Når «fake news» stadig brukes som våpen, er fagkunnskap og forskning viktig

For en tid tilbake fikk jeg spørsmål fra Cappelen Damm om jeg kunne tenke meg å skrive norgeshistorie om 1900-tallet. Det kunne jeg selvfølgelig. Energisk og entusiastisk har jeg gått løs på oppgaven, full av pågangsmot og faglig iver. For oppgaven er krevende, men morsom.

Norgeshistorie har en ærverdig tradisjon her i landet. Alle de store forlagene har utgitt norgeshistorier, mange i flere bind. Bok på bok har de stått i salryggete hyller rundt omkring i de norske hjem. De har vært nærmest autoriserte framstillinger av Norge som nasjon. Som nøkkelverk har de bundet landets innbyggere sammen, definert oss som fellesskap og gitt felles referanser; fortellinger som har formet oss til et «oss»: «vi nordmenn». De har representert en sannhet, det nærmeste vi kommer en offisiell versjon av vår kollektive biografi.

Disse bokverkene har vært omtrent allemannseie. Ethvert hjem med en bokhylle har hatt en norgeshistorie stående. I en del hus har nok støvet føket når de en sjelden gang har blitt tatt ut fra hylleplassen sin. Andre har brukt dem flittig som leksikon; med omfattende registre fungerte de som oppslagsverk før Google og Wikipedias tid. En kunne avgjøre mange diskusjoner ved hjelp av en norgeshistorie! Atter andre har kost seg i godstolen med ei historiebok og en kopp kaffe; norske historikere har vært kjent for å være gode formidlere.

Les også:

Anine Kierulf opplevde akademia som hårsår og kranglete. Nå er hun tilbake.

I dag er bokseriene likevel litt antikvariske, selv om det ikke er så mange år siden Aschehoug kom med praktutgivelsen Norvegr i fire bind, skrevet av noen av landets fremste historikere. En av grunnene er at det er krevende å skrive norgeshistorie i globaliseringas tidsalder. Reisinga, handelen, innvandringa, internettbruken og de øvrige båndene til andre land minner oss på hvor tett sammenvevd vi er med resten av verden. Det hjelper oss å se og huske at det også har vært sånn tidligere. Nasjonen Norge blir derfor en mer problematisk enhet å skrive om.

Samtidig har historie utviklet seg bort fra et «krig- og kongefag», med en meget sterk utvidelse av hvilke emner og aktører som studeres. Slik har fortida blitt mer kompleks og sammensatt, med mange tolkninger, fortellinger og forklaringer. De er ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende, men gir ulike framstillinger av fortida. Dette mangfoldet gjør det vanskeligere å skrive en «autorisert» fortelling som formidler én «riktig» versjon.

Til tross for disse utfordringene, er norgeshistoriene fortsatt viktige, men kanskje på en annen måte enn tidligere. For den historiske kunnskapen og innsikten er selvfølgelig verdt å ta vare på, også i vårt senmoderne samfunn. Ja, nettopp nå, i sjarlatanenes tid, når «fake news» stadig brukes som våpen mot politiske motstandere, er fagkunnskap og forskning viktig. Samtidig må dilemmaene med å skrive norgeshistorie tas på alvor.

Etter mitt syn er det i dag enda viktigere å skrive åpent og problemorientert, for eksempel ved å drøfte norgesbegrepet og forklare hvordan ideen om nasjonen ble skapt. Vi må vise fram faglige diskusjoner og uenigheter i forskninga, løfte fram alternative teorier og tenkemåter, synliggjøre fagfolks ulike forklaringer og tolkninger – kort sagt: tydeliggjøre de mange mulighetene som finnes for å skape ulike fortellinger om «det samme». Historikere må være ydmyke når det gjelder den makta som ligger i å velge ut noe samtidig som en utelukker noe annet.

En sånn måte å tenke på har ikke alltid vært vanlig. Tvert imot. Den historiske fortellinga er blitt sammenlignet med et maleri, der stillaset måtte skjules når arbeidet var ferdig. Det ferdige bildet, enten det var et lite portrett eller et stort landskapsmaleri, var vakrest slik, mente for eksempel historie-nestoren Jens Arup Seip.

Men når staffeliet tas ned og pensel og palett legges bort, da skjules debattene og uenigheten. De historiske framstillingene framstår i stedet som autoriserte fortellinger, skrevet med myndighet av en forfatter med stor makt. I stedet bør det etter mitt syn være et mål å skrive på måter som inviterer til kritisk refleksjon og selvstendig tenking. Det vil åpne opp historiefaget for faglig og samfunnsmessig diskusjon.

Hvis vi skal lykke med det, er det i dag noe som mangler: allmennheten som samtalepartner. For en dialog krever flere personer. Bokanmeldelser har vært et viktig bidrag i samfunnets samtaler. I dag svikter media i stadig større grad. De fleste aviser, Trønder-Avisa inkludert, har nærmest sluttet med anmeldelser. Da blir diskusjonene om historiefagets betydninger flyttet over til internfaglige, akademiske fora eller til private arenaer på sosiale media. Dermed brytes den faglige næringskjeden, der flere parter henger nøye sammen for å skape et godt resultat. Min bønn til media er derfor at de igjen satser på bokpresentasjoner og anmeldelse av faglig litteratur.

Når jeg om et års tid forhåpentligvis er ferdig med min Norge-på-1900-tallshistorie håper jeg derfor at den blir kommentert og diskutert langt utenfor en snever krets i universitets- og høgskolesektoren. Tenk hvis oppegående journalister leser med et kritisk blikk og stiller spørsmål til mine funn og fortellinger!

Med et sånt ønske må jeg selvfølgelig regne med debatt, motforestillinger og innvendinger. Det vil glede meg. En konstruktiv diskusjon om hvordan fortida skal forstås og hvilken betydning den har for oss i dag, er viktig. Da blir historiefaget levende; et fag som engasjerer, berører og provoserer. Det får en demokratisk funksjon.

Det er ikke uenigheter, ja, ikke engang konflikt, som truer erfaringa av en felles verden, sier antropologen Anders Johansen i den lille, kloke boka Samtalens tynne tråd. Det er heller mangelen på debatt, kryss-speiling og engasjert utveksling. Derfor er diskusjoner i det offentlige rommet viktig. De bidrar til å forme oss som fellesskap, fordi dialogen binder oss sammen. Det er altså ikke i en samlet identitet som «norsk» vi finner fellesskapet, men i den felles interessen for å diskutere hva «Norge» er, har vært og skal bli.

Dette er norgeshistorienes misjon. Hvis vi greier å tenke sånn, blir faget åpnere og mindre autoritært. Men da må ikke avisene bryte næringskjeden, men heller legge til rette for å styrke den.

Dette innlegget sto først på trykk i Trønder-Avisa.