4 av 10 professorer er over 60 år

39,3 prosent av alle professorene på norske universiteter og høgskoler er 60 år eller eldre. 893 av årsverkene er besatt av personer i aldersgruppen 60-64 år, og 656 i aldersgruppen 65-69 år. Det blir altså mange ledige professorater de nærmeste ti årene. Totalt var det 3999 årsverk med tittel professor i 2018. Professor II-stillinger er ikke medregnet.

I den andre enden av aldersintervallene var 10,2 av årsverkene besatt av personer i aldersgruppen 30-34 år. 0,2 årsverk er i aldersgruppen 80-84 år.

Sektoren sliter samtidig med en svært høy andel med midlertidighet og mange unge forskere banker på døra og håper på fast jobb.

Blant dem Ingrid Lossius Falkum (40) som er forsker på Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk på Det humanistiske fakultet på Universitetet i Oslo (UiO).

Falkum har sin doktorgrad i lingvistikk (2011) fra University College London (UCL). Hun begynte med doktorgradsstudiene i 2006, og har vært ansatt ved UiO siden 2011, først som postdoktor og deretter som forsker.

Har håp om muligheter når professorene eldes

Hun forteller at hun for tiden leder prosjektet ‘Acquiring Figurative Meanings’, der de studerer barns forståelse og bruk av figurativt språk, slik som ironi og metaforer.

— Dette er et Unge forskertalenter-prosjekt finansiert av Norges forskningsråd, forteller Falkum.

— Hva er det som gjør at du tør å satse på en forskerkarriere når så mange må gå uten fast jobb i så mange år?

— I likhet med de fleste andre forskere er det nok en sterk indre motivasjon som driver meg. Min opplevelse har vært at det er verdt det når jeg får holde på med det jeg er mest interessert i, svarer Falkum.

— Ser du litt forhåpninger siden såpass mange professorer snart skal bli pensjonister?

— På vegne av de midlertidige ansatte gjør jeg det, siden det vil åpne opp muligheter for faste ansettelser på sikt. For min egen del er jeg noe mer usikker, siden jeg jobber veldig tverrfaglig og det stort sett lyses ut stillinger innen de etablerte disiplinene.

Les også: Messel (61) har fått sin første faste jobb i akademia etter 25 år

Flest unge - flest gamle

Det er de to nyeste universitetene OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) som har den høyeste andelen med professorer over 60 år. USN har 44,5 prosent over 60, OsloMet ligger på 43,1.

På de statlige høgskolene er det Høgskolen i Volda som har flest professorer over 60 år, 16 av de 22,5 årsverkene for professorer i Volda er besatt av personer over 60 år.

Universitetene med lavest andel professorer over 60 år er Universitetet i Stavanger, Nord og Universitetet i Agder.

Andelen over 60 år her blant professorene er henholdsvis 32,7, 33, 6 og 35,6 prosent.

Blant de statlige høgskolene er det Høgskolen på Vestlandet som har færrest over 60 år. Andelen er 36,4. Snittet for høgskolene er drøyt 50 prosent, mens det er 39,3 av årsverkene på universitetene som er besatt av personer over 60 år.

— Vil gi økt kvalitet

Falkum mener det er mange gode grunner til å ansatte langt flere yngre forskere i faste stillinger.

— Fra et faglig perspektiv gir faste ansettelser muligheter til å planlegge og gjennomføre prosjekter med en lengre tidshorisont enn en typisk midlertidig ansettelse på 2-4 år, noe som i mange tilfeller er helt nødvendig for de beste og mest banebrytende prosjektene. Flere faste ansettelser vil dermed kunne bidra til økt forskningskvalitet.

Hun trekker også fram at institusjonen i større grad også vil kunne nyttiggjøre seg av bredden av de ansattes kompetanse både i undervisning, veiledning og administrasjon, siden mange midlertidige ansatte i dag ikke får anledning til å utføre slike oppgaver, fordi institusjonen er redd for at man da vil kunne pådra seg en forpliktelse til å ansette dem fast.

