Migrantfamiliens familiekrønike

FAKTA

Mor og sønn

• Premiere: 05.05.2023
• Skuespillere: Annabelle Lengronne, Stéphane Bak, Kenzo Sambin, Ahmed Sylla, Sidy Fofana, Milan Doucansi
• Sjanger: Drama
• Regi: Léonor Serraille
• Nasjonalitet: Frankrike
• Aldersgrense: 6 år
• Språk: fransk

Filmen kan forstås som en familiekrønike. Men også mer spesifikt som en fortelling om en innvandrerfamilies opplevelser i det nye landet – løsrevet fra sin opprinnelse og i sitt strev etter å finne et nytt ståsted. Heri er også opptatt et generasjonsperspektiv. Den voksne migranten har en helt annen fortelling enn den helt unge.

Rose kommer til Frankrike fra Elfenbenskysten med sine to sønner, Jean og Ernest. Vi aner at hun er på flukt fra en vanskelig familiesituasjon i hjemlandet. Hun har fire sønner med to ulike menn. Bare to av sønnene har kunnet være med til Europa. Vi får aldri vite hvorfor. To av dem ble igjen. Hun låner husrom hos familie fra hjemlandet i den første tiden, blir oppvartet av en venn av familien, avviser ham og ser etter en annen mann hun kan møte.

Den første delen av filmen handler først og fremst om Rose. I de to neste delene er det hver av de sønnene som har blitt med til Frankrike som er i sentrum. Delvis er det Paris, delvis er det Rouen nord i Frankrike som er arenaen for familiens liv. Og hele fortellingen spenner over rundt tjue år.

Regissør Léonor Serrailles fortelling er rå, i betydningen upolert. Hun forteller om en kvinne som ikke har tenkt å falle inn i sitt hjemlands tradisjoner når hun kommer til Frankrike. Det trygge ekteskapet med en landsmann står ikke for henne som det mest attraktive livsvalget. I stedet tar hun for seg når hun treffer menn – og så langt vi kan observere; hvite menn.

Men det er kanskje i formen filmen er mest rå. Den stritter hele tiden mot å fortelle i en logisk hendelsesrekke – selv om den i flere sekvenser og i helheten også er kronologisk orientert. Bruddene med en ordnet fortellestil merkes særlig i de mange sceneskiftene der vi kastes fra en scene til en annen som handler om noe helt annet uten at vi umiddelbart forstår hvorfor.

Og det er ikke nødvendigvis de samme aktørene i den scenen vi plutselig er inne i, som den vi var i noen sekunder tidligere. Flere ganger befolkes den scenen vi blir kastet inn av noen helt nye aktører som vi ikke kjenner fra tidligere i fortellingen. I begynnelsen kan denne klippemåten virke frustrerende, men når vi oppdager den og blir vant til den, framstår den i hovedsak som kreativt spennende.

Serrailles utfordrer på denne måten oss seere. Vi må hele tiden følge godt med, og noen ganger bruke en del krefter på å binde sammen det som umiddelbart framstår som relativt løse tråder.

Én sekvens der Rose er med på jakt og på en fest på en rikmanns slott faller gjennom. Den har ingen åpenbar funksjon i helheten, og lar oss sitte igjen å lure på hva Serrailles ville med den.

Den beste siden av Mor og sønn er at den gir liv til en familiefortelling som er annerledes enn det de fleste av oss opplever. Den gjør menneskene sammensatte, og spiller deres valg ut mot hverandre. Den som lar seg invitere med på den rå formen, vil finne mye å interessere seg for. Annabelle Lengronne gir liv til moren.

Det som særlig synliggjøres utover i fortellingen er den ensomhet de menneskene vi møter får erfare når livene deres utvikler seg. Ikke ensomhet som det å ikke ha mennesker rundt seg, men som eksistensiell alenegang. Noe av det interessante er hvordan den første generasjonen i det nye landet (moren) gjør helt andre valg for å håndtere sin ensomhet enn den neste (sønnene), og hvordan valgene trekker dem fra hverandre.

Mor og sønn er i grunnen en film vi ikke helt hva handler om før vi kommer til rulleteksten. Men kanskje handler den om måter å bevege seg gjennom livet på – alene, og noen ganger i samspill med andre.