Svært dramatisk om Stortinget overprøver styret ved Nord universitet

Dersom Stortinget overprøver styret ved Nord universitet, vil det være dramatisk for både regjeringen og universitetssektoren.

Mandag er det høring i Stortinget om struktursaken i Nord universitet.

SV har lagt fram et representantforslag, med følgende innhold: «Stortinget ber regjeringen om å stoppe den foreslåtte endringen av studiestedsstruktur ved Nord universitet.» Det er særlig universitetets nedleggelse av Nesna som studiested som har skapt politiske reaksjoner.

Men slik saken ligger for Stortinget, handler dette om noe mer enn Nesna. Det handler om tolkingen av universitets- og høgskoleloven, og det dreier seg om konstitusjonelle spørsmål om forholdet mellom Stortinget og regjeringen.

For det første kan forslaget være ulovlig, fordi det butter mot universitets- og høgskoleloven. Styret ved norske universiteter er i lovens paragraf 9-2 gitt myndighet til selv å organisere sin virksomhet på alle nivåer. Statsråden er i loven ikke gitt myndighet til å overprøve styret i slike spørsmål.

På denne måten skiller universitetene seg fra andre deler av forvaltningen, ved at de er gitt langt større frihet. Hvis SV-forslaget blir vedtatt, er det ett scenario at juristene konkluderer med at det er brudd på UH-loven. Da er statsråden forpliktet til å gå tilbake til Stortinget med beskjed om at vedtaket ikke lar seg gjennomføre.

En tolkning som støtter opp om et slikt syn, er at Stortinget i helseforetaksloven har lagt det motsatte prinsipp til grunn. Her er det klart formulert at nedleggelser av sykehus er det statsråden som beslutter. Det politiske ansvaret blir dermed entydig. Siden dette er klart formulert i helseforetaksloven, mens det ikke er det i UH-loven, kan dette indikere at statsråden ikke har mulighet til å gripe inn overfor styret ved universitetet.

På den annen side står det faktum at universitetet tross alt er eid av staten, og er en del av statens forvaltningsapparat. Dette skal det være politisk styring på, og dette er statsrådens ansvar.

Selv om statsråden ikke kan blande seg inn i faglige vurderinger av hensyn til akademisk frihet, kan det argumenteres for at statsråden har det politiske ansvaret for hvor det skal tilbys høyere utdanning her til lands.

Et annet scenario er derfor at juristene i departementet konkluderer med at vedtaket ER lovlig – med begrunnelse i ministeransvaret. Dette vil i så fall skape en særdeles krevende situasjon for regjeringen. Statsråden vil etter pålegg fra Stortinget måtte overprøve styret. Samtidig setter det statsråd Iselin Nybø i klem, siden hun i hele prosessen har uttrykt full tillit til styret.

Man fratar dessuten styret de grep man mener er nødvendig for å oppnå universitetets mål. I praksis vil det være et skudd for baugen for hele regjeringens reform innen høyere utdanning.

Det er altså argumenter for begge tolkinger av statsrådens mulighet til å gripe inn overfor styret i Nord universitet. Denne uklarheten er etter mitt syn uheldig. Her burde loven hatt klarere formuleringer, og det store antall nyfusjonerte universiteter gjør dette behovet mer påtrengende.

Hvis forslaget som nå ligger til Stortinget blir vedtatt, har det også potensiale til å skape rystelser i forholdet mellom regjering og storting. Det er konstitusjonell praksis her til lands at regjeringen er ansvarlig for forvaltningens organisering, mens Stortinget er lovgivende myndighet. Dersom Stortinget blander seg inn i ulike styrers arbeid, blir det en form for detaljstyring som er høyst uvanlig, og et uttrykk for en ny konstitusjonell praksis.

Det er derfor grunn til å tro at vedtaket ikke kan bli vedtatt slik det foreligger. Regjeringspartiene vil stemme det ned. Det er også vanskelig å se for seg at Ap, med sin sterke styringstradisjon, vil ønske å stemme for en ny praksis for Stortingets virke.

Sp prøver dessuten å profilere seg som et «styringsparti», sammen med Ap og Høyre. Dette er muligens grunnen til at det ikke er Sp som står bak forslaget. Derfor kan forslaget føre til at SV blir stående ganske alene, eller sammen med mindre partier uten de samme styringstradisjoner.