Professor Vincent Eijsink går gjennom åtte misforståelser han mener finnes rundt Plan S og open access. Foto: Nils Martin Silvola
Professor Vincent Eijsink går gjennom åtte misforståelser han mener finnes rundt Plan S og open access. Foto: Nils Martin Silvola

Plan S og misforståelser om open access

Publisering. Plan S og Open Access truer den akademiske frihet. Plan S er en svært dårlig ide, skriver professor på NMBU, Vincent Eijsink.

Publisert

Akademisk frihet, friheten til å publisere hva man vil, hvor man vil, og solid kvalitetssikring av forskningspublisering er av avgjørende betydning for vitenskapens bidrag til en positiv samfunnsutvikling. I mine øyne trues begge disse av Open Access-bølgen og Plan S. Jeg mener at Plan S er en svært dårlig ide, av mange grunner: Plan S innskrenker vår akademiske frihet, den svekker vår internasjonale konkurranseposisjon, den vil føre til mindre kvalitetssikring av forskningspublisering, og den vil ikke redusere kostnader eller fjerne makt i publiseringsmarkedet.

Hvis store profesjonelle forlag, som Springer-Nature, har for mye markedsmakt og tar for mye profitt på fellesskapets bekostning, må staten bruke sin makt til å gjøre noe med dette. Det kan man lett være enig i. Det er også lett å være enig i at alle forskere i verden bør ha tilgang til relevante forskningsresultater, mot en rimelig kostnad.

Plan S innskrenker vår akademiske frihet, den svekker vår internasjonale konkurranseposisjon, den vil føre til mindre kvalitetssikring av forskningspublisering, og den vil ikke redusere kostnader eller fjerne makt i publiseringsmarkedet.
Vincent Eijsink
Professor, NMBU

Jeg mener at Plan S ikke er løsningen for de problemene som eventuelt måtte finnes. Mye har blitt sagt allerede og alternativer for plan S har vært diskutert. I håp om å bidra til debatten har jeg summert opp de mest vanlige misforståelser om Open Access.

Misforståelse 1: Ikke all publisert forskning er offentlig tilgjengelig.

Så lenge man har internett, har alle forskere i verden tilgang til all publisert forskning, men denne (legale) tilgangen koster penger, akkurat som at det koster penger å kjøpe bøker, eller aviser, eller kjøre på en norsk offentlig finansiert bomvei. De som ikke har råd kan be om å få tilsendt en (pdf) kopi av artikkelen direkte fra forfatteren – her finnes det legale veier (vi gjorde dette også for 30 år siden, men da i papir form). Og det finnes biblioteker (enn så lenge). (Nb. Får forskere lov å skrive bøker eller skrive i abonnementsaviser etter innføring av plan S?).

Misforståelse 2: Ved å betale for tidsskriftabonnement betaler staten «to ganger».

Kostnadene ved et tidsskriftabonnement (dvs at leseren betaler) eller OA-publisering (dvs at forfatteren betaler) dekker kostnadene forbundet med publisering og kvalitetssikringsprosessene (som er og bør være svært omfattende i de journalene hvor de mest banebrytende resultater publiseres). Det er legitimt at det er en kostnad forbundet med dette. Vi bør alle ønske at det brukes betydelige ressurser på publiserings- og kvalitetssikringsprosesser og vi bør være villige til å betale for dette.

Misforståelse 3: Det eneste forlagene gjør er å la forskere jobbe gratis for seg og så setter de på sin logo og tjener grovt.

Dette med gratis forskerarbeid er delvis sant og det kunne være fornuftig å se litt på tilbakebetalingsmekanismer, som det kanskje finnes for få av. Samtidig deltar mange forskere gjerne (og frivillig) i referee og editeringsprosesser fordi det føles meningsfylt, viktig og nyttig. Ja, det finnes forlag som ikke gjør veldig mye mer enn å sett på sin logo (spesielt innen OA!), men i de gode journalene, der hvor de mest banebrytende resultater publiseres, gjør forlagene veldig mye mer og det bør samfunnet være glad for (uten at jeg dermed sier at prisingen er korrekt).

Misforståelse 4: OA publisering blir billigere.

Dette tror jeg ikke før jeg får se det, og dette er i hvert fall kun mulig hvis det settes en maksimumsgrense på hvor mye man har lov til å betale for en OA publikasjon. Det er jo helt opplagt at de beste OA-tidsskriftene vil skru opp prisene sine så mye som mulig. Nature Communications er i dag en av de mest prestisjetunge OA-tidsskrifter, selvfølgelig pga navnet «Nature». Her betaler man i dag 4290 Euro for å publisere en artikkel! Norske universiteter bruker rundt 350 millioner på abonnement og publiserer rundt 15000 artikler i året. Vi får ironisk nok kanskje håpe at norsk forskning ikke blir så bra at alt skal inn i Nature Communications; det vil i så fall koste 650 millioner kr per år. For øvrig, hvis det settes en maksgrense, noe som er nødvendig for å gjøre systemet «billig», blir det enda vanskeligere for de som er underlagt et «Plan S-regime» å konkurrere med forskere i land hvor man har den akademiske publiseringsfriheten i behold. Da kan nemlig en norsk forsker kun publisere i middelmådige, billige OA-tidsskrifter, med svak kvalitetssikring, som ikke vil gi fortrinn når forskningsmidler deles ut eller stillinger besettes.

