Satte krav om siteringer for å søke professorstillinger. Da økte selvsiteringene i Italia.

Brussel (Khrono): Italienske forskere siterer seg selv og andre italienske forskere i økende grad. Ikke nok med det: Økningen i slik sitering er langt større i Italia enn i andre land.

Det går fram av en fersk studie, av tre italienske forskere — Alberto Baccini, Giuseppe De Nicolao og Eugenio Petrovich. Studien ble nylig publisert i PLOS ONE.

Med databasen til Elsevier som utgangspunkt har de tre forskerne telt seg gjennom siteringer fra forskere i elleve ulike land, de såkalte G10-landene, fra 2000 til 2016. For Italia ser de en kraftig økning fra 2010, da landet går forbi flere andre land. I 2016 kommer 31 prosent av siteringene fra forfattere i Italia, dette er ifølge Science mer enn i noe annet land, bortsett fra USA.

De fant en moderat økning også de andre landene, men Italia skiller seg ut. Der er økningen så mye større at forskerne mener det ikke kan være tilfeldig.

Reform og budsjettkutt

Forskerne mener den høye italienske veksten i selvsiteringer er knyttet til en universitetsreform som ble vedtatt i 2010, der det ble innført nye regler for rekruttering og opprykk ved universitetene.

— Det banet vei for et sentralisert evalueringssystem der bibliometriske indikatorer spiller en sentral rolle i viktige overganger for forskernes karrierer. Siden selvsiteringer ble inkludert i tellingen ble det umiddelbart klart at den enkleste veien til å øke egne siteringsindikatorer var strategisk selvsiteringer, skriver de tre forskerne i et felles svar på spørsmål fra Khrono.

Les også:

Civita: Tellekantene brukes for å vurdere individer, stikk i strid med målsettinger

Forskerne legger til at den italienske regjeringen, på samme tid, kuttet i budsjettene til universiteter og forskning, og at det ble færre stillinger.

— Reduksjonen i antallet tilgjengelige posisjoner la ytterligere press på forskerne, sier de.

I sum ga dette sterke insentiver til å manipulere systemet, ifølge forskerne.

Nye krav for stillinger

Så hva skjedde i 2010? Det ble som sagt innført nye regler for rekruttering og opprykk, med klare krav for alle som vil søke på stillinger som førsteamanuensis eller professor.

Det ble sett på tre indikatorer: Antallet publikasjoner, antallet siteringer og en h-indeks. Terskelen ble satt ved medianen for de som allerede har posisjoner som førsteamanuensis eller professor.

— For å søke på en professorstilling må du skåre bedre enn halvparten av de nåværende professorene. Et lignende krav ble satt for førsteamanuensiser, forklarer forskerne bak studien.

Men hvor sikre er de på at økningen er knyttet til reformen fra 2010? De viser til at endringen, sammenlignet med de andre landene, ikke bare sammenfaller med reformen. Den kan dessuten observeres ikke bare på aggregert nivå, men samtidig på de fleste forskningsfelt.

— En overlevelsesstrategi

De tre forskerne avviser også at det kan skyldes en raskere økning i internasjonalt forskningssamarbeid for italienske forskere, eller at de plutselig skal ha fått en spesialisering på et «smalt» felt.

— Loven fra 2010 ga sterke insentiver for bibliometrisk spill. Som observert tidligere, ble opportunistisk selvsitering, enten individuell eller gjensidig, en overlevelsesstrategi for å oppfylle bibliometriske krav på et akademisk arbeidsmarked gjort hyperkonkurransepreget av kuttene, uttaler forskerne til Khrono.

Det er derfor vanskelig å finne noen annen forklaring enn en kollektiv tilpasning til bibliometriske vurderingskriterier innført etter reformen, mener de.

Trekker tre lærdommer

I studien på PLOS ONE trekker forskerne tre lærdommer de mener andre kan trekke fra den italienske historien.

— For det første viser resultatene våre at forskere er svært raske på å tilpasse seg systemer med insentiver skapt av forskningsevaluering. Bibliometriske indikatorer kan ikke betraktes som nøytrale eller beskjedne tiltak. Tvert imot former de atferden til forskerne. For det andre er det ikke nok å bruke en serie indikatorer, som anbefalt av det innflytelsesrike Leiden-manifestet, som en måte å forhindre slikt spill, sier de .

For det tredje mener de resultatene gir noen nyttige refleksjoner rundt levedyktigheten til slike evalueringssystemer, der indikatorene skal utfylle fagfellevurdering. Det er en fare for at systemene blir indikatorsentrerte, mener de.

— Mange sider ved virkningen av evalueringssystemer på forskning og forskere er fortsatt ukjent. Vi tror at det er behov for ytterligere forskning på dette, i mellomtiden foreslår vi at beslutningstakere utøver størst mulig forsiktighet i bruk av indikatorer i forskningspolitikken, sier de til Khrono.

Her er de 100 forskerne som topper tellekantene

Regjeringen vurderer å endre systemet for å telle forskning