Hva skal finnes mellom lærebokas to permer?

«Tar man Trøndelag ut av historiebøkene, blir det bare permene igjen», sa Senterparti-høvdingen Jon Leirfall en gang. Det er selvfølgelig en overdrivelse, i alle fall for norddelen av fylket sin del. Tar man Nord-Trøndelag ut av historiebøkene, skjer det nemlig veldig lite. Bøkene blir omtrent like tykke, innholdsfortegnelsen like lang. Grunnen er at det er skrevet og utgitt lite historisk forskning om fylket. Med noen hederlige unntak, har ikke forskningsmiljøene i landet fylt bokpermer med nordtrøndersk historie. 

Forklaringa er at det har vært få faghistorikere i fylket. Høgskolen i Nord-Trøndelag, nå Nord universitet, har ikke hatt et stort miljø av historikere, og fagpersoner fra for eksempel Blindern og Bergen har i liten grad interessert seg for Trøndelag.

Det samme gjelder også andre fag, der lokal og regional empiri er svakere enn mange andre steder i landet. En liten akademisk institusjon med små fagmiljøer har gjort at den stedlige orienteringa er blitt svak. Resultatet er at den lokale og regionale kunnskapsbasen er liten og mangelfull.

Et viktig unntak finnes, nemlig den store og internasjonalt anerkjente Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som i sin tid ble initiert og drevet fram av dyktige og entusiastiske medisinere i Nord-Trøndelag. De greide å skape et robust forskningsmiljø som bygde opp samfunnsmedisinsk kunnskap om den regionen de lever og virker i. I dag er HUNT et verdenskjent forskningsprosjekt som har gjennomført en rekke store og viktige studier over mange år. Utgangspunktet var fagfolk som kjente regionen de bodde i og som så hvordan den kunne være et godt utgangspunkt for forskning. De visste hvilke spørsmål som kunne fungere, de hadde kunnskap som hjalp dem med å formulere dem og de hadde en stedsspesifikk nysgjerrighet som bidro til retning og substans.

Eksemplet viser at det ofte trengs lokal forankring for å utvikle kunnskap om et sted og dets betydning. I tillegg trengs en akademisk institusjon med fagfolk som har tid, lyst og interesse for å løfte fram egen region. Denne kunnskapen kan være viktig for samfunnsutviklinga, og fraværet av den kan påvirke viljen til å finansiere forskning negativt.

Det stedlige har også betydning for alle de som jobber i og med lærerutdanning. For å bruke min egen arbeidsplass som eksempel: Lærerutdanninga ved Nord universitet på Levanger rekrutterer i stor grad studenter fra egen region. Mange av dem får senere jobb i nærområdets skoler. Som lærere trenger de steds-spesifikk kunnskap i mange fag: om regionens fugler og fisker, flora og fauna, om områdets historie, om lokale språkmerker og dialektuttrykk, og om kjente forfattere, musikere og kunstnere fra stedet. Dette er i tråd med nasjonale bestemmelser om skolefagenes profil og innhold. Noen må skape og ivareta kunnskapen om dette. Det ansvaret hviler særlig tungt på akademikere i en region.

I de siste månedene har det foregått en diskusjon om internasjonalisering av universiteter og høyskoler i Norge. De har i stor grad vært ført i sektorinterne organer som Khrono, Universitetsavisa og Uniforum, men er såpass viktige at de fortjener lesere også utenfor universitets- og høgskolesystemet. «Internasjonalisering» har i disse debattene betydd flere ting, blant annet utenlandske akademikere på norske institusjoner og krav om internasjonal publisering for universitets- og høgskoleansatte i Norge. Det kan også ha betydning når det gjelder valg av tema og forskningens innretning.

Diskusjonen internt i sektoren har vært viktig og interessant, men av og til litt karikert. I et intervju i Uniforum ble for eksempel økonomiprofessor Kalle Moene sitert på at internasjonaliseringas kritikere ønsket norsk fødselsattest og bunad for at folk skulle bli ansatt som forskere i Norge – en parodisk påstand som Moene selv heldigvis tok avstand fra senere.

For saken er mye mer kompleks og nyansert enn det den til dels opphetede debatten har kunnet tyde på. Jeg kjenner ingen akademiker som ikke ser verdien av internasjonal orientering. Å kunne ha kontakt med kolleger i andre deler av verden er viktig for at vi skal kunne utvikle vår kunnskap. Vi må forholde oss til de fremste fagmiljøene som finnes, enten de er i Trondheim eller Tyskland, Oslo eller Oxford, Bergen eller Brussel. Det innebærer at vi innimellom må publisere artikler på andre språk enn norsk. Og det å få kolleger fra andre land kan være en berikelse. Det kan gi nye perspektiver, teorier og empiriske eksempler.

Det er positivt. Graden av internasjonalisering må likevel balanseres mot andre hensyn. Akademikere har også et større samfunnsmandat, som det å skape kunnskap med relevans for landets innbyggere og å formidle for en bred allmennhet. Noen forskere – som John Peter Collett, Øyvind Østerud og Sigurd Allern – har de siste månedene stilt spørsmål ved hvordan en finner denne balansen. Kan erfaringene fra Nord-Trøndelag ha betydning i en sånn diskusjon?

Mitt regionale eksempel viser at vi må stille spørsmål ved om forskerens stedlige tilknytning, bakgrunn, tilhørighet og orientering kan ha betydning for valget av forskningstema-, -fokus- og interesser. Kan den internasjonale orienteringa for eksempel gjøre at vi på sikt kan miste verdifull kunnskap om norske forhold? Kan det nasjonale stå i fare for å forsvinne fra vår faglige bevissthet, slik den regionale historia har gjort det fra Nord-Trøndelag?

Også i framtida vil vi trenge historikere som har kjennskap til framveksten av det norske velferdssamfunnet, som kjenner det norske husmannsvesenet, har kompetanse om landets industrihistorie, om utviklinga av trepartssamarbeidet, om sosialdemokratiets vekst og fall og om distriktenes sterke posisjon i Norge – for å nevne eksempler fra mitt eget fagfelt. Det er et institusjonelt ansvar å sørge for at noen ivaretar dette kunnskapsbehovet. Kunnskapen må og bør selvfølgelig inngå i internasjonale forskningsdebatter og relateres til forskning fra andre land. Likevel må vi ikke miste av syne at landets lærere, skoleelever, journalister og øvrige allmenhet også i framtida vil trenge kompetanse om norske, regionale og lokale forhold, både i historie og i andre fag.

Når vi i framtida skal gi historiebøkene innhold, må det derfor være med et stoff som oppleves som viktig og relevant for brukerne av forskningen. Bøkenes permer må fylles med kunnskap som gir mening til stedlige fellesskaper. Ei for sterk internasjonal orientering kan gjøre at vi mister dette aspektet og at innbyggernes erfaringer ikke blir gjort viktig for forståelsen av samfunnet. At vi tar grep for å unngå det, må være arven etter Leirfall.

(Innlegget er først publisert i VG)