Norges mest publiserende forsker ble frikjent for juks. Nå er 12 av artiklene hans flagget

Den iransk-tyske forskeren Hamid Reza Karimi hadde en enorm produksjon da han jobbet ved Universitetet i Agder (UiA). I 2013 og 2014 var han medforfatter på langt over 100 forskningspubliseringer i internasjonale tidsskrifter, ifølge Dagens Næringsliv. Ingen andre var i nærheten av tallene teknologi- og matematikkprofessoren kunne vise til.

Flere mistenke at det var for godt til å være sant.

Ble gransket, men frikjent

I 2016 og 2017 ble produksjonen hans gransket av Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget). Blant annet var det mistanker om at medforfatterskapene til Karimi var urettmessige, men også at siteringsfrekvensen ble manipulert. Men Karimi ble frikjent. Han fikk kritikk for å ikke ha bidratt til å opplyse saken, men hadde ikke utvist vitenskapelig uredelighet, ifølge utvalget.

Da hadde han imidlertid avsluttet sin forskerkarriere i Norge av en helt annen grunn. PST utviste han nemlig for angivelig å ha drevet industrispionasje for det kinesiske forsvaret. I dag er han professor ved Politecnico di Milano i Italia, ifølge universitetets nettside.

Les også: Tidligere Agder-forsker ikke felt for vitenskapelig uredelighet

Forlag flagget artikler

Men i fjor gransket forlaget IEEE artikler som Karimi hadde publisert i deres tidsskrifter. Og i november bestemte de seg for å merke eller «flagge» 12 av artiklene hans, ifølge databasen Retraction Watch. Forlaget mener han har manipulert antall ganger disse artiklene har blitt sitert.

De 12 artiklene innledes nå med denne formuleringen fra forlaget:

«Etter en grundig vurdering av en passende sammensatt komité, ble en forfatter bak denne artikkelen, Hamid Reza Karimi, funnet å ha handlet i strid med IEEEs prinsipper om etisk publisering ved å kunstig øke antallet siteringer til denne artikkelen.»

Tre av disse artiklene skrev Karimi mens han jobbet ved Universitetet i Agder.

Publisering

Fjerner over femti tidsskrifter fra database, hele 19 fra samme forlag

Flere måter å manipulere siteringer

Forlaget vil ikke utdype til Khrono akkurat hva de mener Karimi konkret har gjort, og Karimi selv har ikke svart på våre henvendelser.

Det er flere måter å manipulere antallet siteringer på. Man kan få hjelp av eller samarbeide med andre gjennom det som kalles siteringsklubber eller siteringskarteller. Eller man kan sitere sine egne artikler mer enn nødvendig, såkalt overdreven selvsitering. Det kan skje ved at man for eksempel referer til egen artikkel, men at denne artikkelen egentlig er helt irrelevant for det man skriver om. Man siterer seg selv i den hensikt å øke siteringene til egen artikkel.

Etter å ha sett på saken, mener ekspert på siteringspraksis Ole Bjørn Rekdal at det i denne saken handler om det siste, altså overdreven selvsitering.

— Forlaget har tydeligvis gått gjennom en del ting han har gjort og skrevet, og har funnet at han selv – eller kanskje ved hjelp av andre — siterer sine egne artikler i overdreven grad, sier Rekdal, som er professor emeritus ved Høgskulen på Vestlandet.

Det er ikke innholdet i de 12 artiklene som er problemet. Men altså at andre artikler siterer disse uten at det hadde vært nødvendig.

Men hvorfor vil noen blåse opp siteringsfrekvensen?

— Antallet siteringer er jo noe vi måles på. Det å aldri bli sitert er jo litt stusslig for en akademiker. Det er store variasjoner mellom ulike fag med hensyn til hvor viktige disse tallene er, men det er klart at det legges merke til når noe blir veldig ofte sitert. Høy siteringsfrekvens betyr vanligvis noe som har «impact», som har påvirkningskraft og er betydningsfullt, sier Rekdal.

To av artiklene Karimi publiserte mens han jobbet i Norge, har blitt sitert rundt 300 til 400 ganger hver. Mellom 10 og 15 prosent av siteringene er fra artikler Reza selv har skrevet. Det er uklart om artiklene, som ifølge forlaget inneholder overflødige siteringer, ble skrevet mens Reza jobbet ved UiA. Han sa opp professorstillingen sin ved UiA i 2016.

Forskningsetikk

Professoren skyldte på studenter for «slurvefeil». Nå er han felt for vitenskapelig uredelighet

Profil på Google Scholar forsvant

I 2022 forsvant Karimis profil på Google Scholar. Men via nettverkstøyet Wayback Machine kan man se at han artiklene hans hadde blitt sitert nesten 30.000 ganger, hvorav litt over 23.000 siden 2017.

