildet av studenter med norsk som andrespråk

«Det har lenge vært en elefant i helserommet, nemlig språklige utfordringer» skriver sykepleier Tanja Vatnås i Khrono 28.10.18. Det er bra at debatten tas opp, og det er ingen tvil om at manglende norsk-språkferdigheter hos helsepersonell kan medføre misforståelser, utfordre pasientsikkerheten og gi dårligere helsetjenester til pasientene. Det er heller ingen tvil om at det i takt med et stadig mer flerkulturelt Norge, blir mange flere arbeidstakere i helsevesenet som har annen kulturell bakgrunn og norsk som andrespråk. Særlig gjelder dette i kommunehelsetjenesten.

Det er imidlertid ikke bare utdanningsinstitusjonene som har et ansvar, slik Vatnås foreslår, men også arbeidsgivere, ledere og kollegaer har et ansvar for et arbeids- og læringsmiljø som bidrar til at helsepersonell og studenter som har norsk som andrespråk får den veiledningsstøtten som kreves for å oppnå et tilfredsstillende norskfaglig språk og kvalitet i helsetjenesten. Drammen kommune har f.eks. tatt ansvar ved å gjennomføre et prosjekt der norskspråklige ferdigheter hos ansatte helsearbeidere kartlegges, for deretter å tilby dem tilpassede norskspråkkurs.

Selvfølgelig har utdanningsinstitusjonene også et ansvar. Det forskes og gjøres mye godt arbeid i grunnskolen og i videregående opplæring av minoritetsetniske elever. En nylig studie (Selj, 2018) ved UiO viser imidlertid at universitet- og høyskoler i liten grad har tatt innover seg at studentmassen stadig blir mer mangfoldig og at studentenes læringsforutsetninger er i stadig endring. Det er derfor gledelig at Anne Senstad-Valen Skisland fastslår i Khrono 30.10.18 at universitetene må ta et ansvar for minoritetsetniske studenter.

Jeg vil si det enda sterkere; at universitet og høyskoler har lovpålagt plikt til å ta ansvar for studenter som har norsk som andrespråk. Ansvaret defineres i Universitets- og høyskoleloven (UH-Loven) og Likestillings- og diskrimineringsloven (LDL). I UH-lovens §4.3 står det at «(5) Institusjonen skal, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov.» Studenter med norsk som andrespråk (N2- studenter) kan ha særskilte behov, både knyttet til mangelfulle norskferdigheter, men også knyttet til det å leve som innvandrer eller flyktning i Norge. Det er bred enighet blant migrasjonshelseforskere at migrasjon og tilpasningsprosessen til et nytt samfunn utgjør en helserisiko. Studier (Blom 2010; Dalgard, et al, Vrålstad, Wiggen, et al, 2018) viser at forekomsten av psykiske helseplager og opplevelser av ensomhet er høyere blant minoritetsetniske enn i majoritetsbefolkningen.

Hva som forstås som særskilte behov er imidlertid et tolkningsspørsmål ved det enkelte universitet. Ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) forstås særskilte behov ut fra syns- eller hørselshemming, bevegelses- og forflytningsvansker, konsentrasjonsvansker, dysleksi, lese og skrivevansker, kroniske sykdommer, angst, depresjoner eller andre psykiske utfordringer. Mangelfulle norskspråkferdigheter er ikke blant disse, mens det siste punktet kan gjelde for mange N2-studenter. En utfordring for N2-studenten kan imidlertid være å fremskaffe gyldig dokumentasjon som legitimerer at de har særskilte behov for tilrettelegging av studiene.

