Morsomt flerkulturelt drama på NRK

Dramaserien, som har premiere på NRK 1 i dag mandag, presenterer oss for tre hovedpersoner som alle bor i Oslo og som for det meste har et annet kulturelt opphav enn «født med ski på beina», men som i alle rimelig moderne forståelser likevel er norske.

De er nesten mer norske enn folk med lange slektsaner i landet fordi de er så bevisst sin norskhet, og hva det innebærer at det norske er blandet med et opphav fra helt andre steder. Derfor er det ikke alltid så lett å leve opp til. Hovedpersonene er i trettiårene, og representerer andregenerasjonen. Det var deres foreldre som kom til Norge fra Tyrkia, Iran og Pakistan.

• Her kan du ser en smakebit

FAKTA

Norsk-ish

• Premiere: 21. september, NRK TV og NRK 1
• Antall episoder: 8
• Medvirkende: Selda Ekiz, Ravdeep Singh Bajwa, Nasrin Khusrawi, Amanda Hedvig Strand, Adrian Borhani, Balwinder Kaur, Simay Leblebicioglu, Hamza Agoshi, Naci Akkøk, Dilek Basak Carelius, Dario Besirevic, Anders Hoff, Arman Surizehi
• Regi: Terje Rangnes
• Manus: Bahareh Badavi og Melike Leblebicioğlu
• Språk: Norsk, persisk, punjabi og tyrkisk

Vi møter alenemoren Fariba (Nasrin Khusrawi) som er fotograf og som sliter med å få fast jobb. Hun er venninne med Helin (Selda Ekiz), en kvinne som ønsker å finne en mann å etablere familie med. Søsteren Eda (Simay Leblebicioglu) er gravid med sin etnisk norske kjæreste. Den tredje hovedpersonen er Amrit (Ravdeep Singh Bajwa), og han hører til i den samme vennegjengen. Han eier en bar og bor sammen med Tina (Amanda Hedvig Lie Strand), som er etnisk norsk.

Vi følger de tre gjennom opp- og nedturer der det å finne seg en kjæreste og holde på en kjæreste er hovedaktiviteten for iallfall de to sistnevnte. Faribas historie er en litt annen. Den handler om å finne sitt ståsted i en livsfase der ungdomstiden definitivt er over og fast arbeid er målet.

«Norsk-ish» handler mye om kulturlikheter og kulturforskjeller. Den er faktisk fire-språklig, dialogen føres på norsk, persisk, punjabi og tyrkisk. Og den handler altså om å finne og velge partnere. Det siste momentet er spesielt inne i de første episodene og jeg må innrømme at jeg ble engstelig etter hvert da følelsen av en voksen-versjon av Skam begynte å snike seg inn.

De første episodene inneholder mye om identitet og det å bli akseptert av venner og andre. Det dobbeltkulturelle kjæresteforholdet er et sentralt omdreiningspunkt. Interessant nok, men kanskje ikke gjennom en hel sesong. Tre-fire episoder ut i serien begynner den å gå litt på tomgang på grunn av at disse temaene blir noe uttværet.

Men så brytes dette bildet. For fra nå av blir serien rikere og går ut over de relativt snevre rammene som preger de innledende episodene. Fra nå av blir temaene mørkere. Hendelsene rundt Fariba bryter med innholdet i det de to andre opplever, og det tjener serien på.

Fariba opplever blant annet å bli mobbet og trakassert i en offentlig debatt hun litt ufrivillig setter i gang. Hendelser som er helt nødvendige for at serien kan sies å utvikle seg tematisk. Dette blikket på det samfunnet som omgir aktørene utvider perspektivet, og det er velkomment. Nasrin Khusrawi gestalter Fariba på en måte som gjør at vi tror på denne tematikken.

Serien er ikke på noen måte den endelige fortellingen om innvandrermiljøenes møte med det norske. Den foregår i Oslo, delvis i et utelivsmiljø og den handler mest om trettiåringer. Det drikkes også en god del alkohol gjennom de åtte episodene (mer enn hva som er vanlig i norske serier) - og det er nok ikke typisk for en del flerkulturelle miljøer.

Men avgrensingen i valg av miljø utdypes ved at vi også møter foreldrene til de tre hovedkarakterene og blir involvert i generasjonssamværet og de konfliktene dette innebærer når opprinnelseskultur bryner seg mot norskhets-bestrebelser. Noen scener der kjæresten tas med hjem til foreldrene for å bli presentert for første gang er holdt i en morsom og underholdende blanding av komedie og identitetsdrama.

Her ser vi hva den store kulturelle reisen mellom første- og andre generasjon i familier med innvandringsbakgrunn byr på av utfordringer og noen ganger sorg. Særlig fordi en del av disse familiene kommer fra land med fattigdom og politisk forfølgelse.

Samtidig er serien full av herlige øyeblikk som tirrer smilemusklene, som da den iranskfødte bestefaren skal lese eventyr for dattersønnen, og leser «Bukkene Bronse», men blir rettet av gutten med et kjærlig smil. Et bittelite bilde på at «norskhet» utvikler seg langsomt gjennom generasjonene.

«Norsk-ish» er forfriskende og inntagende. Bare tittelen er i seg selv et funn. Men serien kunne gjerne loddet enda dypere. Dens prosjekt er antagelig mer å vise fram og underholde, og kanskje å foreslå hvordan liv i flerkulturelle miljøer kan se ut. Eller kanskje er det slik at denne anmelder bør holde seg i skinnet og ikke forvente for mye samfunnsanalyse?

Vi har å gjøre med en original NRK-produksjon. Serieskaperne Bahareh Badawi og Melike Leblebicioglu fortjener honnør. «Norsk-ish» er verdt å se. Den er underholdende. Hvis de planlegger å følge opp med nye sesonger ønsker jeg meg mer fra den mørkere delen av fargepaletten.

Og da mener jeg at en videreutvikling gjerne kunne dykket dypere i det som er vanskeligst i de livene vi inviteres inn i. Det er flere temaer i den første sesongen som kunne vært behandlet grundigere, dypere. Her det nok å ta av. Men i så fall vil underholdningsfaktoren kanskje måtte reduseres noe.

Det mest spesielle med «Norsk-ish» er kanskje at vi måtte vente til 2020 før en slik serie kunne bli laget. Ideen til serien er god. Både fordi vi ser at «det norske» ikke er så åpenbart og entydig som andre fortellinger kan antyde. Og fordi det er spennende å se det spilt ut i en dramatisk fortelling

La oss få mer sånt.