Det finnes i dag et høyt antall forskrifter med til dels overlappende innhold, skriverTerje Mørland, administrerende direktør i NOKUT. Foto: Øyvind Aukrust
Det finnes i dag et høyt antall forskrifter med til dels overlappende innhold, skriverTerje Mørland, administrerende direktør i NOKUT. Foto: Øyvind Aukrust

Regelverket for universiteter og høyskoler må forenkles

Lovverk. Universitets- og høyskoleloven har utviklet seg til å bli et komplekst og fragmentert regelverk. Regelverket bør forenkles, og at det må ryddes kraftig i forskriftsstrukturen, skriver administrerende direktør i Nokut, Terje Mørland.

Publisert   Sist oppdatert

Universitets- og høyskoleloven (UH-loven) ble vedtatt i 2005 og er siden revidert flere ganger. Loven har en rekke forskriftshjemler, og det er i forskriftene det meste av den samlede reguleringen ligger. Resultatet er at regelverket fremstår som «et komplisert lappeteppe», slik Universitets- og høyskolelovutvalgets leder Helga Aune selv har omtalt det.

Lovutvalget ble opprettet i juni 2018 og skal til vinteren levere en NOU med forslag til ny UH-lov og studentsamskipnadslov, samt endringer i tilhørende forskrifter. Nokuts innspill til utvalget er at regelverket bør forenkles, og at bruken av rettslig regulering som virkemiddel for å sikre kvalitet bør reduseres. Dessuten bør forskrifter ryddes opp i, slås sammen eller avskaffes.

Det kan stilles spørsmål ved om dagens regelverk virker hemmende på utvikling og innovasjon ved institusjonene.
Terje Mørland
Adm.dir Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut)

Reguleringen av sektoren bør ha god balanse mellom å stille minstekrav og gi universitetene og høyskolene handlingsrom til å utvikle seg og levere forskning og utdanning på høyt internasjonalt nivå. Det kan stilles spørsmål ved om dagens regelverk virker hemmende på utvikling og innovasjon ved institusjonene.

Eksempler på områder hvor regelverket kan virke begrensende er utdanningssamarbeid med arbeidslivet, utdanningstilbud på tvers av landegrenser og overganger mellom utdanningstyper. I noen tilfeller har nok institusjonene større juridisk handlingsrom enn de kanskje er klar over. Men det omfattende og kompliserte regelverket virker ikke direkte stimulerende på utviklingen og fornyelsen ved institusjonene som samfunnet trenger og forventer.

Nokut ønsker en praksis der staten regulerer det som er nødvendig for å sikre rammene for høyere utdanning av god kvalitet. Regelverk og minstestandarder trengs for å sikre studentenes rettigheter og for at arbeidslivet over hele landet kan være trygge på at ferdige kandidater har et visst kompetansenivå. Utover det bør loven legge til rette for effektiv bruk av andre virkemidler for å stimulere til utvikling og innovasjon.

Man bør kunne ha tillit til at universitetene og høyskolene ønsker å ha høy kvalitet i virksomheten sin uten at krav om dette er nedfelt i lover og forskrifter. Institusjonene er i et marked der de både på person- og institusjonsnivå konkurrerer om faglig prestisje og studenter. Dette tilsier at det finnes mekanismer som, i alle fall et godt stykke på vei, vil sørge for kvalitet og utvikling i sektoren uten rettslig regulering.

Regelverket i sektoren trenger også kraftig opprydding. Det finnes i dag et høyt antall forskrifter med til dels overlappende innhold. For eksempel reguleres utformingen av studieprogram av minst fire til syv forskjellige lover og nasjonale forskrifter, avhengig av fagområde. I tillegg kommer lokalt fastsatt regelverk, som kan være både på institusjons-, fakultets- og instituttnivå.

Nokut får en del spørsmål som tyder på at mange ikke er klar over at det er institusjonene selv som har fastsatt detaljerte og begrensende regelverk på flere områder. Derfor bør det være rom for at forskrifter kan slås sammen, kortes ned eller avskaffes både nasjonalt og ved institusjonene.

Videre er det tilfeller hvor regler med samme eller overlappende innhold er gitt med litt forskjellig ordlyd i de ulike forskriftene. Et eksempel er Kunnskapsdepartementets forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning (studiekvalitetsforskriften) og NOKUTs forskrift som gir utfyllende bestemmelser til departementets forskrift (studietilsynsforskriften).

Små variasjoner i ordlyden i paragrafer som omhandler samme forhold, kan gi usikkerhet om meningsinnholdet faktisk er det samme. Det er også unødvendig kompliserende at utdanningskvalitet reguleres på to nasjonale myndighetsnivåer. Ved å samle reguleringene i én og samme forskrift med konsistent ordlyd vil det bli enklere for institusjonene å få overblikk over kravene de må oppfylle.

Det siste året har Nokut fått utvidet ansvar for forskriftsforvaltning fra departementet. Som det framgår i utkastet vårt til ny strategisk plan er ambisjonen vår å bidra til et enklere, mer konsistent og kunnskapsbasert regelverk.

Vi håper at Universitets- og høyskolelovutvalget våger å gå radikalt til verks i sitt forslag til ny UH-lov og kommer med tydelige prinsipper for videre forskriftsutforming. Selv vil vi gjennomgå og oppdatere alle forskrifter vi har ansvar for, med mål om å bidra til et enklere og mer konsistent regelverk for sektoren.