Forlagenes maktposisjon styrkes

Plan S har møtt betydelig motstand blant forskere. Det er forståelig fordi mange av oss (forskere) kjenner oss ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsene som ligger bak forslaget om Plan S. Åpen adgang (OA) høres flott ut, men noen må uansett betale for publisering.

Tilhengerne av OA ser ut til å ha glømt at forfatterbetaling gjør det enda vanskeligere for vitenskapsfolk fra fattige land å få publisert sine arbeider fordi de fleste artikler har flere lesere enn forfattere. Her er det verdt å legge merke til at noen artikler har færre lesere enn forfattere. Kan det ha noe med kvalitet, kvalitetsikring eller omdømme å gjøre?

Tilhengerne av Plan S framstiller dette som en kamp mot de store og grådige forlagene. Hvis det var hele historia ville jeg stått på barrikadene sammen med dem. Virkeligheten er imidlertid noe mer nyansert. Flere journaler, som f.eks. de som eies av The American Economic Association (AEA), praktiserer billigere medlemsskap til de med lav inntekt (doktorgradsstudenter og vitenskapelig stab fra fattige land). AEA oppnår dessuten reduserte priser på leseadgang gjennom ei avgift ved innsending av manus til vurdering (review fee) - 100 $ for medlemmer av AEA, 200 $ for ikkemedlemmer. Redaktørene kan ettergi denne avgifta til forfattere med mindre midler (dr.gradsstudenter, forskere fra utviklingsland mm).

Det finnes med andre ord alternativ til en naiv forfatterbetalt åpen publisering og til ågerprisene til Elsevier og likesinnede forlag, men da må man, unnskyld uttrykket, gjøre litt research. Det krever blant annet at de som bestemmer (departement, forskningsråd mm.) tar seg bryet med å snakke med flere av de som jobber med vitenskapelig publisering (redaktører, noen referees) og samler inn informasjon om alternative måter å gjøre ting på.

Gitt at dette dreier seg om insentiver og økonomi, er en kikk på de nemnte sidene til AEA en god start. En god start blir bedre når den følges opp. Mange vitenskapelige foreninger har dessverre et langt og vanskelig forhold til utgiverne av de journalene foreninga står bak. Noen ganger er det lettere å avbryte et dårlig forhold enn å prøve å rette på det, spesielt hvis den andre parten ikke ønsker endring. Det finnes mange gode grunner til å forbli i et dårlig forhold, bl.a. at skilsmisser er dyrt.

Sjøl om jeg ikke er skilsmisseadvokat har jeg førstehånds erfaring fra noen akademiske skillsmisser. Det kan være verdifull innsikt å ha med seg når fokuset ofte er på (mer eller mindre godt begrunnede) fusjoner. Jeg lar det ligge i denne omgangen.

De to beste eksemplene mine er knyttet til de viten­skapelige foreningene Association for Environmental and Resource Economists (AERE) og European Association for Environmental and Resource Economists (EAERE). Dette er to saker som sjøl om de er ganske like endte opp med to forskjellige løsninger:

(1) AERE ønsket å få ned abonnementsprisen på Journal of Environmental Economics and Management (JEEM). JEEM var en av toppjournalene i miljø- og ressursøkonomi. Foreningen prøvde å legge press på utgiver (Academic Press, den amerikanske søstera til Elsevier), men ble varslet av juridiske rådgivere om at som forening var slikt press misbruk av markedsmakt ifølge amerikansk lov. AERE endte derfor opp med å starte sin egen journal, JAERE.

Sorgen over denne skilsmissen var stor: Fleire års gratis innsats fra medlemmer innen fagfeltet for å bygge et godt fagtidsskrift føltes bortkasta. Det nystarta tidsskriftet, JAERE, har imidlertid etablert seg som en toppjournal i løpet av få år, bl.a. fordi JEEM ikke lenger har samme støtten fra AERE. I ettertid synes det derfor som om AERE valgte en fornuftig løsning til glede for medlemmene sine og for videre utvikling av faget.

(2) EAERE var i en liknende situasjon med journalen Environmental and Resource Economics (ERE). De valgte en tilsvarende strategi som AERE, men med større suksess. Ei årsak til det var at europeisk konkurranselovgivning godkjenner slikt press fra en medlemsorganisasjon. Kluwer nekta å gi lågere pris. Kort tid etter ble rettighetene til ERE overtatt av Springer Nature. Springer har lagt seg på lågere priser.

Man kan alltids spekulere til årsakene til at Elsevier solgte rettighetene. En mulig forklaring er at hvis Elsevier hadde gitt lavere pris, så kunne det ha en spredningseffekt til andre journaler de utgir. Avslutningsvis - som enkeltpersoner har vi lite makt, men som medlemmer av en faglig forening har vi langt større muligheter. De tre eksemplene mine illustrerer det.

Som medlemsforening skal American Economic Association arbeide for tiltak som bedrer den faglige utviklinga innafor faget. Det inkluderer også prispolitikk på foreningens egne journaler. I de to «skilsmissene» jeg viser til, ville utfallene blitt annerledes uten at forskerne som kollektiv våget å ta opp kampen. Det er jo samme tankegang som gjør at det er lurt å være medlem i en fagforening sjøl når man er liberalt innstilt økonom med sterk tro på markeder.

Som en av de utmerka foreleserne jeg hadde den gangen jeg studerte i USA uttrykte det: «Jeg trur på den usynlige hånd, men noen ganger er de usynlige håndtrykkene meir synlige».

Tilbake til Plan S. De tre eksemplene mine viser at det finnes gode alternativ til OA, som feilaktig og alt for ofte blir omtalt som fri adgang. Publisering koster og må betales for uansett modell som velges. Gjennom å kreve at offentlig finansiert publisering skal være OA, blir det vanskeligere for de vitenskapelige foreningene å klare seg, og for nye aktører å komme inn på markedet. Det styrker de store forlagene sine maktposisjoner. De som fortsatt tror at Elsevier og andre store forlag sånn uten videre vil legge seg på ei lav avgift for OA, bør derfor tenke seg om.

• Les også: Khronos samlesider om Open Access og Plan S