— Det er svimlende høyt, sier Ole Bjørn Rekdal.

Den såkalte h-indeksen var på 95, som også er svært høyt. Indeksen beregnes ut fra antall publiserte artikler og antall ganger hver artikkel er publisert.

Rekdal sier at de færreste forskere har så mange publikasjoner at det ville gjort noe nevneverdig utslag på siteringsindeksen din om du siterer deg selv.

— Men det spesielle her er at han har så vanvittig høy produksjon. Da kan man faktisk ved hjelp av selvsitering pumpe opp sin h-indeks og siteringsfrekvens ganske mye.

Fikk kritikk for å ikke bidra

I 2015 og 2016 begynte Dagens Næringsliv å skrive om produksjonen «superforskeren» og «norgesmesteren i publisering» Karimi. Det bidro til at UiA ba det nasjonale Granskingsutvalget om å se på saken.

I sin rapport i 2017 konkluderte de altså med at Karimi ikke hadde opptrådt vitenskapelig uredelig. De kritiserte han derimot for å ikke at han selv ikke ville bidra til granskingen. Rapporten så spesielt på om Karimi hadde fått urettmessig forfatterskap på artikler, men utvalget skrev at dette ikke var praktisk mulig å avklare uten at Karimi selv medvirket. Dermed hadde han ikke fulgt normen om åpenhet om hvem som bidrar til forskning, konkluderte utvalget.

Men når det gjaldt siteringer, fant Granskingsutvalget ikke noe å sette fingeren på. Det hadde blant annet vært mistanker om at Karimi hadde samarbeidet med kinesiske forskere for å øke siteringsfrekvensen gjennom såkalte siteringskarteller. Men de fant ikke holdepunkter for at han hadde deltatt i noe systematisk samarbeid for å øke antallet siteringer. De sakkyndige bemerket at hans artikler var hyppig sitert, omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet innenfor samme fag. Rundt 20 prosent av hans artikler var blant de mest siterte i verden innenfor forskerens fagprofil. De sakkyndige kommenterte at «[forskerens] relativt gode gjennomslagskraft i forskningslitteraturen, også uten selvisiteringer, er et tegn på at uavhengige forskere på samme felt vurderer de resultatene han bidrar til som nyttige.»

Granskingsutvalget undersøkte ikke alle artiklene han produserte ved UiA, men gjorde et utvalg.

— Kjempealvorlig

Hvor alvorlig er det å blåse opp siteringene sine?

Siteringsekspert Ole Bjørn Rekdal sier at isolert sett er dette langt mindre alvorlig enn det man kaller FFP, altså fabrikkering, forfalskning og plagiat. Det Karimi beskyldes for, går under det man karakteriserer som tvilsom forskningspraksis (QRP eller «questionable research practice»).

— Men når det blir mye av det, så råtner systemet på rot. Når det blir mange siteringer som ikke henger på greip, så mister vi respekten for kildehenvisningen som akademisk verktøy, og slutter å oppsøke dokumentasjon på, og kvalitetssikre det vi formilder videre. Da har vi et formidabelt problem hvor skillet mellom vitenskap på den ene siden, og tull og tøys på den andre, viskes ut, sier Rekdal.

— Og sånn sett er det han driver med kjempealvorlig. Kildehenvisninger bør være hellige, det er ikke noe man skal slenge rundt seg i hytt og vær for å pumpe opp egen eller andres siteringsfrekvens.

Ifølge Rekdal er det ganske unikt at et forlag gransker siteringer og flagger artikler på denne måten. Selv kjenner han bare til et lignende tilfelle av flagging.

— Alt tyder på at de har gjort en kjempejobb, det er veldig imponerende. Etter min mening er det fantastisk flott at sånt avsløres, sier han.

Han synes ikke det norske granskingsutvalget bør klandres for å ikke å ha avslørt siteringsjuks.

— Å granske hver krik og krok i karrieren til en person som har skrevet så mye som dette, framstår for meg som en helt uoverkommelig oppgave, sier han.

Dette sier UiA-rektoren

Rektor Sunniva Whittaker ved Universitetet i Agder sier i en skriftlig kommentar til Khrono:

«Som universitet ønsker vi ikke å spekulere i hva som har skjedd uten nærmere informasjon. Det er også viktig at forlag og redaktør får utøve sin rolle når det kommer til egne publikasjoner, og en del av det er å ettergå siteringspraksiser.

Ved UiA legger vi til grunn god vitenskapelig praksis, og vi trenger mer enn det som fremkommer her til å vurdere hva som har skjedd.»

Hun legger til at det her ser ut som problemet er siteringer til artiklene produsert ved UiA.

Satte krav om siteringer for å søke professorstillinger. Da økte selvsiteringene i Italia.