Steinnes-sak og Nedkvitne-sak

Khronos intervju med dekan Anne Kristine Børresen 19.10.2018 om Steinnes-saken bekymrer meg, fordi framgangsmåtene NTNU bruker likner de som ble brukt da jeg ble avskjediget fra Universitetet i Oslo 2008-2011. Er universitetene i ferd med å innføre en ny praksis overfor vitenskapelig ansatte?

Saken mot Steinnes ble opprinnelig begrunnet med at han var i konflikt med instituttstyrer. Den typen opposisjon har vært normen ved norske universitet. Men her sies at spenninga er personlig og derfor går ut over legitim kritikk. Så slutter instituttstyreren og en skulle da tro at spenninga mellom ny instituttstyrer og Steinnes reduseres til legitim politisk opposisjon. Men ifølge Børresen er det ikke slik, av grunner som hun er nødt til å holde hemmelige.

Samtidig blir det kjent at instituttstyrer og dekan har kontaktet et kommersielt firma som selger tjenester i «lederstøtte» og «lederutvikling». Ifølge Khrono har NTNU inngått en «rammeavtale» med dette byrået. Avkledd retorikk betyr det at NTNU har en avtale med firmaet Østlyng&Bjerke som bare varer så lenge de leverer det NTNU ønsker å få. Dersom de ikke gjør det, kan NTNU avslutte avtalen og finne seg et nytt firma. En godt betalt langsiktig avtale er selvsagt gull verd. Kundeforholdet med en prestisje-institusjon som NTNU kan brukes som reklame overfor nye potensielle kunder. Østlyng&Bjerkes forhold til NTNU må ses på den bakgrunnen.

I forberedelsene til min avskjedssak på UiO var også et privat konsulentselskap med sosial-psykolog involvert på oppdrag fra ledelsen. På Historisk institutt i Oslo var det også motsetninger som instituttet var beryktet for flere tiår før jeg kom dit. Flere enn meg hadde krevd en uavhengig ekstern undersøkelse av miljøet, noe ledelsen motvillig gikk med på.

Jeg ble da kontaktet av en psykolog som ledet firmaet. Han ville ha en samtale med meg angående forholdene på instituttet, og den samtalen gikk greit. Men så snakket jeg med andre på instituttet, og det kom da fram at jeg var den eneste han hadde snakket med. Jeg luktet lunta, og da sosial-psykologen ba om flere enn den første samtalen, nektet jeg å ha noe med hans firma å gjøre. Han skrev likevel en rapport om samtalen med meg, og opptrådte som vitne mot meg i retten. Sosial-psykologens konklusjon var selvsagt at jeg hadde psyko-sosiale problemer og at avskjed derfor kunne rettferdiggjøres.

Journalist Tove Lie spør hvilken begrunnelse Børresen (og Bovim?) nå vil bruke for å få fjernet Steinnes fra historikermiljøet. Børresen «ber om forståelse for» at det kan hun ikke si. Med bakgrunn i min egen avskjedssak og Fagerlands aggressivt marginaliserende brev til det kommersielle firmaet, vil jeg våge en hypotese om at opplegget nå er å få firmaet til å skrive en «uavhengig rapport» om at Steinnes er et problem for historikermiljøet på grunn av sin personlighet, og derfor bør fjernes. Jeg har selv vært ansatt 2 ½ år på Historisk institutt i Trondheim, og min holdning i den aktuelle saken er bestemt av at de personene jeg kom til å respektere mest der, var blant de 12 som skrev under på en offentlig støtteerklæring for Steinnes.

Mitt råd til Steinnes er at han ikke går til samtale med firmaet eller fakultetsledelsen uten å ha med en representant for Forskerforbundet. De kan om nødvendig korrigere firmaets versjon av det som blir sagt. I min sak fikk jeg en strøm av informasjons-lekkasjer fra personer som sympatiserte med meg om forhold som ledelsen ville holde hemmelig. Jeg er glad for å se at ledelsen heller ikke i Trondheim har klart å stoppe lekkasjene. Dette uttrykker jo bare et legitimt ønske og krav om åpenhet som har historiske tradisjoner ved universitetene.