Debatt ● margareth hagen
Medisinutdanningen må være en sentral nasjonal satsning
Å etablere ett nytt medisinsk fakultet er verken god distriktspolitikk eller fornuftig forvaltning av fellesressursene våre.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For tiden går det en viktig debatt om fremtiden til medisinutdanningen i Norge. Målet har vi felles: høy kvalitet på utdanningen og en ordning som sikrer gode leger til hele landet. Samtidig er det viktig at norsk medisinsk forskning holder en høy internasjonal standard slik at norsk helsevesen er på høyde med de viktigste medisinske nyvinningene, og at norske pasienter dermed får et best mulig legetilbud.
Utdanningen av leger er svært kostbart og skjer i nær dialog med landets store sykehus, med tilgang på laboratorier, forskningsmiljøer og medisinsk infrastruktur som dekker behovene for praksis og kunnskap innenfor den store viften av mediske fagområder. Satsningen på å utdanne leger henger nært sammen med satsningen på norsk medisinsk forskning, som er avhengig store fagmiljøer og tung infrastruktur for å delta i den internasjonale kunnskapsutviklingen
En viktig problemstilling er hvordan øke kapasiteten på norsk medisinutdanning samtidig som den organiseres og bygger videre på prinsipper om best mulig kompetanse til hele landet?
UiB, UiO, NTNU og UiT som står for medisinutdanningen i dag har vært tydelige på at det ikke bør opprettes nye medisinske fakulteter i Norge nå, fordi kostnaden ved å bygge opp ett nytt sentralt studiested vil bli så store at den vil kunne svekke kvaliteten og kapasitetene for hele landet samlet. Ønsker en å øke kapasiteten på norsk medisinutdanning og samtidig satse på å utvikle norsk helseforskning, er det langt mer effektivt å satse på dagens nettverksmodell med et sentralt studiested der studentene der studentene har kortere elle lengre studieopphold ved andre sykehus i helseregionen. Perspektivmeldingen bekrefter at det ikke er grunn til å tro at finansieringen av norsk høyere utdanning er uuttømmelig, og at en viktig utfordring for offentlige sektor i årene framover er å tenke innovativt og smart i forhold til hvordan vi organiserer tjenestene og bruker ressursene våre.
Det medisinske fakultet ved UiB er Helse Vest sitt medisinske fakultet, slik som de andre regionale helseforetakene også forholder seg til ett medisinsk fakultet og samarbeider tett med dette om forskning og legeutdanning. For å møte behovet for flere leger i Norge på en måte som dekker hele landet, har UiB utviklet konseptet «Vestlandslegen» som et akademisk kompetanseløft for helsetjenesten i hele landsdelen.
Studiet skal understøtte hele regionens helsetjenester med høyt kompetente fagfolk, som er utdannet i og har sine praksiserfaringer blant befolkningen de skal tjene, og som ønsker å arbeide der. Haukeland universitetssjukehus er vårt region- og universitetssykehus og den sentrale basen for legeutdanningen og for mye av den kliniske forskningen ved fakultetet og på Vestlandet. I tillegg har vi Stavanger universitetssjukehus (SUS), som er tiltenkt en større og sentral rolle i siste del av den nye studieplanen. UiB har utdannet leger i mer enn 20 år i Stavanger. Vi sender hvert år om lag 190 studenter til Stavanger for kortere og lengre praksisperioder ved kliniske avdelinger, og UiB har avtale om utplassering av studenter ved 25-30 fastlegekontor i Rogaland. «Vestlandslegen» vil ferdig utbygget representere et løft for hele Vestlandet, inkludert Helse Stavanger, Helse Fonna, Helse Bergen og Helse Førde.
Khrono har 17. februar et oppslag om at Universitetet i Stavanger har skaffet 84 millioner kroner til oppstart av medisinutdanning ved universitetet. Det er positivt med regionalt engasjement for medisinutdanningen, men beløpet er faktisk svært lite i forhold til hva det vil kreve å drive et medisinsk fakultet over tid. Det medisinske fakultetet ved UiB har et årlig budsjett på rundt en milliard, hvor 70 % kommer fra grunnbevilgningen fra Kunnskapsdepartementet, mens de resterende 30 % er eksternfinansiering. God legeutdanning er forskningsbasert og krever store forskningsmiljø, utstyr og bygg – så stordriftsfordelene ved å konsentrere denne typen utdanning til færre steder er betydelige. Denne sterke innsatsen på forskningssiden er også viktig for pasientbehandlingen innen Helse Vest, siden det er tette bånd mellom det medisinske fakultetet og sykehusene i Helse Vest.
Universitetet i Bergen har som ledd i helt normale budsjettprosesser bevilget 100 millioner kroner til starten på Vestlandslegen. Pengene vil gå til det vitenskapelige miljøet ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) og sykehusene i Bergen, Førde og Haugesund. Planen er at de skal styrke utdanningen gjennom å tilføre helsetjenestene i Helse Vest akademisk kompetanse, styrke forskningsmiljøenes kvalitet og konkurransekraft, bedre samarbeidet mellom helseforetakene og bedre rekrutteringen i Vestlandsregionen.
Alle helseforetakene i Helse Vest, samt styret støtter Vestlandslege-modellen fremfor et eget medisinsk fakultet ved UiS. Vårt håp er at politiske myndigheter snart kan avgjøre denne saken, ved å bygge videre medisinutdanning på de fakultetene vi allerede har, men ved å ta hele landet i bruk i desentrale studiemodeller som «Vestlandslegen».
