Debatt xenia cappelen og hanna kosberg bredin

Norge har ikke råd til å utdanne underkvalifisert helsepersonell

For å sikre et godt rustet helsevesen for fremtiden, må vi tilrettelegge for klinisk undervisning og praksis på helsefagstudiene.

For å bli dyktig helsepersonell, trenger vi pasientkontakt og trening i praktiske prosedyrer, skriver Norsk medisinstudentforening.
Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Søndag 7. februar offentliggjorde regjeringen en pressemelding med forsterkede smitteverntiltak for Bergensregionen, grunnet påviste tilfeller av mutert coronavirus med ukjent smittevei. Selv om vi er enige i at gode smitteverntiltak er nødvendig for å håndtere covid-19-pandemien, reagerer vi som fremtidige leger på at regjeringen stenger universiteter og høyskoler når utdanning av fremtidens helsepersonell haster.

Som helsefagstudenter studerer vi for å kunne bidra i helsetjenesten både under og etter studiet. Vi ønsker å sikre høyest mulig kompetanse i helsevesenet. Våre pasienter og kollegaer fortjener å møte trygge profesjonsutøvere med god erfaring og høy kunnskap. Hele det norske helsevesenet taper når helsefagstudenter står uten tilstrekkelig praktisk undervisning.

I Forskrift om nasjonal retningslinje for medisinutdanning står det at utdanningen skal sikre at medisinstudenter får den nødvendige kompetansen til å kunne utøve legeyrket på en faglig og etisk forsvarlig måte. Etter fullført utdanning skal vi kunne ta ansvar for god behandling og pasientsikkerhet. Erfaringen fra praktisk undervisning er et viktig fundament i medisinutdanningen, og er grunnleggende for at medisinstudentene skal kunne utøve legeyrket på en profesjonell og faglig forsvarlig måte.

For å bli dyktig helsepersonell, trenger vi pasientkontakt og trening i praktiske prosedyrer. Å håndtere fødsler, treffe blodårer, eller utføre hjerte-lunge-redning kan ikke læres foran en PC-skjerm. Å lære god helsehjelp krever samarbeid, kommunikasjon og finmotorikk. Vi har allerede nådd smertegrensen for digitalisering av undervisningen, når til og med coronatesting læres gjennom passive digitale forelesninger. Uten pasientsentrert og klinisk undervisning, får vi ikke læringsutbyttet vi trenger for å bidra i helsetjenesten.

I forbindelse med gjennomføring av muntlig-praktisk eksamen for fjerdeårsstudentene på medisin 2. februar uttalte prodekan for utdanning ved Det medisinske fakultet på UiB, Steinar Hunskår, følgende: «Profesjonsutdanning i helsefag, som legeutdanning, kan rett og slett ikke gjøres uten brudd på allmenne smittevernregler. Både kunnskapsdepartementet og helsetjenestene har gitt et tydelig signal om at utdanningen må holde fram, slik at vi får det helsepersonellet vi trenger. Det gjør at for eksempel legeutdanningen må ha dispensasjoner fra en del regler som gjelder for andre studenter».

Ved første tanke kan studenter som befolkningsgruppe fremstå som en fornuftig gruppe å tøyle under strenge restriksjoner, både av praktiske og økonomiske hensyn. Likevel er det viktig å drifte samfunnskritiske funksjoner og instanser som normalt, hvor helsevesenet er en viktig bærebjelke. Utdanning av helsepersonell utgjør en kritisk samfunnsfunksjon, og derfor kan man ikke kan skjære alle studenter over én kam. Under coronapandemien må det tilrettelegges for at morgendagens helsepersonell blir utrustet med nødvendig kunnskap og erfaring. Med god avstand, bruk av munnbind og korrekt håndhygiene, kan man sikre forsvarlig gjennomføring av klinisk undervisning.

For å sikre et godt rustet helsevesen for fremtiden, må vi tilrettelegge for klinisk undervisning og praksis på helsefagstudiene. Norge har ikke råd til å utdanne underkvalifisert helsepersonell, særlig ikke i en pandemi.

Powered by Labrador CMS