Nå skal hun jakte på svar om Alexander Kielland-ulykken i Frankrike

Paris (Khrono): Eva Joly senker hodet og sender et skarpt blikk over brillekanten.

— Da jeg leste at Norge konkluderte med at den eneste årsaken til denne ulykken er en stakkars sveiser i Dunkerque, måtte jeg smile. Når du har litt erfaring i behandling av ulykker, det har alle dommere, det er en del av jobben, da vet du at alle ulykker skjer fordi det er et sammentreff av forskjellige faktorer.

Det var «en veldig enkel løsning» at man så bort fra ansvaret til rederi, oljeselskap og kontrollorganer, legger hun til, før hun fortsetter:

— Det er jo kommet frem under etterforskningen at dykkerne hadde sett sprekkene, de var signalisert og plattformen skulle til land for å bli reparert. Veritas godtok at reparasjonen ble utsatt. Her er det helt opplagt ansvarsforhold som ikke er blitt gransket. Vel, det er for sent nå, vi skal ikke granske, men det betyr ikke at ikke folk har rett til å få vite hva som skjedde.

Skal gjøre mye av jobben fra Paris

Hun var langt fra Norge den skjebnesvangre marsdagen i 1980, da en rystet oljenasjon var vitne til at boligplattformen «Alexander L. Kielland» kantret, i en ulykke der 123 mennesker mistet livet. Det er den største arbeidsulykken i norsk historie, et nasjonalt traume.

— Jeg har selvfølgelig lest og hørt om denne grusomme ulykken, men den har ikke vært en del av mitt liv, sier Joly mer enn 40 år senere.

Det endrer seg nå.

Den berømte advokaten, korrupsjonsjegeren og tidligere forhørsdommeren skal nå rette blikket mot Kielland-ulykken som ansatt ved Universitetet i Stavanger.

Professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen ved Universitetet i Stavanger har i mange år hatt kontakt med Joly. Det er også han som har vært bindeleddet mellom Joly, Kielland-nettverket og Universitetet i Stavanger i prosessen som denne uka endte med at Joly ble ansatt i en treårig stilling for å bidra til dokumentasjonsprosjektet rundt Kielland-ulykken. Det hele er finansiert av penger bevilget av Stortinget.

Eva Joly skal etter hvert reise nordover for å møte de andre i oljebyen, men mye av jobben skal gjøres her, i den franske hovedstaden, der hun møter Khrono en vindfull februardag.

Hun har vandret over brosteinen på Place Vendôme, slik hun gjør hver dag, forbi det franske justisdepartementet, forbi luksusen i butikkvinduene, forbi søylen med statuen Napoleon fikk reist av seg selv til minne om seieren i slaget ved Austerlitz. Originalen ble revet under Pariskommunen, men den ble reist på nytt, og står der som et krigsmonument ved starten av Rue de la Paix, fredens gate.

Det er til denne plassen hun kommer hver arbeidsdag, for å gå opp trappene til advokatkontoret Baro Alto, der hun i en alder av 78 jobber som advokat sammen med datteren Caroline.

Ble forundret og glad over å bli kontaktet

Joly har hoppet på en hest som galopperte forbi, for å bruke hennes eget bilde.

— Jeg elsker det i livet mitt, jeg elsker at når hesten galopperer forbi vinduet ditt og vinduet står oppe, da hopper du opp på hesten. Det har jeg alltid gjort. Jeg har alltid lett etter måter å tilhøre både Norge og Frankrike på. Så tenkte jeg at denne gruppen mennesker representerer verdier, de representerer medmenneskelighet og en higen etter sannhet, da tenker jeg at dette kan jeg bruke tid på, sier hun.

I dette tilfellet het altså hesten Universitetet i Stavanger.

Det skal noe til å vippe en korrupsjonsjeger av Jolys kaliber av pinnen, men det greide gjengen i Stavanger. Hun sier hun ble forundret da de tok kontakt. Hvorfor henne?

Les også

Korrupsjonsjeger Joly ansettes ved UiS

Så ble hun glad.

— Jeg tenker at jeg har kompetanse på flere ting, særlig på Frankrike, jeg kjenner veldig godt dette samfunnet, jeg vet for eksempel hvordan man kan få tak i dokumentasjon. Om det er noe som er ubesvart fra Frankrike kan jeg hjelpe til med det.

Joly retter på brillene og lar blikket falle over de parisiske hustakene utenfor.

Skal tilknyttes dokumentasjonsprosjektet

Joly skal de neste tre årene jobbe for universitetet i en 20 prosent stilling. Alle detaljene er ikke klare, instituttleder Lars Rune Waage fortalte Khrono tidligere denne uka at det er formaliteter igjen før hun er formelt ansatt. Det er ikke avklart hvilken stilling hun skal få, men det snakkes om at Joly kan bli ansatt som professor II.

Joly skal tilknyttes dokumentasjonsprosjektet om Kielland-ulykken, ved Oljemuseet, og bidra til å få svar på spørsmål som fortsatt står ubesvart.