Misforståelse 5: God kvalitetssikring er ikke direkte knyttet til publiseringsform.

Selv om jeg ser at dette på lang sikt kan bli sant, i hvert fall i en ideell verden, så tror jeg at praksisen er en helt annen. OA-publisering har sterke økonomiske incentiver for å senke kvalitetskravene, mens konkurransen mellom topp abonnementstidskrifter har incentiver for å øke kvalitetskravene. Som et eksempel har jeg nå selv begynt å se (i min rolle som referee), og har hørt fra flere kolleger, at de mest prestisjefulle OA tidsskrifter i mitt fagfelt kanskje senker kravene. Mens en negativ referee (av tre) normalt fører til at artikkelen blir avvist hos en ikke OA toppjournal som f. eks. PNAS, så opplever flere at OA journaler er snillere. Kan det ha noe å gjøre med at det ligger mangfoldige 1000 Euro i potten for forlaget, som alle forskere som har råd gladelig betaler for å få en prestisjefylt publikasjon? Uten rigorøs kvalitetsvurdering innen forskningspublisering kan samfunnet ikke stole på forskningen.

Misforståelse 6: OA-publisering drives av idealister.

OA-publisering er business, akkurat som abonnementsbasert publisering. Selv hos de mer ideelle OA-forlagene (f. eks. PLoS-systemet ) vil det naturligvis oppstå et trykk på å øke publiseringsvolumet og, dermed, inntektene. Og bare så det er sagt, også det mer idealistiske PLoS Systemet tar hele 3000 dollar for en publikasjon i sine høyest ansette journaler.

Misforståelse 7: Vitenskapelig publisering drives av noen få store aktører som nærmest har monopol.

Mye publisering skjer i anerkjente tidsskrifter, ofte på nivå 2 i Norge, som utgis av vitenskapelige foreninger (Societies) og som driver med mye annet som jeg mener er bra (f. eks. formidling, støtteprogrammer for mindre privilegerte forskere og yngre forskere, solide konferanser). Om disse Societies tar seg «for mye» betalt vet jeg ikke, men jeg føler at pengene i hvert fall går til noe rimelig bra – formidling og promotering av forskning. Jeg kjenner meg ikke igjen i påstanden om at noen få store forlag har et «monopol». Slik jeg ser det finnes det betydelig konkurranse. Dette, som en del annet, kan selvfølgelig variere mellom fagfelt.

Misforståelse 8: Det er viktig at alle har tilgang til all forskning.

For det første så har alle tilgang til alt, men det er ikke alltid gratis. For det andre er forskningsartikler ikke skrevet for «befolkningen», men for andre forskere, som er trent til å kunne håndtere informasjonen som fremkommer i slike artikler. Befolkningen har interesse av god og ærlig formidling, basert på kvalitetssikret (!) forskning. Det er ironisk at plan S i utgangspunktet vil føre til mindre formidling siden f. eks. bøker eller avisinnlegg ikke er Open Access.

Etter mitt syn er det absurd å påstå at tilgang til forskningsartikler på noe som helst måte er hastighetsbegrensende for den kunnskapsbaserte samfunnsutviklingen; her har vi helt andre, og veldig mye større problemer! NMBUs rektor har sagt: «Hvis vi vil at samfunnsutviklingen skal være kunnskapsbasert og at befolkningen skal ha tillit til forskningen, må den være tilgjengelig for alle.» Etter mitt syn er det ikke tilgang til artikler i «The Journal of Biological Chemistry» eller «Statistical Applications in Genetics and Molecular Biology» som påvirker tilliten som befolkningen måtte ha til forskningen eller nytten denne forskningen vil ha for samfunnet.

Dagens publiseringssystem har sine klare svakheter men det er godt etablert og et enormt viktig verktøy, ikke bare for kvalitetssikring, men også i det umåtelig viktige og store arbeidet som foregår i alle verdens forskningsråd for bedømmelse av søknader og søkere. OA-publisering, eller enda villere publiseringsformer helt uten kvalitetssikring av typen «hver forsker sin egen blogg», vil føre til at det blir vanskeligere å vurdere forskningsprestasjoner på basis av «journal metrics» (f. eks. impact factor, siteringer). Det finnes idealister, gjerne OA-entusiaster, som mener at vi ikke bør bruke «journal metrics» i det hele tatt når vi bedømmer noe (https://sfdora.org/). Man skal heller lese søkernes viktigste artikler, sies det. Dette er det lett å være enig i, men helt umulig å gjennomføre i praksis fordi det er alt for tidkrevende. Når man f. eks. skal rangere 30 søknader med at stort faglig spenn, en realistisk situasjon for mange som jobber med bedømmelser, da trenger man noen enkle verktøy og da er det fint å ha et godt etablert publiseringssystem hvor man omtrent vet hva som kreves for å nå opp til de forskjellige journalene. Dette er ikke ideelt, og man skal være forsiktig, men alternativet er verre. Prisen for å innføre plan S er altså svært høy i at vi kaster bort det nåværende systemet som tross alt fungerer noenlunde bra.

Jeg oppfordrer alle som støtter Plan S til å tenke seg nøye om.