Individuell belønning gir bedre undervisning

I en artikkel i Khrono 17. januar med overskriften «AFI forsker advarer sterkt mot bruk av lønn som motivator» omtales ordningen for merittering av undervisning, som vi ved Det matematisk -naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen er først ute nasjonalt med å innføre. Vi ønsker å kommentere noe av det som har kommet frem i debatten, og samtidig rette opp noen misforståelser rundt vår implementering av- og motivasjon for ordningen.

Innledningsvis slår vi fast at det i vår meritteringsordning ikke lenger er snakk om «to lønnstrinn for professorer og tre for førsteamanuenser» slik artikkelen hevder. Ordningen skal gi lik økonomiske uttelling uavhengig av stillingskategori og ordinært lønnstrinn, på samme måte som et administrativt- eller forskningsmessig engasjement kan gi uttelling over et separat regulativ.

Ett av hovedtemaene for artikkelen er hvorvidt individuell belønning for fremragende undervisningsinnsats i form av høyere lønn er et godt virkemiddel for å heve undervisningskvaliteten generelt – noe Vilde Hoff Bernstrøm ved Høgskolen i Oslo og Akershus stiller seg kritisk til.

Vi er helt på linje med visedekan Kariane Westrheim ved vårt Psykologiske fakultet når hun skriver at å heve undervisningskvaliteten i høyere utdanning først og fremst handler om å bli gode sammen. For å få til et kollektivt løft, trenger vi imidlertid også å støtte og anerkjenne de individene som går foran og gjør en innsats ut over det normale. Vurderingskriteriene våre for å oppnå status som fremragende underviser fremhever også at å dokumentere «en kollegial holdning og praksis» med erfaringsdeling og samhandling er en forutsetning for en vellykket søknad. Samtidig forutsettes det at de som passerer nåløyet og oppnår status som fremragende underviser fortsetter å ta aktiv del i utviklingen av den kollektive undervisningskvaliteten på fakultetet ved at de utgjør stammen i vårt «Pedagogiske Akademi».

Få setter spørsmålstegn ved at selv om god forskning nesten utelukkende er et resultat av teamarbeid, så er belønningssystemet individuelt i form av lønnsøkning, professoropprykk, prosjektfinansiering og priser. Så lenge vi ikke i større grad problematiserer individuelle incentiver innen forskning bør vi kanskje være forsiktige med å gjøre det også innen undervisning. Et viktig poeng med å innføre et meritteringssystem for undervisning er snarere å skape større balanse i incentivene for henholdsvis forskning og utdanning, siden dagens system er rikt på det første og fattig på det siste.

Vi har vanskelig for å forstå innvendingen i artikkelen om at det bare er «deler av arbeidet som premieres» slik at «viktige sider av undervisningen (kan) bli underprioritert». Tvert imot er kriteriene for ordningen bredt utformet nettopp for å ta vare på mangfoldet i god undervisning og arbeid med studiekvalitet. God undervisning handler om variasjon, samt å kunne tilpasse sin praksis til læringsforskning og individuelle styrker og svakheter for å best mulig legge til rette for læring hos studentene. Dette i motsetning til «foreleserpriser» som mye mer ensidig belønner de gode formidlerne i en tradisjonell kontekst.

Vår påstand er at dersom man bytter ut ordet «undervisning» med «forskning» i mye av argumentasjonen som har blitt fremført mot meritteringsordningen, så speiler det tydelig at de to hoveddelene av jobben som universitetsansatt på ingen måte er likestilt i dag, hverken prestisjemessig eller lønnsmessig. Vi har en lang vei å gå på universitetene før undervisning får en like stor plass i vår kollegiale kultur og diskusjonene rundt lunsjbordet som forskning.

Artikkelen trekker frem at «Også ved Universitetet i Bergen er det kritiske stemmer». At det finnes enkelte kritiske røster rundt innføring av en såpass ny ordning ved en stor institusjon som vår burde ikke forbause noen, og vi hilser videre debatt rundt dette og andre virkemidler for å fremme god undervisningskultur velkommen. Samtidig er det på sin plass å påpeke at innføring av ordningen ved vårt fakultet ble bifalt av et enstemmig fakultetsstyre der både studenter, stipendiater, vitenskapelig- og administrativt ansatte er representert.

Vår meritteringsordning er i stor grad basert på positive erfaringer med en lignende ordning i Lund. Vi har også hentet bistand derfra og fra vårt Senter for fremragende utdanning bioCEED til workshops, foredrag og veiledning av potensielle søkere frem mot søknadsfristen vår 31. januar. Vi mener allerede å se en effekt av dette på fakultetet ved at diskusjoner rundt undervisning og læring er blitt en større del av vår felles kultur – også blant det store flertall som ikke planlegger å søke om å få tildelt status som «fremragende underviser» i denne omgang. Da har vi oppnådd noe, og det allerede før søknadsfristen er gått ut.