Debatt ● bård mæland
Nå går det et tog
Det har vært en trist og alvorstung helg. Etter 25. juni bør flere av oss komme oss opp av sofaen. De fleste av oss er streite. Nå ropes vårt navn opp over høyttaleren. Nå går det et tog.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Rektor ved VID vitenskapelige høgskole
Natt til 25. juni våknet vi til at to personer var skutt og drept og 21 såret i Oslo sentrum ved Tinghuset.
Vi har erfaring med massedrap i landet vårt. Vi vet ennå ikke nok om forholdet mellom psykiatri, ekstremisme og hat hos gjerningsmannen. Men det er påfallende at skuddene falt i området rundt London pub, natten før Pride-markeringen i Oslo. Og vi vet alle hva konsekvensene ble: Død, frykt, fortvilelse og avlysning av Pride-paraden.
Én av dem som bidro til å få lagt gjerningsmannen i bakken, sa følgende da han ble intervjuet dagen derpå:
«Dette er byen vår, og jeg har såpass mange venner som har slitt med så mye dritt ut fra legningen sin. Hvis vi avverget en skade eller et dødsfall, så er det verdt det.»
Et imponerende personlig mot, utvist av en som hadde kommet seg på toget i rett tid når det krevdes.
Noen flere av oss trenger nå å ta tydeligere stilling til alle menneskers rett til å elske dem de vil, og sikre et kulturelt, sosialt, psykisk og fysisk vern rundt denne friheten. For det trengs, og det har skeive visst altfor godt altfor lenge!
VID er en verdibasert vitenskapelig høgskole med kirkelig og diakonal forankring. Den kirkelige tilknytningen VID har, gjør at vi er nødt til å forholde oss til hvordan de kirkesamfunn vi har tilknytning til har forholdt seg til skeive, og enda mer: hvordan de høgskoler som er en del av VID har forholdt seg til homofile, lesbiske, bifile og transpersoner.
Her er det mye historie å grave i. Jeg kjenner deler av denne historien. Jeg har selv vært med på høringsuttalelser på Misjonshøgskolen for om lag 15 år siden som jeg i dag skammer meg over.
Preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, sa det slik i prekenen under sørgegudstjenesten i Oslo domkirke 26. juni:
«Vi ser, også med sorg og skam, kva slags sår og skade kyrkjas haldningar og ord har skapt hjå skeive».
I sin tale, som tok utgangspunkt i Kjærlighetens høysang (1 Korinterbrev 13), om hvordan kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt og aldri skal ta slutt, sa han også dette om betydningen av mangfold:
«Vi ser også at vi kan lære, stundom motvillig, at mangfaldet mellom oss er ein rikdom. Mange skeive menneske har ein vilje og evne til å uttrykkje kjærleik som endåtil kan framstå sterkare enn mange streite gjer det».
Dette er et perspektiv på kjærlighetens kraft og kjærlighetens mangfold som er ganske annerledes enn den forståelsen, som helt inn i min egen tid som teologistudent på 90-tallet, preget Den norske kirkes syn på skeive mennesker, som riktignok hadde evne og vilje til kjærlighet, men hvor denne var kommet på avveie. Hva en slik forståelse gjorde med mennesker, kan man bare ane.
Den kirkelige tilknytningen VID har, gjør at vi er nødt til å forholde oss til hvordan de kirkesamfunn vi har tilknytning til har forholdt seg til skeive, og enda mer: hvordan de høgskoler som er en del av VID har forholdt seg til homofile, lesbiske, bifile og transpersoner.
Bård Mæland, rektor ved VID vitenskapelige høgskole
Jeg møter av og til etterdønningene fra både Den norske kirkes historie og historien til høgskolene som utgjør VID, for eksempel i forsiktige, undersøkende spørsmål fra søkere til stillinger ved VID, hvor man har behov for å forhøre seg om hvorvidt det er noe til hinder å være lesbisk, homofil eller tilhøre en annen seksuell minoritet dersom man skal ansettes i VID.
Det er sjelden jeg kjenner et så stort ubehag i jobben min som i slike situasjoner. Det sier noe om den skammens og ufrihetens historie VID er innvevd i, og som det har vært viktig for meg at vi som institusjon må gjøre noe aktivt med, gjennom mange og bestemte skritt fremover.
- Les også: Vi trenger mer skeiv kunnskap
I denne sammenheng er det viktig for meg at VID støtter Pride. Det kan kanskje virke ubetydelig å utstyre VID-logen med regnbuefarger i Pride-måneden. Men jeg vet at dette har vært en viktig symbolhandling for studenter og ansatte som har vært usikre på om de kan være seg selv fullt og helt som skeive på VID.
Etter 25. juni holder det imidlertid ikke bare med et logoskifte og ballonger i regnbuens farger dersom dette ikke bare skal bli overfladisk posering.
Nå går det et tog. Nå avkreves vi en dypere erkjennelse av hva som står på spill, og hva som kreves for å skape et samfunn og et fellesskap hvor vi alle kjenner oss inkludert, ønsket og trygge.
Statsminister Jonas Gahr Støre siterte også fra Kjærlighetens høysang i Oslo Domkirke:
«Kjernen i det vi vil markere i Pride kjenner vi igjen i en bærende tekst i Bibelen, som vi også hørte opplest i dag: Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærlighetens tar aldri slutt. La oss hente styrken vår her - og gå videre sammen.»
Støre sa videre i sin tale at «Ved dramatiske korsveier som dette kan vi ta noen viktige valg, hver og en av oss - og som fellesskap».
Jeg vil anta at flere enn meg trenger å tenke litt igjennom akkurat det.
Dette innlegget ble først publisert på VIDs egne hjemmeside.
- Les også: «Det er viktig at man ikke bare henger opp Pride-flagg»
- Les også: Jeg ønsker undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfoldet i sykepleien
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside