­Medisinstudiene vaker i komfort­sonen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Per i dag er Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (Nokut) den eneste instansen som kan tilføre ytre press på studiene gjennom sin tilsynsordning, slik at studiene inntar en tå-hev-innstilling og skrur opp tempoet på kvalitetsutviklingen. De fire medisinske fakultetene i Norge mangler insentiver for å drive kontinuerlig og innovativ kvalitetsutvikling av medisinstudiene. Dette fører til at de utvikler utdanningene i en komfortsone og i et tempo tilpasset dem – og ikke behovet til studentene eller i takt med omverdenens utvikling.

Å si at de medisinske fakultetene mangler insentiver for drive kvalitetsutvikling kan virke som en drøy påstand. Likevel mener jeg at man på generelt grunnlag kan si at det – utenom Nokut – er fire insentiver som motiverer et studieprogram til å drive med kontinuerlig og innovativ kvalitetsutvikling:

• 1. Studieprogrammet må klare å rekruttere nye studenter.
• 2. Studentene må fullføre studieløpet, ettersom studieprogrammene først får midler basert på antall uteksaminerte studenter.
• 3. For at studieprogrammet skal regnes som vellykket, må studentene ansees som attraktive arbeidstakere etter endt utdanning.
• 4. Konkurranse fra et lignende studieprogram om status som «best».

Påfallende nok er ingen av disse fire insentivene for kvalitetsutvikling tilstede for medisinstudiene i Norge. La meg forklare.

1. Medisinstudiene rekrutterer nye studenter som aldri før – den pågående pandemien har satt legeyrket i rampelyset. Historisk sett har medisinstudiet alltid tiltrukket seg svært motiverte studenter.

2. Studentene som får studieplass har brukt såpass mye tid, energi og penger på å få gode nok karakterer til å møte inntakskravene, at for mange vil det oppleves som et personlig nederlag å avbryte studieløpet. Uavhengig av studiekvaliteten, fullfører medisinstudentene stort sett studieløpet.

3. Studentene blir attraktive arbeidstakere uavhengig av undervisningskvaliteten. Lærer ikke medisinstudentene nok i undervisningen som blir tilbudt, legger de inn den ekstra innsatsen som trengs for å bestå eksamen. Det trange nåløyet for å få LIS-1 stilling gjør også at studentene jobber i relevante stillinger ved siden av studiet, og dermed tilegner seg den praktiske kompetansen nødvendig for arbeidslivet.

4. Hvilke universitet i Norge som får opprette et medisinstudium er strengt regulert, og de medisinske fakultetene føler seg relativt trygge på at de ikke risikerer konkurranse fra et nyopprettet medisinstudium. Iallfall var det slik inntil spørsmålet om et nytt medisinstudium ved Universitetet i Stavanger (UiS) kom på banen for noen år siden.

• Les også: Dei første medisinstudentane frå Bergen er klare for Stavanger

I tillegg til mangelen på insentiver, samarbeider de fire medisinske fakultetene tett om utviklingen av studieprogrammene. Slikt samarbeid kan være gunstig; gode ideer fra ett medisinsk fakultet vil spre seg til de andre, og alle vil benytte seg av ideen. Men uten litt sunn konkurranse seg imellom, kan fakultetene ende opp med lave skuldre og lite motivasjon for å drive innovativ kvalitetsutvikling. Dette påvirker undervisningskvaliteten studentene blir tilbudt. For eksempel har studentene i årevis etterspurt noe så basalt som formativ tilbakemelding i studiet, men utviklingen har latt vente på seg. Man kan da spørre seg om de mange millionene staten betaler for driften av medisinstudiene blir brukt på den mest effektive måten. Kritiske spørsmål? Absolutt, men spørsmål verdt å stille seg.

Jeg mener ikke å si at de medisinske fakultetene ikke legger innsats og stolthet i å levere gode medisinstudier. Jeg har selv sett at studieledelsene gjør mye for sine studenter. Det jeg sier er at med svake insentiver er det lett å legge lista lavt og vake i komfortsonen. Den ferske periodiske programevalueringen av medisinstudiet på UiO viser iallfall tydelig at forbedringspotensialet er stort. Den pågående pandemien må for all del ikke bli en hvilepute, men heller sees på som et vindu for endring. Studieledelsene må tørre å tenke visjonært og langsiktig rundt hva et medisinstudium bør være, og tempoet på denne utviklingen må skrus opp.

Og det er nettopp på grunn av behovet for å tenke visjonært rundt medisinstudiene at debatten om et nyopprettet medisinstudium ved UiS er svært spennende. Ved UiS er medisinmiljøet ungt, og de vil kunne bygge et medisinstudium fra bunn, tuftet på moderne ideer og pedagogiske prinsipper, uten gamle fagmiljøer som sier at «slik har vi alltid gjort det, og det skal vi fortsette med». Det finnes ingen garanti for at UiS vil klare dette, men iblant er det lettere å starte på nytt enn å bygge videre på et lappeteppe.

• Les også: Helse Vest demper muligheten for medisinutdanning ved UiS

Hovedargumentet mot opprettelsen av et medisinstudium ved UiS er at det vil være bortkastet ressursbruk når Universitetet i Bergen (UiB) kan tilby samme økning av studieplasser. Dette argumentet stiller jeg meg tvilende til. Hvis UiS viser seg verdig oppgaven og klarer å designe et medisinstudium som tilbyr noe nytt og annerledes med høy kvalitet, vil de kunne utfordre status quo. De vil kunne fungere som et utstillingsvindu og motivere de eksisterende medisinstudiene til å sette fart på egen modernisering og kvalitetsutvikling. På lang sikt kan det i beste fall være verdt ressursbruken i dag. Det er mange argumenter i debatten jeg ikke tar for meg - likevel leker jeg med tanken om hvilke insentiver for kvalitetsutvikling et slikt scenario kan føre med seg.

Framtiden til et nyopprettet medisinstudium er uansett høyst usikker, og derfor finnes det i dag ikke et element av konkurranse om å tilby det beste medisinstudiet i Norge. Dermed er Nokut den eneste instansen som kan tilføre ytre press på medisinstudiene slik at de inntar en tå-hev-innstilling og setter opp tempoet på kvalitetsutviklingen. Så er det bare for meg som student å håpe at Nokut tar tilsynsrollen sin alvorlig. En eventuell konsekvens av det motsatte vil kunne være at fakultetene fortsetter å forvalte samfunnets ressurser til å drifte studier hvor kvalitetsutvikling gjøres i en komfortabel tralt.