Nordnorsk ungdom har godt av å reise sørover, sa politiker. Nå har det vært universitet i Tromsø i 50 år

— Jeg skulle bli allmennlege i Nord-Norge, sier Anne Husebekk.

Som mangeårig rektor ved UiT Norges arktiske universitet (UiT) er det helt naturlig å snakke med henne når tema er 50-årsjubileet for det første studentinntaket ved UiT. Men ikke først og fremst fordi Husebekk har vært rektor. Hun er nemlig også søringen som bare ble værende.

— Jeg var reiseleder på Hurtigruten etter at jeg hadde tatt artium, og jeg hadde i tillegg løpt orienteringsløp i Nord-Norge. Jeg var veldig fascinert av landsdelen. I tillegg var det kommet en helt ny og spennende studieplan for medisin, forteller Husebekk.

Året var 1975, hun var knapt tjue år, og Universitetet i Tromsø hadde bare tatt imot to kull medisinstudenter før henne.

Første ide: 1918

Hvorfor Husebekk bare ble værende i Tromsø, skal vi komme tilbake til.

Men 1.september er det femti år siden kong Olav var med på åpningen av Universitetet i Tromsø. Den gang hadde byen også en høgskole, som i dag er en del av UiT. Som sin bestefar skal kronprins Haakon være til stede i Tromsø domkirke om kvelden, og han skal også delta under flere arrangement tidligere på dagen. En femtiårsdag bør som kjent feires.

Da Nord-Norge endelig fikk sitt eget universitet, var det et resultat av en lang kamp. I 1918 skrev handelsmannen Hans A. Meyer fra Mo i Rana i avisen Tidens Tegn at det eneste som kunne bøte på Nord-Norges mangel på embets- og bestillingsmenn var et universitet i Tromsø.

På denne tiden hadde Oslo universitet, Trondheim teknisk høgskole, og handelshøgskole var under bygging i Bergen. Nå var det Nord-Norges tur, mente Meyer. Slik kunne man få nok dyktige menn som ville føle seg hjemme i landsdelen og som ville finne det selvsagt å leve og arbeide der.

En handlesmann bevilget 100 000 kroner — en sum som i dag ville utgjort 2,7 milioner kroner.

Det ble ikke noe universitet, men etter krigen diskuterte Stortinget forslaget på nytt. Ingvald Jaklin (Ap), som både var redaktør i Nordlys og stortingsrepresentant, mente at det var på tide å igjen diskutere spørsmålet om universitet i Tromsø.

Han fikk svar fra partifelle Rakel Seweriin. Nordnorsk ungdom hadde utmerket godt av å komme sørover og komme sammen med ungdom fra andre kanter av landet, mente hun.

Men i 1960 ble det bestemt at en komité, ledet av Per Kleppe, skulle se på universitets- og høgskolesektoren generelt.

les også:

Han bygde bru til Russland i 30 år og gav Lavrov æresdoktorat. — Nei, vi var ikkje naive

Økonomisk utvikling og arbeidskraft

Det skulle fremdeles gå tolv år før Tromsø fikk sitt eget universitet. I 1963 sa departementet at det fant det naturlig at også Nord-Norge skulle få en egen selvstendig høgere utdanningsinstitusjon. Ruud-komiteen ble satt ned, med mandat å utrede mulighetene for og omfanget av en utbygging i Tromsø. konklusjonen kom i fem punkt. Et universitet ville:

• gi landsdelen kompetent arbeidskraft
• gi nordnorsk ungdom lettere tilgang til høyere utdanning
• fremme sosial og økonomisk utvikling i landsdelen
• skaffe landet flere studieplasser
• ha naturlige forutsetninger for ulike forskningsoppgaver, slik som kosmisk fysikk og samisk språk og kultur.

I tillegg var det dette med legene. Leger til landsdelen kom sørfra, og de ble stort sett ikke værende så lenge. Professor Torstein Bertelsen fra Harstad gikk gjennom et materiale som viste hvor 2000 leger var født, utdannet og hvor de deretter jobbet. Bertelsen viste at legene etterhvert reiste mot føde- eller utdanningsstedet. Så med utdanning i Tromsø ville man kunne holde legene i nord, var argumentet.

Dette ble også daværende kirke- og undervisningsminister Kjell Bondeviks argumentasjon. På tampen av 1966 sa han at departementet ville prioritere Tromsø — før Trondheim. Daværende helsedirektør Karl Evang mente derimot at et eventuelt tredje fakultet burde komme i nettopp trønderhovedstaden.

