Debatt ● Andreas Sjalg Unneland
Mirakelet som ingen snakker om
Lånekassen er et sentralt virkemiddel mot ulikhet, skriver kronikkforfatteren.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Studiestøtten blir økt. Studentene arbeider mindre ved siden av studiene, får tid til å studere mer. Og når de studerer mer kan de gjøre det bedre på eksamen.
Slik kan vi forstå funnene i analysen «Studentene tjener mindre - studerer de mer?» fra SSB. Der kan vi se hvordan økt studiestøtte antyder at studenter jobber mindre og presterer bedre på studiene. Det er som et lite mirakel.
I dag er studiestøtten på 123.519 kroner. Det er ikke mye å leve på i året. Dessuten er boutgiftene høye. Noe aksjonsgruppen Reduser Husleia og gjengen bak instagramkontoen Mindrittleilighet er flinke til å minne oss om.
For hva koster det å leie en bolig for tiden? Ifølge SSB sin leiemarkedsundersøkelse er den gjennomsnittlige leieprisen i Norge på 9060 kroner per måned. Ganger du det med 12 er du oppe i 108.720 kroner, da har du kun 14.799 kroner igjen til å leve på. Det skal fremdeles dekke pensum, mat, internett, mobilregning, PC (som er definert som et obligatorisk læringsverktøy i høyere utdanning i Norge), og alt annet som trengs for å overleve og lykkes som student. Uforutsette utgifter som en ødelagt vaskemaskin, litt høy strømregning en måned, eller en tannlegeregning, kan for mange studenter oppleves som en livskrise fremfor en ubeleilighet.
Når studiestøtten ikke strekker til må de fleste studenter nødvendigvis jobbe for å få endene til å møtes. Problemet er at deltidsjobben fort går utover studiene. Og kostnaden av forsinkelser i studiene har vi fått lære mye om under årets pandemi.
Hvordan skal du få troen på at du skal kunne leve på studiestøtte i 3-6 år av livet ditt, når det er godt dokumentert at det ikke er mulig å leve på studiestøtten alene?
Andreas Sjalg Unneland
Vårens nedstengninger regnet man med at ville medføre et tap i høyskole- og universitetssektoren på 2,2 milliarder kroner. Dette tapet kom utelukkende av at et lite utvalg av studentene, på fem prosent, skulle få forsinket progresjon.
Til vanlig er det 67,5 prosent av studentene som fullfører en grad innen 8 år. Det kommer aldri til å bli 100 prosent. Men du kan begynne å se for deg hvor mye vi sparer på å øke gjennomføringsgraden, når en forsinkelse på 5 prosent for ett semester estimeres til hele 2,2 milliarder.
Selv om regjeringen har snakket om frafallet, har de sett på feil tiltak for å få bukt med det. I 2018 svingte de pisken og innførte stipendkutt på 15 prosent for de som ikke fullfører grad. Dette til tross for høylytte protester fra både studentene og ekspertene.
Dette er noe av bakgrunnen for at SVs arbeidsprogramkomite foreslår at SV går inn for 12 måneders studiestøtte på 2G. Vi må sørge for at studentene kan lykkes med utdanningen sin.
Lånekassen er et sentralt virkemiddel mot ulikhet. Fordi gratis høyere utdanning ikke i seg selv er en forutsetning for lik mulighet til utdanning. Gode studiestøtteordninger sikrer at studenter fra alle grupper i samfunnet kan velge å studere. Men er de gode nok? For det er i dag tre ganger så høy sannsynlighet for at du selv tar høyere utdanning hvis dine foreldre har lang høyere utdanning mot at de har grunnskoleutdanning.
Og det er vel heller ikke så rart. For hvordan skal du få troen på at du skal kunne leve på studiestøtte i 3-6 år av livet ditt, når det er godt dokumentert at det ikke er mulig å leve på studiestøtten alene. Og at studentene har så dårlig økonomi at 42 prosent av norske studenter ikke har mulighet til å betale uforutsette utgifter eller regninger på 5000 kroner. Studiestøtten må være av en størrelse som tar høyde for de faktiske kostnadene studentene har i studietiden. Det handler om mirakelet SSB-analysen avdekker, vår mulighet til sikre den samlede kompetansen samfunnet trenger og for å legge til rette for sosial mobilitet.