Langsiktig fra Forskningsrådet

Nils Christian Stenseth og Edvard Moser kjemper videre for sitt ønske om en «super-SFF» ordning, hvor de beste sentre for fremragende forskning gis en bevilgning som går ut over den normale 10-årige bevilgningshorisonten — gitt at senteret holder den absolutt høyeste vitenskapelige standard.

Kyrre Lekve og Kari Melby har ved en tidligere anledning tatt til orde for en «post-SFF» ordning. De mente at en slik finansieringsordning ikke bare kunne ta utgangspunkt i den ypperste vitenskapelige kvalitet, men også at overordnede strategiske retninger kunne utpekes, selv om forskningen innen disse temaområdene skal være fri.

Som ledere av et senter for fremragende forskning, Hylleraas-senteret, så er disse forslagene unektelig besnærende: Som en super-SFF må man levere godt opp mot en periodisk 5-årig evaluering, men er samtidig beskyttet mot konkurranse fra nye SFF-initiativ.

Men vi ser ikke hvordan en slik ordningen kan implementeres og heller ikke at den vil være et godt grep for å heve kvaliteten og sikre fornyelse av norsk forskning.

En super-SFF ordning vil enten måtte begrense antallet slike sentre ut i fra en budsjettramme eller ved en tematisk innretning, og det er da ikke gitt at alle de beste senterne får langsiktig støtte. Uten slike føringer tror vi at vi vil kunne få et betydelig antall post-SFF’er.

Stenseth og Moser etterlyser tøffere evalueringer og viser til at ingen norske SFF har blitt avsluttet ved midtveisevalueringen. Samtidig fremhever de viktigheten av at evaluatorene må være klar over at det tar tid å komme til forskningsmessige nyvinninger.

Vårt første SFF, Senter for teoretisk og beregningsbasert kjemi (CTCC), var et av to sentre i andre SFF runde som ikke fikk topp evaluering. Vurderingen av CTCC var at «Much of the activity is exceptionally good with the remainder very good.» Mye av årsaken til denne vurderingen tror vi lå i at ett av våre hovedprosjekter brukte 8 år til første publikasjon, mens andre deler av aktiviteten trengte like lang tid for å nå sitt fulle potensiale.

Hvordan en komite skal kunne veie slike forhold opp mot hverandre når en beslutning om videre finansiering skal gis, er vi usikker på. Ikke minst er vi usikker om det er de mest innovative senterne som da vil overleve en slik evaluering.

Vi kan vanskelig se for oss en tøffere konkurransearena enn en full SFF utlysning, hvor man både må konkurrere med eksisterende SFFer som ønsker forlengelse og med nye sentre som bringer fornyelse inn i sektoren.

Et senter som gjennom en slik konkurranse ønsker en ny 10-årsperiode må demonstrere stor grad av faglig fornyelse og utvikling innen sitt forskningsområde og evne til rekruttering av nye, fremragende forskningstalenter. Ikke minst tror vi at behovet for fornyelse vil kreve at de unge forskningstalentene gis betydelig innflytelse på forskningsfokus i det nye senteret, noe vi tror er viktig for utviklingen av norsk forskning på lang sikt.

Å gjennomføre en ny SFF søknadsrunde er alle måter en krevende øvelse — en øvelse vi som senterledere i forhold til usikkerhet og innsats gjerne skulle vært foruten. Samtidig tror vi dette er den beste måten å sørge for dynamikk i det norske forskningslandskapet, og på den måten heve kvaliteten på norsk forskning.

Vi tror innspillet fra Norges Forskningsråd ivaretar disse hensynene på en god måte.​