Et annet argument var at et medisinsk fakultet ville ha stor betydning som startkapital for hele universitetsutbyggingen.

Trondheim fikk medisinutdanning ikke så mange år etterpå, i 1975.

Vedtak i 1968

Så, med Ruud-komiteens rapport og statsrådens velsignelse, fattet Stortinget 28.mars 1968 vedtak om et universitet i Tromsø. Likevel tok det fire år før de første studentene var på plass. Da hadde det riktignok vært forelesninger i Tromsø, i regi av Universitetet i Oslo, og studentersamfunnet var på plass. En langvarig strid om lokalisering ble også landet.

I 1971 la kong Olav ned grunnsteinen til Teoribygget, og året etter kunne Universitetet i Tromsø ta imot de aller første studentene. De var 420 i tallet, og de første årene foregikk undervisningen i leigde lokaler.

I 1973 kom de første legestudentene til UiT, og året etter åpnet det første av universitetets egne bygg. Studentene ble synlige i bybildet, og mange av dem stod til venstre politisk. De første årene var allmannamøter studentdemokratiets øverste organ.

I 1987 fikk Tromsø jussutdanning, i 1997 fikk universitetet fakultetsstruktur, og i 2004 kom odontologiutdanningen på plass.

I løpet av de første femti årene har UiT dessuten ekspandert mye, også gjennom fusjoner (se faktaboks), og har i dag om lag 16 000 studenter.

Sette sitt preg på byen

— Det smarte Stortinget gjorde, var å opprette et klassisk breddeuniversitet i nord, sier Anne Husebekk.

Hun var rektor ved UiT fra 2013-2021, den til nå siste valgte rektoren.

— Det har gjort det attraktivt å trekke til seg gode forskere og undervisere. Man har vært opptatt av å utdanne gode kandidater til offentlig sektor i landsdelen, i tillegg til også i økende grad kandidater som møter næringslivets behov, sier Husebekk.

Hun forteller om et ungt, vitalt studentmiljø på 1970-tallet. UiT ble kalt «det røde universitetet», med politisk engasjerte studenter og ansatte. Mange av de vitenskapelig ansatte som kom til det ferske universitetet var i 30-årene.

— Byen var nok ikke helt klar for et universitet i 1972. Studentene satte fort sitt røde preg på byen,og borgerskapet i byen syntes nok det ble litt mye, humrer Husebekk.

— Andre steder, som i Oslo, hadde akademikere en viss status. Slik var det ikke her.

les også, fra 2018:

Husebekk: Det må tas hensyn til at landets universiteter er forskjellige

Husebekk ble aldri allmennlege i distriktet. Hun fikk et forskningsstipend underveis i studiene, og da hun var ferdig med studiene, var det ikke så enkelt å få jobb som allmennlege i nord. En slags stillingsstopp i sør gjorde at mange leger søkte seg nordover tidlig på 1980-tallet. I stedet ble det forskerstilling, etter hvert som professor, i immunologi, kombinert med overlegestilling på Universitetssykehuset i Nord-Norge i transfusjonsmedisin.

— Jeg hadde turnustjeneste i Volda, men ville nordover igjen og kom meg til Finnsnes. Studietiden var preget av mye hardt arbeid, men også mye gøy. Studentene gjorde seg bemerket i utelivet og i friluftslivet. Jeg var sammen med en gjeng som gikk mye på tur og oppdaget fjellene rundt Tromsø. Tromsøværinger gikk ikke på ski før sola kom i slutten av januar, men det gjorde vi!

— Kaller du deg nordlending?

— Jeg er nordlending i hjertet. Men jeg blir nok ikke kalt nordlending med den dialekten jeg fremdeles har — heldigvis har jeg tre barn som snakker nordnorsk.

Rød, rødere, rødest

Narve Fulsås kom også tidlig til Tromsø, som 20-åring høsten 1974. Telen hadde gått på Nansenskolen på Lillehammer, blitt interessert i filosofi, og dro sammen med en gjeng derifra.

— Det var spennende med et nytt universitet. Jeg hadde tenkt å ta bare filosofi grunnfag, men så ballet det på seg, sier Fulsås.

Han forteller at han prøvde å ta hovedfag på Blindern, men endte med å reise nordover igjen. Så ble det vitenskapelige stillinger, som professor ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi fra 1998.

— Hvordan var det å være student, på et nytt universitet, på 1970-tallet?

— Det var en fantastisk tid. Det var det nok egentlig på alle universitet. Det var en veldig politisert tid, og i Tromsø var det store politiske motsetninger, men bare på venstresiden. På samme tid ble Hålogaland teater, også det temmelig politisk, opprettet. For oss som studerte humanistiske fag ble det et fruktbart samspill med politikk og fag.

