Utdanningsinstitusjonene skal ikke drive helt elementær norskopplæring

Norge har gjennom de siste tretti årene blitt et stadig mer flerkulturelt samfunn, noe som også merkes i helsevesenet. Dette er selvfølgelig både viktig og riktig: Vi trenger et helsevesen som gjenspeiler mangfoldet i befolkningen. Men ikke for enhver pris.

Lenge har det vært en elefant i helserommet, som det ikke alltid har vært like legitimt å snakke om, nemlig språklige utfordringer. Nå er det på tide at vi tør både å snakke om dette, og å trekke noen absolutte linjer. Dette skylder vi både hverandre som kolleger og våre pasienter.

Vi vet at språkutfordringer er stadig mer merkbart i alle deler av helsevesenet. I 2015 gjorde NRK en undersøkelse, der 90 prosent av respondentene oppga at de hadde opplevd språkproblemer på sin arbeidsplass som hadde gått ut over omsorgen for pasientene; hele 45 prosent opplevde dette daglig eller ukentlig.

Som regel går det bra, men vi vet også at disse utfordringene leder til alvorlige feil og i verste fall kan få helt fatale konsekvenser. Forskning har vist at språkbarrierer er en trussel for pasientsikkerheten, det gir dårligere såkalt compliance (i hvilken grad pasienten følger legens råd og anbefalinger), øker liggetiden og fører til hyppigere reinnleggelser.

Med en stadig økende sykepleiermangel og store utfordringer med rekruttering, spesielt i distriktene, er vi helt avhengige av at studenter med manglende norskkunnskap fanges opp i løpet av studiet. For ender de opp med autorisasjon, ja, så ender de opp med å jobbe som sykepleiere.

Dermed påhviler det de ulike utdanningsinstitusjonene et stort ansvar, et ansvar som man kan få inntrykk av at ikke alle er seg like bevisst.

Både i min egen studietid og nå som sykepleier på sengepost møter jeg studenter med så dårlige norskkunnskaper at det må være legitimt å undre seg over hvordan de i det hele tatt har kommet seg gjennom videregående skole. Dette temaet er ofte gjenstand for diskusjon blant kolleger, og skaper mye fortvilelse og usikkerhet, spesielt hos kontaktsykepleierne, som står tettest på dem det gjelder.

Det oppleves som krevende å veilede mange av studentene med norsk som andrespråk. For det første fordi det krever langt mer tid og energi å følge opp denne gruppen av studenter, og for det andre fordi mange viser lite eller ingen innsikt i egne språklige begrensninger, eller forsøker å dekke over disse.

Å lese artikkelen til Jonsmoen og Greek, hvor de har avdekket at sykepleierstudenter med norsk som andrespråk misforsto instruksjoner og blandet fagterminologi, er både skremmende og gjenkjennbart. Deres funn er nettopp det vi ser ute i praksisfeltet: Den manglende språkforståelsen er alarmerende hos mange studenter, og sammen med deres ofte manglende selvinnsikt er dette en farlig kombinasjon.

Også Skisland og medarbeidere sin forskning, hvor det blant annet kommer frem at praksisveiledere mente at det var utfordrende å veilede minoritetsspråklige studenter på grunn av deres dårlige språkforståelse, er noe vi kan nikke gjenkjennende til. For det krever mye ekstra tid og ressurser å veilede en student som ikke har språkferdighetene i orden, en tid vi ikke har i en travel hverdag.

Det som forundrer meg, er konklusjonene som trekkes i disse studiene. I stedet for å anbefale strengere krav til studentenes språkferdigheter når de tas opp på studiet, så anbefaler begge å øke ressursbruken for å hjelpe studentene med å oppnå helt grunnleggende ferdigheter – ferdigheter som skulle ha vært et minstekrav for i det hele tatt å komme inn på studiet.

Det påpekes i begge studiene at vi trenger sykepleiere med minoritetsbakgrunn. Det kan man vanskelig være uenig i. Det man derimot kan være uenig i, er at utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet skal pålegges å drive helt elementær norskopplæring.

Tanja Vatnås er sykepleier og varamedlem i styret til Drammen FrP.

Innlegget sto først på trykk hos fagbladet Sykepleien.