Det er ikke snakk om en ny gransking av ulykken. Etter å ha gått gjennom granskingsrapportene fra ulykken på nytt, konkluderte Riksrevisjonen i sin rapport fra mars 2021 at det ikke var grunnlag for å gjennomføre en ny gransking. De pekte samtidig på at ansvarsforhold rundt ulykken ikke var avklart og mulige årsakssammenhenger ikke var undersøkt.

Det ble også felt en hard dom over industrien og myndighetenes håndtering, overlevende og etterlatte fikk ingen eller svært mangelfull oppfølging.

Stortinget vedtok etter dette å bevilge åtte millioner kroner til dokumentasjonsprosjektet, for å få flere sider av ulykken fram i lyset. Det er noen av disse midlene som skal finansiere Jolys stilling.

— Etter Riksrevisjonen vet vi at denne etterforskningen ikke var fullstendig, og at man ikke tok nok hensyn til de overlevende og de etterlatte. Det at det er gitt en bevilgning til å fortsette å dokumentere er positivt, mener Joly.

Håper på å finne svar i franske kilder

Noen av de ubesvarte spørsmålene håper Joly på å finne svar på i Frankrike. Hvilke kilder hun vil forsøke å riste svar ut av, vet hun fortsatt ikke.

— Alt dette må vi planlegge. Folk i Stavanger har arbeidet med dette i 40 år, de vet alt, det gjør ikke jeg.

Hun vet derimot svært mye om hvordan ting fungerer i Frankrike. Hun var bare atten år da hun reiste fra fødebyen Oslo, der hun vokste opp på Grünerløkka, for å jobbe som au pair for en familie i Frankrike. Hun endte med å gifte seg med sønnen i familien og utdanne seg som jurist.

Hun ble statsadvokat året etter Kielland-ulykken og skulle senere bli kjent som en nådeløs korrupsjonsjeger. Som en av Frankrikes mest berømte forhørsdommere blottla hun en rekke korrupsjonssaker, ikke minst Elf-saken, nittitallets mest omtalte korrupsjonsskandale.

Det er disse erfaringene hun tar med seg inn i Kielland-arbeidet.

Professor Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger, som har forsket på ulykken de siste årene, sa tidligere denne til Khrono at de ikke har fått avdekket de franske forholdene og gått inn i kildene i Frankrike. Det er dette de nå vil gjøre noe med. Ifølge Smith-Solbakken vil de rette blikket både mot franske og britiske kilder, for å få et større dokumentasjonsgrunnlag.

Forlik ble holdt hemmelig

Joly tror det kan være svar å finne i Dunkerque, på kysten nord i Frankrike, ved grensen mot Belgia. Det var der Kielland-plattformen ble bygd i 1976, ved verftet CFEM.

— Jeg kan finne folk som var der, folk som kanskje er villig til å snakke nå som de er pensjonister. Det er en mulighet, om det skulle være nødvendig.

Den norske granskingskommisjonen konkluderte i sin tid med at forklaringen på ulykken var en sveisefeil ved det franske verftet. Norge krevde erstatning fra verftet. Etter ti år endte de med et forlik som ble holdt hemmelig. Da Stavanger Aftenbladet senere avslørte forliket kunne avisa fortelle at det viste at Norge ikke hadde dekning for sin påstand og at «Norge allerede for 29 år siden frafalt anklagene og kravene mot det franske verftet». Men som avisa la til ble det aldri sagt noe om dette til offentligheten.

Det har vært lite oppmerksomhet om saken i Frankrike, sier Joly.

— Det har vært et par artikler i Le Monde, men den har ikke opptatt den franske opinionen. Det har ikke vært noen indignasjon over at nordmennene konkluderte med at det var en fransk feil, for eksempel. Det har gått helt under radaren.

— Hvilke tidsvitner er det mulig å få snakket med i Frankrike?

— Det har jeg ikke et veldig klart bilde av enda, men det kommer. Selv om det er over 40 år siden lever det folk enda, som da var mellom 20 og 40 år. Så det er mulig å finne folk, men selvfølgelig er det langt borte. Det er også mulig å finne arkiver, det tar vi som det kommer.

Når hun nå skal forfølge det franske sporet kan det bli med hjelp fra datteren, som er partner i advokatfirmaet. Til Stavanger Aftenblad sier Caroline Joly at det kan bli aktuelt å engasjere seg i saken «for eksempel hvis juridiske verktøy trengs for å få tilgang».

Kritisk til metoden som ble brukt

Joly legger ikke skjul på at hun er kritisk til hvordan ulykken ble behandlet av norske myndigheter.

— Du oppretter en kommisjon av ganske tilfeldige mennesker. Lederen for kommisjonen var sorenskriver, han hadde ingen erfaring på området, det er på en måte en hvem som helst.

Det er stor svakhet at en ikke bruker rettsvesenet, for det var ting som ligger under rettsvesenet i denne saken, sier hun.