Fulsås har forsket mye på nordnorsk historie, og har blant annet gitt ut bok om UiTs første 25 år.

— Det er vanskelig å tenke seg at Tromsø ikke skulle få et universitet. Kristiansand og Stavanger hadde kjempet for universitet, men departementet var tydelig på at et fjerde universitet skulle ligge i Tromsø. Man bestemte også at et universitet ikke bare skulle bygge på det man hadde, altså museet og observatoriet, og det gjorde at man i tillegg til medisinutdanning også fikk et nytt sykehus, forteller Fulsås.

Enorm betydning

— Det går ikke an å overvurdere betydningen et universitet i Tromsø fikk. Den var enorm, sier professor Tove Bull.

Hun kom til Tromsø i 1973 for å arbeide ved lærerutdanningen. I 1984 begynte hun ved UiT. Nå er språkforskeren pensjonist, men gjør det klart at hun har et dypt kjærlighetsforhold til universitetet.

Bull har også hatt sentrale verv. I 1990-1995 var hun prorektor ved universitetet og deretter rektor i perioden 1996-2001.

— At universitetet ble etablert i Tromsø, er den største distriktspolitiske beslutning som er tatt i etterkrigstiden. Nord-Norge ville sett helt annerledes ut og Norge ville vært annerledes, sier Bull.

Den gangen var det ingen høyere utdanningsinstitusjoner i nord, bortsett fra utdanningstilbudene ved høgskolene. Ville du studere på et universitet, måtte du sørover, forteller Bull. Det var det slett ikke alle som kunne. Samtidig var det hard konkurranse om å komme inn på videregående skole, så utdanningsnivået var lavere.

— En god del av landets befolkning hadde dårligere vilkår for å skaffe seg høyere utdanning, og det gjenspeilte seg i hvilke yrker de havnet i.

Selv ble hun med på flyttelasset da ektemannen fikk en stilling på sykehuset i Tromsø. Hun ble cand.philol ved daværende Universitetet i Trondheim.

— Er det noe UiT må ta med seg videre, så er det å ha et blikk for omgivelsene. Internasjonalisering og alle disse ordene er vel og bra, men universitetet ble etablert av hensyn til den nordnorske landsdelen.

Ifølge Bull var målet var å få opp utdanningsnivået og skaffe arbeidskraft.

— De samme behovene er der i dag, men akademia er forandret og samfunnet også. Men fortsatt er det viktig å ivareta de interessene som lå bak etableringen.

Hun poengterer at UiT har særegne oppgaver som samisk og kvensk forskning.

— UiT kunne ikke vært et universitet et annet sted enn i Nord-Norge. Det er et av de vilkårene det skal leve med og må ta hensyn til.

Lakseeffekten

— Siden opprettelsen i 1968 har institusjonen gitt folk utdannelse, sikret leger, jurister, helsepersonell og lærere. UiT har sørget for en mengde klassereiser for nordnorsk bygdeungdom og i samme slengen endret Nord-Norges selvforståelse.

Dette skrev politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys i fjor.

— Vi ville hatt et helt annet Nord-Norge uten UiT. Før man fikk universitetet var det lite stabilitet blant akademikere som kom sørfra. De var en periode i nord og så reiste de hjem igjen, sier Anne Husebekk.

— Mange stillinger sto ledige.

Og så hun nevner det som blir kalt lakseeffekten — man vil i mange tilfeller reise tilbake dit man kommer fra. Studenter fra nord blir i stor grad i nord.

— Noen studier, som medisin, juss og psykologi, trekker til seg studenter fra hele landet, ellers rekrutterer UiT i stor grad fra nord. Noen av dem reiser sørover, men 70 prosent blir i nord. Men man ser en flukt fra landsbygda også i nord, og mange kandidater blir i byene. Det betyr at det fremdeles at det er områder i nord som sliter med rekruttering av akademikere, sier den tidligere rektoren.

En helt annen ånd

— Universitetet i Tromsø har hatt veldig stor betydning både for Tromsø som by og for hele regionen Nord-Norge, sier Nils Aarsæther.

Han mangler to år på å ha vært 50 år ved UiT. I dag er han professor emeritus og deltar i noe undervisning og prosjektarbeid.

Sunnmøringen studerte først i Bergen, men var så inspirert av Ottar Brox at da ha ble professor ved UiT, var Aarsæther en av flere som fulgte etter.

