Debatt

Nå kan vi bygge fremtidens læringsliv

Øke tilgangen på studiepoeng, endre egenbetalingsforskriften og skape fleksible digitale kurs, er blant forslagene innleggsforfatterne mener må til.

Flere tiltak må settes i verk for at universitetene og høgskolene kan bidra til å bygge fremtidens næringsliv, mener innleggsforfatterne. Bildet er fra en omvisning på produktdesign ved OsloMets campus på Kjeller, i forbindelse med styremøtet i februar.
Flere tiltak må settes i verk for at universitetene og høgskolene kan bidra til å bygge fremtidens næringsliv, mener innleggsforfatterne. Bildet er fra en omvisning på produktdesign ved OsloMets campus på Kjeller, i forbindelse med styremøtet i februar.
Publisert

De siste to månedene har universiteter, høgskoler og fagskoler vist en imponerende evne og vilje til digital omstilling. Det har vært en dugnadsånd og holdningsendring vi sjelden har sett maken til i sektorens historie. Nå må vi bruke denne farten til å gjøre helt nødvendige endringer i universitetenes, høgskolenes og fagskolenes evne og kapasitet til å levere livslang læring.

Norsk nærings- og arbeidsliv, eller læringsliv som vi velger å kalle det, står overfor en massiv omstilling drevet fram av digitalisering og korona. Evnen til å tenke nytt ved hjelp av godt fundert kunnskap er nøkkelen til framtidig konkurransekraft og vekst. Her har universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren) et ansvar for å se og møte læringslivets behov – raskt!

I slutten av april kom stortingsmeldingen «Kompetansereformen – lære hele livet» som vi hadde stor tiltro til at skulle hjelpe oss i dette arbeidet. Den gir sentral innsikt og adresserer viktige tiltak, men tar likevel i liten grad opp mange av de mest sentrale tiltakene som er viktige for å sikre at høyere utdanning skal klare å levere på det meldingen og arbeids- og næringslivet etterspør.

Så hva er det som bør endres?

La oss starte med offentlig UH-sektor, som bør tilstrebe å koble seg tettere på arbeids- og næringslivet og øke hastigheten i beslutningsprosesser. Begrensninger i tilgangen til å ta studiepoeng ved mottak av dagpenger, bør mykes opp eller fjernes midlertidig slik at det i større grad er mulig å la emner man tar inngå i akademiske grader.

Endringer i egenbetalingsforskriften bør ikke bare utredes, men komme raskt for i større grad å muliggjøre studentbetaling som finansieringskilde. Finansiering basert på studiepoeng med to års forsinkede inntekter for sektoren, hindrer rask utvikling. Det må videre bli langt mer attraktivt og meritterende å undervise på programmer ut over tradisjonell undervisning på bachelor- og master-nivå.

Dele der vi kan, konkurrere der vi må. Det vil kunne bidra til at sektoren ikke faller tilbake til gamle praksiser og proteksjonistiske tradisjoner.

Tale Skjølsvik, Annita Fjuk og Beathe Due

Slik dette fungerer i dag tilbyr flere offentlige aktører opplegg tilpasset næringslivet ved innleie av fagpersoner fra en annen offentlig eller privat utdanningsorganisasjon, fordi det muliggjør ekstra betaling for den enkelte, slik at man i en annen organisasjon kan jobbe ut over sin ordinære 100% stilling. Strukturen i sektoren gjør det uforholdsmessig komplisert å yte ekstra betaling for ekstra arbeid i egen organisasjon. Oppsummert er det et stort behov for klarhet i rammer og oppmykning av strukturer, regler og systemer for å kunne få til en utvidelse av kapasiteten for å møte læringslivsbehovene hos permitterte og arbeidsledige.

Innen den private utdanningssektoren er situasjonen en annen. Utdanningsaktører som BI, Høyskolen Kristiania og Noroff School of Technology and Digital Media står i en særstilling når det gjelder fleksible utdanningsopplegg for livslang læring, fordi de har lang tradisjon med å jobbe tett med næringslivet. Flere aktører er allerede godt i gang med kortkurs og kjappere utdanningsløp. Men også her er behovet for valgfri tilgang til studiepoeng til stede, selv om det største behovet ligger i ressurser tilgjengelig for de som ønsker å delta i læringslivet. I en presset privat sektor, bør midler fra Kunnskapsdepartementet også tilføres denne delen av sektoren, slik at de som ønsker kan ta del i læringslivet, og få et kompetanseløft som er nødvendig, kan det.

Selv om UH-sektoren hvert år uteksaminerer dyktige studenter, vet vi at det for eksempel innenfor noen teknologifag er stor mangel på kompetanse. Det er essensielt at vi som samfunn raskt søker å øke IKT og digitaliseringskompetansen gjennom blant annet flere studieplasser. I dag er det mange nye digitale verktøy og teknologier som særlig små og mellomstore bedrifter (SMB) ikke har eller behersker. Vi trenger virkemidler som løfter den digitale kompetansen i denne delen av læringslivet. Offentlige midler må til for å bidra til at vi får rimelige og relevante utdanningstilbud til SMBer i den pressede økonomiske situasjonen denne store gruppen selskaper nå er i.

Digitale fleksible undervisningsopplegg for livslang læring gjennom relevante, inspirerende og oppdaterte korte kurs må være den beste investeringen Norge kan gjøre fremover. Og deling, heller enn konkurranse bør være en rettesnor i utviklingen av UH- sektoren med mottoet: Dele der vi kan, konkurrere der vi må. Det vil kunne bidra til at sektoren ikke faller tilbake til gamle praksiser og proteksjonistiske tradisjoner når det nå er i ferd med å åpnes opp for mer normale tilstander.

Selv om det pågår en storstilt dugnad på alle landets universiteter, høgskoler og fagskoler, offentlige som private, så koster det å bygge fremtidens kunnskaps-Norge. For å få til dette, må vi spille på lag og gripe mulighetsrommet som ligger foran oss. Vi må være villige til å investere: i tid og pågangsmot blant ansatte og studenter, samt i private og offentlige midler med mål om å bygge et konkurransedyktig fremtidig norsk læringsliv.