— Når det er en offentlig etterforskning i rettsvesenet har du prosedyrer, da har alle sin plass i systemet, ofrene har sin plass og sine rettigheter, du kan ikke tråkke på rettighetene til ofrene når det er en rettssak. Metoden som ble valgt hadde svakheter når det gjaldt ofrenes rettigheter.

Det er ikke enestående for denne saken, det er ifølge Joly en tendens i Norge til å sette ned utvalg når rettsvesenet kan gjøre det bedre.

— Det er typisk norsk, det er kanskje også slik i Danmark og Sverige. Ta for eksempel hekseprosessene, de var verre i nordiske land enn de var i latinske land, fordi latinske land hadde prosedyrer. I latinske land vet man at man hører ikke på barn, man har ikke barn som vitner. I de skandinaviske hekseprosessene hørte man på barn. Å ha respekt for prosedyrer ligger veldig dypt i latinske samfunnet.

Mener beskyttelsen av ofrene er svekket

Det er i prosedyrene rettssikkerheten ligger, sier hun.

— Når du er et offer har du rettigheter i en prosedyre, da kan man ikke avspise deg med at det vi gjør er hemmelig.

— Betyr det måten Kielland-ulykken ble behandlet fra norsk side svekket rettssikkerheten til etterlatte og overlevende?

— Ja. Du har svekket beskyttelsen av ofrene med metoden du har valgt. Når du har rettslig undersøkelse har du en prosedyrebok, du vet hvordan ting skal foregå, da er alle involverte med, har adgang, kan be om etterforskning på det og det punktet. Som dommer kan du si nei, at det har ingen hensikt for å etablere sannheten, men da har alle mulighet til å anke den beslutningen, du sitter ikke alene med ansvaret.

Les også

Professoren som snudde forteljinga om «Alexander Kielland»-ulykka

Joly sier hun med sin franske bakgrunn ville ha satset på en politietterforskning, for selv om det var det også etter Kielland-ulykken, satt de ikke i førersetet, sier hun.

— Det er klart at havarikommisjoner er en del av de midlene man har til disposisjon. Hvilken form man enn velger på undersøkelsen, så skal den være gjennomsiktig og den skal være kontradiktorisk, sier hun.

Tror det er ting å få fram i lyset

Etter at hun fikk henvendelsen fra Stavanger har Joly brukt tid på å sette seg inn i Kielland-ulykken, hun forteller at hun har brukt kveldene på å lese seg opp. Så hva tenker hun er viktig?

— Det som var veldig viktig den gang var selvfølgelig å få bedre sikkerhetsregler. De kom jo med veldig flotte anbefalinger, de er blitt tatt til etterretning. At Norge etter denne ulykken har bygd opp et godt regelverk tror jeg ikke det er noe tvil om. Men jeg tror det heller ikke er tvil om at myndighetene på den tiden var veldig bekymret for Norges rykte som ny oljenasjon. At det var vilje til å beskytte Norges rykte, tror jeg også.

— Betyr det at ting kan ha blitt feid under teppet som fortsatt ikke er kommet fram?

— Det betyr at det enda er en del ting å få fram i lyset.

De etterlatte og overlevende må få svar på hva som skjedde, sier Joly.

— Jeg tenker ofte på at det er noe grusomt ved å ha vært innestengt i plattformen når den synker, og at det har vært veldig traumatiserende for barna. Det er det ingen som kan rette på, men det er et veldig menneskelig krav at du blir tatt hensyn til og at dine behov blir tilfredsstilt.

Roser arbeidet fra sivilsamfunnet

Joly understreker flere ganger når vi møter henne i Paris at hun ikke skal jobbe med dette alene, hun skal være en del av en gruppe.

— Jeg er ikke en fri kanon på dekk, som hun sier.

Hun roser arbeidet som er gjort av journalister i Stavanger.

— Det er gjort veldig mye godt journalistisk arbeid. Her ser vi også mangelen ved etterforskningen, det er altså journalister fra Stavanger Aftenblad som graver frem ting.

Joly sier hun også er glad for å støtte «la société civile», sivilsamfunnet.

— Særlig i Norge, hvor borgerne tror at man kan stole hundre prosent på staten, og du har veldig høy tillit, så er det sjelden å se at det sivile samfunn trenger å slåss slik Kielland-nettverket har gjort. Jeg er veldig svak for det, jeg er svak for borgere som tar saken i sine egne hender når de ikke er fornøyde.

Hun mener sivilsamfunnet, under ledelse av Kian Reme i Kielland-nettverket, har gjort en viktig innsats for å ta vare på de etterlatte.

Som et stort puslespill

Selv om det ikke er en ny gransking er det svar å finne, mener Joly. Hun viser til arbeidet UiS-professor Marie Smith-Solbakken og kolleger har gjort med å samle vitnesbyrd som er lagt inn i en minnebank ved Oljemuseet i Stavanger.

— Ved å høre på de overlevende skjønner du at det er ting som ikke er blitt skrevet. Nå begynner de å bli gamle, nå gjelder det å få de spontane erklæringene, for det er jo ikke avhør, det er å høre på folk.

Det er som et stort puslespill, mener hun.

— Brikkene må falle på plass.