— I dag tror jeg mange midlertidige ansatte opplever at de er litt på siden av det som foregår på arbeidsplassen sin. Som fast ansatt vil man bli bedre integrert i sitt eget institutt, og vil kunne bidra aktivt til strategiske prosesser for å videreutvikle forskning og undervisning, noe som vil gagne både instituttet og den enkelte forsker.

Falkum trekker også fram at fra et personalpolitisk perspektiv er flere faste ansettelser viktig for å øke forutsigbarheten og tryggheten for den enkelte unge forsker.

— Det er jo ofte slik at midlertidige ansettelser sammenfaller med perioden i livet der man etablerer seg med barn, familie og boliglån, og dette kan oppleves problematisk for mange, kanskje i større grad for kvinner enn for menn, og kan også medføre at vi mister talenter underveis.

Les også: En forsker krysser sitt spor

— Sammensatt problem

Falkum mener at utfordringen med de en store midlertidigheten er et sammensatt problem.

— Noe midlertidighet skal universitets-og høgskolesektoren ha, med doktorgrads- og postdoktorstillingene, sier hun, men fortsetter:

— Men jeg tror dessverre at det mange steder har satt seg i kulturen at man helst skal unngå de forpliktelsene faste ansettelser innebærer, uten å tenke på de mulighetene de også gir for institusjonen.

Falkum forteller at hun som medlem av Universitetsstyret sitter hun i en arbeidsgruppe som UiO-rektor Svein Stølen har nedsatt for å foreslå tiltak for å redusere midlertidigheten ved UiO.

— Både kulturendring og muligheten for å ansette forskere på eksterne midler fast er tema vi har diskutert. Det blir spennende å se hvordan dette arbeidet følges opp i organisasjonen, og om vi får til noen varige endringer, som er den klare ambisjonen, sier Falkum.

Fast jobb etter 15 år som midlertidig ansatt

Katerini Storeng er 40 år og leder Akademiet for yngre forskere. Hun tok bachelor ved McGill University i Canada, master i medisinsk antropologi ved University College London, og PhD ved University of London i 2010.

Hun begynte å jobbe som forsker ved London School of Hygiene & Tropical Medicine i 2002, rett etter fullført mastergrad, og fullførte doktorgraden ved siden av andre forskerprosjekter.

— Jeg har jobbet ved UiO siden 2010, med to perioder i foreldrepermisjon, forteller Storeng som nå nylig har fått fast jobb som førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved UiO, etter 15 år i midlertidige stillinger.

Storeng forsker på global helsepolitikk, fra et kritisk samfunnsvitenskapelig perspektiv.

— Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt om sivilsamfunnsorganisasjoners politiske rolle i utforming av internasjonal helsepolitikk. Forskningen min er for tiden finansiert av et Young Scientist Grant fra Norges forskningsråds Global helse- og vaksinasjonsforskningsprogram, forteller Storeng.

Storeng forteller at hun valgte å satse på forskerkarriere tross høy midlertidighet i sektoren fordi hun synes jobben er veldig spennende, og at hun liker friheten ved å kunne fordype seg i spennende problemstillinger og feltarbeid og internasjonalt samarbeid er berikende.

— Jeg har relativet gode rammevilkår, med god finansiering fra Norges forskningsråd og en leder som har lagt til rette for karriereutvikling gjennom, for eksempel, undervisning – og veiledningserfaring og deltakelse i enhetens faglige og strategiske arbeid, forteller Storeng.

Har mye å lære av de eldre

Storeng trekker fram at hun opplever at mangfold i sektoren er positivt, også når det kommer til alder.

— Jeg tror vi yngre har mye å lære av de eldre professorene, særlig om de lange linjene i forskningen og det samfunnsansvaret som forsker-rollen innebærer. Samtidig er det positivt hvis flere yngre forskere får faste stillinger og dermed kan bidra til å fornye akademia.

— Hvorfor burde akademia ansette flere yngre forskere fast?

— Vi i Akademiet for yngre forskere har vært opptatt av at flere yngre forskere bør ansettes fast, ikke minst fordi dette kan dem den forutsigbarheten og tryggheten de trenger til å satse langsiktig på banebrytende forskning og samarbeid, svarer Storeng.

Les også: OsloMet må ansette to professorer i måneden de neste seks årene