Slibrige menn og unge damer

Jeg åpner ikke lenger nye meldinger på Facebook som starter med «Hei, hvordan går det?» Når jeg klikker inn på profilen til den fremmede virker det som om det bare er en mann som ønsker å prate. Men jeg tror ikke på det, for jeg har lært.

Denne uka er det professor ved Universitetet i Stavanger, Nils Rune Langeland, som viser en virkelighet kvinner må finne seg i; at menn sender trakasserende meldinger. Forskjellen er at nå er mannen professor, en mann som tidligere har vist rasistiske og trakasserende adferd. Noen modige kvinner la ut screenshots av seksuelt trakasserende meldinger fra Langeland, som blant annet ville kjøpe truser.

Nils Rune Langeland fortjener å bli hengt ut. Hvordan ellers skal jentene få satt en stopper for trakasseringen? Anmelde ham? Det vet dessverre vi jenter at ikke nytter. Det er ingen nyhet at Langeland holder på slik, og han har fortsatt jobben som professor.

«Den digitale gapestokken undergraver rettssikkerheten for den enkelte, uansett hvor prisverdige intensjonene måtte være. For øyeblikket er det en historieprofessor som er fritt vilt» skriver forfatter Pål Norheim på sin åpne Facebook-side. Man kan lese begrunnelsen videre på veggen hans, men jeg mener at fokuset ikke bør ligge her.

Vi lever i et land hvor én av ti kvinner har opplevd overgrep, hvor slike meldinger er skremmende vanlig, og på toppen av det blir anmeldelser som oftest henlagt. Hvordan har det seg at kvinner selv må ty til sosiale medier? Det er en enorm systemsvikt, og «gapestokken» Norheim beskriver er et symptom på det. Når utløp på sosiale medier som Facebook og Twitter fungerer som alternativer fremfor anmeldelser så understreker det det faktum at vi har et samfunnsproblem.

Det skremmende er hvor omfattende trakassering på sosiale medier er. Hvor ufattelig vanlig det er at slibrige menn i voksen alder sender provoserende meldinger av seksuelt trakasserende karakter til kvinner, og da særlig mye yngre kvinner. Jeg kan selv skrive under på det, jeg har fått sexistiske og trakasserende meldinger fra menn langt eldre enn meg. Det startet etter at jeg ble aktiv i media.

Selv valgte jeg å ikke anmelde fordi det var best for meg, og fordi jeg ikke så noe poeng i det. Ikke av hensyn til disse mennene, men av hensyn til meg selv. Hvorfor? Dette er godt voksne menn, noen med et godt yrke, noen hvor yrke ikke blir nevnt i profilen. Når jeg spør hva de vil, svarer de bare med at de bare ønsker å prate. Jeg tror ikke et sekund på det.

Jeg er 19 år og får meldinger av en mann i 30-årene om hvor pen jeg er og at han er blitt avstandsforelsket. Jeg har aldri møtt ham, aldri snakket med ham. Jeg har fått fyllemeldinger og bilder av en annen som sier han er forelsket i meg, dagen etter unnskylder han seg, men meldingene fortsetter. En annen blir sur over at jeg ikke svarer på slibrige meldinger og sender så sinte meldinger om at jeg er kjepphøy og burde ta til meg komplimentene. Eller hva med meldingene hvor en mann gratulerer med Fritt Ord-prisen og skriver at jeg er pen for å være en svart jente. Da jeg ikke svarte kalte han meg uhøflig.

Så jeg sletter og blokkerer, bare sånn i tilfelle. Jeg tar meg ikke bryet med å gjøre noe med hver enkelt melding i innboksen som kan straffeforfølges. Jeg sletter. Jeg glemmer.

Reaksjonene som går i favør for Langeland med tanke på personvern og etikk undergraver et desto viktigere poeng; det finnes mange som Langeland som får fortsette i sin jobb, leve sitt liv slik de ønsker, helt uten konsekvenser.

Samtidig finnes det ufattelig mange kvinner som opplever trakassering, som ikke får leve livet slik de ønsker, og det får konsekvenser for dem når de tar saken i egne hender ved å anmelde eller offentliggjøre det.

Det er et samfunnsproblem, og et av de første stegene er å vise nulltoleranse. Skammen og ansvaret ligger fullt og helt hos Langeland. Om dette er en form for digital gapestokk, so be it. Til vi har et rettssystem som man kan ha tillit til, så vil reaksjonene komme andre steder. Systemkritikk bør komme før symptomkritikk.

(Innlegget er først publisert på NRK Ytring, og gjengitt med tillatelse fra forfatteren og NRK Ytring.)