Og ved det nye universitetet var det en helt annen ånd og en helt annen tid tidlig på 1970-tallet. Aarsæther kaller det en oppbruddstid. I etterdønningene av studentopprøret i 1968.

— At universitetet ble skapt i denne perioden med oppbrudd, fikk enorm betydning for utformingen av institusjonen. Folk fikk et større spillerom til å drive på uten de strenge inndelingene og standardene som det tradisjonelle akademia var preget av.

Miljøet ved UiT var eksperimentelt, hevder Aarsæther, og utdyper.

— Det var et universitet som gikk nye veier i sitt engasjement for en bred samfunnsutvikling og ikke bare fulgte de akademisk trange sporene.

Professoren i samfunnsplanlegging sier det var et mål for UiT å ha en aktiv rolle i utviklingen av landsdelen. Det ble imidlertid et spenningsforhold: Det var en akademisk institusjon plassert i Nord-Norge samtidig som den hadde en klar ambisjon om utvikling.

les også:

—Mer fremmed for meg å komme til Oslo og Bergen, enn til Nord-Norge

«Small is beautiful»

— I ettertid ser vi at universitetet har lyktes på begge områdene. Det er skapt et kvalitetsuniversitet på akademiske premisser og vi fikk også en institusjon som engasjerte seg langt utover det akademiske, ved å bidra til utdanning og utvikling i hele landsdelen, sier Aarsæther.

Han peker på at i tillegg til medisinutdanningen var Norges fiskerihøgskole viktig da det ble bestemt at det skulle komme universitet i Tromsø.

— Medisinerne søkte seg ikke til de store sykehusene, men engasjerte seg i helsetilbudet i distriktene. Fiskerihøgskolens fokus var ikke på trålerne, men på sjarken og det kystnære fisket.

Dette var karakteristisk for tidsånden, forteller han. Offentlig tjenesteyting på lokalsamfunnets premisser og en bærekraftig utnytting av de rike fiskeriressursene.

— Ånden fra 70-tallet er basert på Small is beautiful. Små enheter som er mer dynamiske og fleksible. Den tendensen tapte etterhvert mot Big is beautiful. Dermed fikk vi universiteter basert på ideer om kvalitet gjennom større enheter, og desentralisering fikk et skudd for baugen.

Denne rivningen mellom å være stor og akademisk fremragende og relevant for landsdelen ved å delta i utviklingsarbeid, preger universitetet, hevder Nils Aarsæther.

— Det gjelder å være et stort universitet og samtidig vedlikeholde ideen om desentraliseringens mange fordeler. Jeg blir litt urolig når universitetet skryter av store studenttall. Det kan ikke være det som er poenget, men hva som kommer ut i den andre enden, slik at kandidatene rustes for å delta i utviklingen i landsdelen.

At UiT ble en suksess, skyldes en vesentlig faktor, ifølge Aarsæther.

— Fra starten lyktes universitetet med å bosette kompetente fagfolk, det ble aldri et pendlingsobjekt for folk bosatt i Oslo-området. Viljen til å komme fra Sør-Norge er langt mer avdempet i dag enn på 70-tallet.

Han peker på at mange kompetansearbeidsplasser befolkes i dag av folk som er «på oljeturnus».

— Med en slik mentalitet hadde det ikke vært mulig å skape et universitet i Nord- Norge for 50 år siden.

De fire store

Også historiker Fulsås peker på hvor viktig universitetet har vært.

— Å få universitetet er omtrent det viktigste som har skjedd i byens historie. Argumentasjonen om at det viktigste for hvor du etterhvert slår deg ned er hvor du er født og hvor du er utdannet har slått til for UiT. Ikke bare for legeutdanningen, men også for andre fag. Det har blitt en utdanningsinstitusjon for landsdelen, sier Fulsås.

Nå er UiT et universitet som de andre, med vanlig struktur. Fakultetsstrukturen kom på plass på slutten av 1990-tallet.

— UiT er i ferd med å bli et av de gamle universitetene, ikke sammenlignbart med de nye universitetene vi har fått, og blir nevnt som et av «de fire store». Det tror jeg jo noen synes er litt gøy, smiler Fulsås.

Som bestefar, så barnebarn

I dag er det som kjent Ola Borten Moe (Sp) som er forsknings- og høgere utdanningsminister. Han kommer til å være til stede under feiringen i Tromsø, skriver UiT på egne nettsider.

På samme måte som for kronprisen, er det en slags historikk her: Hvem var statsminister da vedtaket om opprettelse av universitet i Tromsø ble fattet? Jo, det var Borten Moes bestefar, Per Borten.

Kilder: UiTs egne nettsider, Store norske leksikon, Nordlys