Nei til avsky og cancel-culture

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den 11. mai publiserte Khrono et innlegg av professor Kristin Bergtora Sandvik med bakgrunn i en kronikk av undertegnede om 22. juli i Stavanger Aftenblad. Innlegget tar avstand fra kronikken, men er på saksinnhold temmelig uklart.

Sandvik bruker sterke negative uttrykk som «ekstremisme, totalitarisme og rettsstatens forfall» og «mangel på dømmekraft.» Hun sier det ikke direkte, men antyder nokså klart at adressaten for personangrepet er undertegnede. «Avsky» er også del av Sandviks vokabular.

Å forsvare seg mot personangrep uten nærmere forankring i dokumentasjon er nær umulig. Men tok man bryderiet med å sette seg ørlite inn i undertegnedes publisering innenfor rettsvitenskap, herunder skatt- og avgiftsrett, samvirkerett, frivillige organisasjoner, EØS-rett, menneskerettigheter mv, foruten samfunnsdebatt og kulturelle og personlige temaer, burde slike karakteristika være umulig.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Sandvik refererer nesten ikke til hva jeg har skrevet, bare til hva hun synes om det. Det vanskeliggjør saksorientert imøtegåelse. Mitt sentrale anliggende med kronikken var å advare mot en ekstremismekommisjon som en del overlevende har argumentert sterkt for. Det kan bli en sensuroppskrift i en samtid der debatten allerede er for trang og med for mye indignasjon og sinne.

Min kritikk av 22. juli var nå, som i flere kronikker nærmere hendelsen, blant annet at sikkerheten var for dårlig. Synspunktet burde ikke være særlig oppsiktsvekkende. Jeg synes også at de ansvarlige for Utøya og offentlige bygninger i Oslo sentrum burde tatt mer ansvar for manglene. Etter 22. juli er det blitt en slags tradisjon i Norge at man «tar ansvar» ved å bli sittende, jf. også forliset med fregatten Helge Ingstad.

Jeg anklager selvfølgelig ikke de overlevende som en slags medskyldige til drapene. Man må skille mellom morderens handlinger, og det å gjøre morderens verk for lett.

Debatten om kronikken har vist at det er blitt et veldig betent spørsmål om 22. juli primært var galskap eller ideologi. Sentralt her står dommen som jeg, og flere med meg, mener var gal. Med stor uenighet mellom de sakkyndige forelå tvil om massemorderens tilregnelighet. Ut fra vanlig strafferettslære skulle han da ikke blitt dømt til straff, men tvangsmessig psykiatrisk behandling. Ser man morderen som utilregnelig og dommen som feil, blir det vanskeligere å bruke den ideologisk.

Sandvik kan gi inntrykk av at undertegnede vil kritisere de overlevende som ofre for en forferdelig handling. Det er selvfølgelig helt galt. Men når overlevende ti år senere vil bruke 22. juli politisk, må de kunne møtes med politiske argumenter på like fot med andre.

Egentlig tror jeg de fleste ville være tjent med at det ikke rippes for meget opp i sårene rundt 22. juli. Men krever man en ekstremismekommisjon ut fra synspunkter om at vi som land endelig må våge et politisk oppgjør med 22. juli, er en debatt uunngåelig så lenge alternative synspunkter ikke skremmes til taushet.

USA ligger ofte foran på en del samfunnstrender, på godt og på vondt. Cancel-kulturen i akademia bør vi forsøke å unngå. Men det er nærmest hva man kan oppfatte at Sandvik gjør seg til talskvinne for når hun nesten krever en avskilting av undertegnede som professor i rettsvitenskap:

«Det er utenkelig å se for seg en situasjon hvor de overlevende og berørte studentene våre skal måtte sitte foran en professor som skal hjelpe dem til å avlegge kandidatløftet samtidig som han offentlig forfekter at de samme studentene har utvist en manglende anger over egen svikt under en politisk motivert massenedslakting». Tidligere i innlegget fremholdt Sandvik at man ikke «effektivt kan avskilte» undertegnede ved at jeg unnlater å bruke professortittel eller institusjonstilkytning i offentlig debatt.

Sandvik drar det også langt når hun legger inn mine kolleger ved egen institusjon at det «må være ytterst ubehagelig» å bli minnet om de inngår i et arbeidsfellesskap med undertegnede.

Blant Khronos debattregler står: «Trakassering av meddebattanter og personsjikane er ikke tillatt. Her diskuteres sak, ikke person!» Videre: «Vi ønsker at alle, også meningsmotstandere, behandler hverandre med respekt.» Det er ikke lett å skjønne hvordan redaksjonen har anvendt disse retningslinjer på Sandbergs innlegg.

Sandviks negative karakteristikka og manglende saksorientering hører mer hjemme i sosiale medier. En drivkraft bak den økende personhetsen der kan være at det blir en godhetsposering. Ved å fordømme andre som ekstra dårlige, gjør man seg selv ekstra snill. Sandvik fremhever at med «makten og prestisjen» til en professor i rettsvitenskap «følger et stort ansvar». «Vi … må holde en høy etisk standard og utvise god dømmekraft». Hun poengterer at hun i sin karriere «har møtt mange barn og unge som har mistet alt og alle og som lever videre med store fysiske og psykiske skader etter å ha overlevde grufulle overgrep».

Kontrasten er stor til hennes fremstilling av den hun fordømmer.