Noen må minne statsministeren om «det verdensledende kunnskapssamfunnet»
Kunnskap. Høyere utdanning og forskning er verken viktig tema i den avtroppende regjeringens skrytelister eller den kommende regjeringens uttalte satsinger. Noen bør agere.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Et nytt tiår starter med omstokking i regjeringen og overgang fra flertalls- til mindretallsregjering. Sånt er spennende. Men denne gangen skal det ifølge statsminister Erna Solberg ikke lages noen ny regjeringsplattform. Den påtroppende regjeringen skal styre videre på Granavolden-erklæringen som også utgående Fremskrittspartiet stiller seg bak.
Vi må tilbake til starten, i oktober 2013, for å finne igjen en tydelig og uttalt satsing på høyere utdanning og forskning hos den daværende varianten av Solberg-regjeringen.
Da Fremskrittspartiet og Høyre presenterte Sundvolden-plattformen i oktober 2013 hadde de valgt ut åtte sentrale satsingsområder, og forskning og høyere utdanning var ett av disse.
Det hører til sjeldenhetene at framtidens kunnskapssamfunn er en viktig kampsak for regjeringen.
Tove Lie
— Vi skal realisere kunnskapssamfunnet. Dette er nøkkelen til velferden. Vi skal konkurrere på å være smartest - ikke billigst. Slik kan vi bære velferdsutgifter og lønnsnivået vårt i framtiden også, sa Erna Solberg på pressekonferansen der regjeringsplattformen ble presentert. Hun understreket også at den nye blå-blå regjeringen ønsket seg flere universitetsmiljøer i verdensklasse.
Og det var Torbjørn Røe Isaksen og hans statssekretær Bjørn Haugstad som ble satt på som mannskap for å realisere Solbergs plan om å skape «drømmelæreren» og gjennomføre femårig lærerutdanning og løfte Kunnskaps-Norge opp til å bli verdensledende.
I dagens regjeringsplattform fra Granavolden er fortsatt formuleringene om høyere utdanning der: « Regjeringen vil øke investeringene i universiteter og høyskoler, og satse på kunnskap og forskning. Som et lite land må Norge satse på å utvikle noen fagmiljøer til å bli verdensledende, samtidig som vi satser på forskning og utvikling der hvor vi har særlige fortrinn og behov. »
Det hører til sjeldenhetene at framtidens kunnskapssamfunn er en viktig kampsak for regjeringen.
Dramaet som utspant seg da Fremskrittspartiet forlot regjeringen denne uken ble fulgt tett av mange. Og de respektive partilederne i det som har gått fra å være en topartiregjering i 2013 til en firepartiregjering i 2019 oppsummerte sine seire. Høyere utdanning og forskning eller verdensledende kunnskapssamfunn var ikke tema. Trine Skei Grande (V) nevnte i forbifarten at «Vi har flere godt kvalifiserte i lærere og har satset på forskning».
Solberg-regjeringen har regjert det mest av det siste tiåret, Struktur og «direktoratisering» har preget kunnskapssektoren. Ved inngangen av et nytt tiår er det ny regjering på gang. Men fortsatt samme gamle politikk?
Det var det tiåret da den store «universitetssyken» hjemsøkte høyere utdanning. Og man skulle strukturere, omorganisere, effektivisere og helst internasjonalisere. Og skyer fra tiåret før, med arven etter statsrådene Kristin Clemet (H)- med kvalitetsreformen og Trond Giske (Ap) som satte ned Mjøsutvalget kastet fortsatt skygge.
— Kunnskapsdepartementet er ikke spesielt ivrige etter å styre universiteter og høgskoler, sa riksrevisor Per Kristian Foss i et intervju i Khrono i 2015. Da hadde Riksrevisjonen nettopp gitt ut en rapport som han mente kunne gi departementet gode grunner til mer styring.
Dette var før autonomi- og selvstyredebatten for alvor tok av i kunnskapssektoren. Foss hadde i sterke ordelag slaktet resultatene av kvalitetsreformen som ble satt i gang allerede i 2003.
— Forventningene til reformen er ikke innfridd; det er fortsatt en viktig oppgave for både Kunnskapsdepartementet og lærestedene å oppnå bedre studiegjennomføring og mindre frafall, konstaterte Foss da han la fram revisjonsrapporten 21.mai 2015. I intervjuet med Khrono viste han til hvor lite styring det var i kunnskapssektoren - sett opp mot for eksempel helsesektoren.