Les også:

Utdanningsinstitusjonene skal ikke drive helt elementær norskopplæring

I Likestillings- og diskrimineringsloven § 11 står det at positiv særbehandling er tillatt, og at alle studenter har rett på individuell behandling, dersom de ber om dette. Stortingsmelding nr. 16 Kultur for kvalitet i høyere utdanning (2016-2017) legger klare føringer for at alle studenter ved universiteter og høyskoler skal oppnå best mulig læringsresultater og personlig utvikling innen normert studietid. Universiteter og høyskoler må derfor tilby likeverdige utdanningstilbud, som nødvendigvis må innebære ulike pedagogiske tilnærminger og positiv særbehandling, som gir alle studenter, uansett læringsforutsetninger, muligheter til å gjennomføre studiene på normert tid. Universiteter og høyskoler har med dette et samfunnsmandat til å bidra til god integrering og utjevning av sosiale ulikheter i samfunnet.

Kvalitet i utdanningene handler, ifølge meld. St. 16, om blant annet inntakskvalitet, undervisningskvalitet og de ansattes faglige og utdanningsfaglige kompetanse. Inntakskvalitet kan styrkes ved å stille krav om tilstrekkelig norskspråkkunnskap før studentene starter utdanningen. Det kan gjøres slik Anne Senstad-Valen Skisland foreslår, ved å gjennomføre et intervju av den studiesøkende som har norsk som andrespråk før opptak. Dette kan minske gapet mellom forventninger og krav til norskspråkferdigheter i høyere utdanning som både N2-studenter og veiledere kan oppleve.

Det er mange måter å styrke undervisningskvaliteten på. Ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) har et forskningsteam bestående av bibliotekarene Anne Skjæret Stenhammer og Marit Gjone Sandsleth og forskerne Liv Helene Jensen, Hjørdis Frisnes og meg selv, satt i gang et medvirkningsbasert aksjonsforskningsprosjekt; «Akademisk Språkkafé – ASK». Det har til hensikt å styrke utdanningskvaliteten i sykepleierutdanningen ved å utvikle læringsaktiviteter for sykepleiefaglig og akademisk norsklæring for N2-studenter fra alle kull i sykepleierutdanningen ved campus Drammen. N2-studentene inviteres hver uke til veiledningstilbudet Akademisk språkkafé i biblioteket, der veiledningen tilpasses deres behov. De bidrar selv til utvikling av veiledningsmetodene i samarbeid med veilederne; bibliotekarer, lærere/forskere fra sykepleierutdanningen, 3. års sykepleierstudentassistenter og en frivillig, pensjonert norsklærer.

Foreløpige konklusjoner fra ASK-prosjektet er at N2-studentene rapporterer om økt evne til muntlige presentasjoner, styrket formuleringsevne av sykepleie på norsk, samt at de opplever å få mere mot og selvtillit. Prosjektet gir også ny innsikt i N2-studentenes særegne læringsforutsetninger og deres ressurser, noe som vektlegges i kollegaveiledning for å styrke de ansattes utdanningsfaglige kompetanse i møtet med N2-studenter. ASK har også forhindret noen fra å droppe sykepleierstudiet.

Uttalelsen til Vatnås om at «mange [studenter med norsk som andrespråk] viser lite eller ingen innsikt i egne språklige begrensninger, eller forsøker å dekke over disse», er etter min mening en stigmatiserende, respektløs og negativ fremstilling av en hel gruppe studenter. En slik holdning bidrar ikke til et godt lærende arbeidsmiljø. Bildet Vatnås tegner kjenner vi ikke igjen ved sykepleierutdanningen ved USN. Vårt hovedinntrykk er at de aller fleste N2- studentene er arbeidsomme studenter som bruker mye tid på studiene, der språkinnlæringen går parallelt med faginnlæringen, og de er svært opptatt av å bli så gode i norsk at de skal klare å kommunisere med pasienter og helsepersonell.

Til sist, vi støtter forslaget til våre kollegaer Kari Mari Jonsmoen og Marit Greek fra OsloMet og Anne Senstad-Valen Skisland fra UiA om at det bør lages alternative løp for N2 studenter som trenger å styrke sine norskspråkferdigheter. Vi bidrar gjerne til å utvikle et sykepleierutdanningsløp der 1. studieår tas over to år, der norskspråk og sykepleiefaglig læring kombineres ved hjelp av spesielt tilrettelagte læringsaktiviteter.