Ord skaper verden - om en jussprofessors makt og ansvar

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

6. mai 2021 skjedde noe oppsiktsvekkende i norsk akademia: en jussprofessor tonet flagg i diskusjonen om det politiske oppgjøret etter 22. juli, ved å bruke kronikkplass i Stavanger Aftenblad til å kritisere Arbeiderpartiet og overlevende for å mangle selvkritikk. Avskykommentarene fra overlevende, politikere, avisredaksjoner og vanlige borgere har ikke latt vente på seg. BI understreket raskt at Gjems-Onstad uttalte seg som privatperson og ikke fagperson – og at BI ikke deler hans syn på 22. juli. BI understreket samtidig at akademisk frihet er helt sentralt for utdanningsinstitusjoners virke.

I dette tilfellet er det ikke så enkelt som at man ved å fjerne institusjonstilhørighet og den troverdigheten som følger med akademisk ekspertise effektivt kan avskilte Gjems-Onstad og budskapet hans. Dette handler om mer enn vår akademiske frihet. Jeg tviler på at mange, om noen, av mine kollegaer deler Gjems-Onstads tankegods eller mangel på dømmekraft –og antar at det for hans kollegaer – på et institutt med ambisjoner om å bli eget juridisk fakultet – må være ytterst ubehagelig at referansene til Gjems-Onstad som ‘BI professor’ fortsetter å poppe frem. Men ‘vi’ som individer er ikke viktige her. Vi er viktige i kraft av å være et videre kollegium med stor makt – og det aller viktigste er våre studenter. Dette er det viktig å si eksplisitt.

Med den makten og prestisjen som følger med å være ‘professor i rettsvitenskap’ –professor i det hele tatt – følger et stort ansvar. Dette gjelder hva vi skal lære studentene opp til – og hva de skal kunne vente av oss. Ved UiO innebærer det å være professor i rettsvitenskap samtidig at man bidrar til at studentene kan avlegge kandidatløftet. Kandidatløftet fra 1736 krever av den juridiske kandidaten at hen "Aldrig vidende at ville vige fra Ret og Retfærdighed, mindre raade nogen til ufornøden Trætte eller i anden Maade med Raad eller Daad befordre nogen uretvis Sag eller Idræt." Dette er en profesjonsetisk rettesnor som blant annet videreføres i advokatløftet om å fremme rett og hindre urett.

Det betyr at de kravene vi stiller til våre studenter også stiller krav til oss. Vi må også fremme rett og hindre urett, blant annet ved å holde en høy etisk standard og utvise god dømmekraft.

Det juridiske fakultetet i Oslo har hatt det privilegium å utdanne mange overlevende fra Utøya og Regjeringskvartalet til jurister etter årene i 2011. I ettertid kan man si at Fakultet ikke har vært godt nok faglig forberedt med hensyn til å integrere 22. juli i utdannelsen. Dette har vi tatt konsekvensen av og forsøker å gjøre noe med.

Jeg selv ble tatt fullstendig på sengen i mars 2017 da jeg skulle diskutere ABBs bruk av rettssalen som scene med en rettssosiologi-klasse og oppdaget en overlevende på første benk. Jeg har tilbragt mye av min akademiske karriere med å forske på hvordan folk bruker retten i land i krig, enten det er kongolesiske flyktninger i Uganda eller internt fordrevne kvinner i Colombia. Jeg har møtt mange barn og unge som har mistet alt og alle og som lever videre med store fysiske og psykiske skader etter å ha overlevde grufulle overgrep.

I mitt klasserom var jeg fullstendig uforberedt på å møte unge mennesker med lignende erfaringer: jeg hadde aldri forestilt meg at jeg selv skulle ha studenter som hadde opplevd en masselikvidering på norsk jord. Den gangen i Domus Nova hadde jeg ingenting å si, og i årene som har fulgt har jeg strevd med hva jeg skal si og jeg halter, stotrer og får det til sånn halvveis – fordi det ikke går an å si ingenting om den viktigste hendelsen i norsk etterkrigstid og fordi ord er viktige, ord skaper verden. Vi må prøve.

Noen ganger identifiserer studentene seg selv, som overlevende eller pårørende. Oftere før, sjeldnere nå – men studenter som er personlig berørt av Utøya vil fremdeles og i uoverskuelig fremtid finne sin plass i våre klasserom. Heldigvis. Dette scenarioet gjelder for alle mine kollegaer, professorene i rettsvitenskap og også for mange andre av Kkronos lesere.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Vi vet ikke hvem som sitter foran oss i forelesningssalen, i seminarrommet eller på Zoom, men vi foredrar som best vi kan om maktfordelingsprinsipper, tvisteløsningsordninger, juristetikk og juridisk metode som byggesteiner i rettsstaten. Til sammen blir denne fagkunnskapen verktøykassen til jurister som skal ut i samfunnet for å bidra i stat, kommune, frivillig sektor, marked og akademia til at det norske demokratiet og den norske velferdsstaten opprettholdes.

Alt vi gjør for å gjøre studentene våre til best mulig jurister er samtidig et arbeide mot ekstremisme, totalitarisme og rettstatens forfall. Dette er jobben til alle som er professor ved et juridisk fakultet eller institutt, uansett fagkrets. Veldig få juridiske akademikere har forsket på 22 juli – men det betyr ikke at vi ikke skal kunne uttale oss om terrorangrepet og konsekvensene for det norske samfunnet.

Dette fordi konsekvensene er så omfattende – for straffe og sivilprosess, for velferdsretten, sikkerhetslovgivningen, tingsretten, menneskerettighetene og strafferetten, og mange andre fagområder. Ingen annen disiplin har fått sitt innhold så påvirket av 22. juli som den juridiske. Som professor i rettsvitenskap er det nesten ikke mulig å komme unna dette terrorangrepet, faglig sett.

Det er også her dilemmaet oppstår. I koblingen mellom en anerkjennelse av 22. juli som en ekstraordinær begivenhet vi skal vektlegge, forstå og minnes – og de ‘ordinære’ virkemidlene vi jo må bruke for å bringe samfunnet videre. Hvordan gjør vi dette – og hva gjør vi absolutt ikke? Ole Gjems-Onstads ord – nettopp som professor i rettsvitenskap, ikke privatperson –skaper verden for sine studenter. Denne uken har de også skapt verden for mine tidligere og nåværende studenter. Det er utenkelig å se for seg en situasjon hvor de overlevende og berørte studentene våre skal måtte sitte foran en professor som skal hjelpe dem til å avlegge kandidatløftet samtidig som hen offentlig forfekter at de samme studentene har utvist en manglende anger over egen svikt under en politisk motivert massenedslakting. Jussprofessorer skal også gjøre rett og bekjempe urett. Med makt følger etisk ansvar. Også til ikke å være stille i denne debatten.