— Høgskoler og universiteter har fortsatt en stor grad av frihet. Men Stortinget er ikke nødvendigvis villig til å bevilge ubegrenset med penger, så det kan være at departementet burde styre mer, sa den tidligere finansministeren, som også har vært styreleder ved NTNU i en kort periode før han ble riksrevisor.
- Les også: Riksrevisjonens rapport fra 2015
Nå er det ikke alle som låner øre til Riksrevisjonen, enkelte mener sågar at høyere utdanning, det har ikke riksrevisoren peiling på. Men styring burde han jo kunne noe om.
Og på tampen av det tiåret vi nå har lagt bak oss fikk vi kanskje en av de største debattene i akademia og kunnskapssektoren på lenge. Den handler blant annet om styring, autonomi og selvråderett for universiteter og høgskoler.
Bakgrunnen var striden rundt Nord universitet og hvor mye de skal få lov til å bestemme selv, både når det gjelder antall studiesteder og hvor disse bør ligge. Solberg-regjeringen har utført ganske så sterk styring med Nord universitet. Både med bruk av gulrot og pisk under fusjonsprosessen i 2015 og ikke minst det siste året i kampen om studiesteder, der rektor i utgangspunktet mente at man måtte kutte hardere på studiesteder enn det som til slutt ble resultatet etter betydelig politisk press.
Men folk er splittet. Landets universitetsrektorer er bekymret for politisk overstyring, mens ansatte ved tidligere Høgskolen i Nesna, for eksempel, mener at myndighetene burde styre og bestemme mer, og at de burde ha reddet studiestedet på Nesna også, som nå blir nedlagt.
Samme debatten har vi også fått rundt Politihøgskolen, der Justisdepartementet og Stortinget detaljstyrer hvor det skal kuttes studiesteder, stikk i strid med høgskolestyrets egne vedtak.
Hvis en skal prøve å oppsummere tiåret som er lagt bak oss så er det nettopp styrings- og strukturdebatter det er enklest å få øye på. Et fåtall hadde vel trodd ved inngangen av tiåret at man ved slutten skulle ha 10 universiteter i Norge, og ytterligere tre høgskoler som har lyst til å bli universitet: Høgskolen i Innlandet, Høgskulen på Vestlandet og den private Høyskolen Kristiania.
Før Frp og Høyre inntok regjeringskorridorene var det SV og den rødgrønne regjeringen og statsrådene Kristin Halvorsen og Tora Aasland som preget høyere utdanning i tiåret som gikk, og i årene før dette også.
Dagen før Erna Solbergs trepartiregjering sannsynligvis presenteres på Slottsplassen, spekuleres det i at venstreleder og dagens kulturminister, Trine Skei Grande, kan bli ny kunnskapsminister, kan hende i et samlet departement, med ansvar for alt fra barnehager til høyere utdanning og forskning. Kunnskapssektoren er splittet i synet på om det er best med en egen statsråd for høyere utdanning eller en statsråd for hele departementets ansvarsfelt.
Skei Grande tok en aktiv rolle i debatten om studiesteder ved Nord universitet og bidro blant annet sterkt til at rektors forslag til campusløsning i Namsos og Steinkjer ikke ble som først foreslått. Så langt Khrono kjenner til var det også Skei Grande som i sin tid tok inn ideen om en mulighetsstudie om foretaksmodell (i Jeløya-plattformen) i universitets- og høgskolesektoren, selv om sittende statsråd Iselin Nybø nå har lagt forslaget ned i en skuff.
Det er mer enn nok for en ny kunnskapsminister å ta fatt i: Det ligger allerede en del meldinger enten i noen skuffer eller på vent: Markussen-utvalget om etter- og videreutdanning, Lie-utvalget om de små humaniorafagene, Underdals-utvalget om karrierestigene og Grimstad-utvalget om medisinutdanningene, blant annet.
I tillegg er det flere rett rundt hjørnet: Stortingsmelding om arbeidslivsrelevans, om studentmobilitet og om styring. Helga Aune legger også siste hånd på verket på gjennomgangen av universitets- og høgskoleloven i disse dager, der det også vil handle om styring og selvstyre.
Mange av landets universitets- og høgskoleledere venter også på videre oppfølging av strukturreformen og en arbeidsdeling mellom de 10 universitetene. Og ikke minst mulighetene til å realisere målet om verdensledende miljøer, hvis det fortsatt er et mål.
