Universitetet var knapt åpnet før det ble truet med nedlegging. Hvordan står det til med opprørsånden i Roskilde femti år etter oppstarten?
Marxistisk misjonsskole? Næringslivets kjæledegge? Eller bare et ordinært provinsuniversitet?
Publisert
Sist oppdatert
Roskilde (Khrono): Hippieskole? Hva da, hippieskole?
Da norske Line Sørsdahl Aasen reiste ut til Roskilde første gang, som fersk student med fire år på et universitetet i New York bak seg, ante hun ikke noe om historien som satt tungt i veggene der ute vest for København.
— Jeg ble overrasket da jeg hørte det, sier hun.
Historien kom da en gjeng studenter satt rundt et vann på campus og drakk øl en kveld. Aasen ble sittende og snakke med en av de danske studentene. Han spurte hvordan hun hadde havnet der og Aasen fortalte at hun ville studere sosialt entreprenørskap.
— Hva mener du, spurte han, har du ikke hørt om RUC!? Så fortalte han historien, om hvordan det ble kjent som en hippieskole.
Ville demokratisere universitetene
Denne høsten fyller den gamle «hippieskolen» i Roskilde femti år.
Da de kunne ta imot de første 665 studentene en septemberdag i 1972 var det dels et resultat av en voldsom vekst i antallet studenter. Det var behov for et nytt universitet.
Svaret ble Roskilde Universitets Center (RUC).
Men historien stanser ikke der, det var ikke bare behovet for studieplasser som formet det nye universitetet. Det var opprør i lufta. Studenter ville ta oppgjør med professorvelde og revolusjonere undervisningen. Universitetene skulle demokratiseres.
— RUC kan ved siden av Christiania sees som etterkrigstidens mest omfattende og langvarige utprøving av velferdssamfunnets evne til å romme og dra nytte av radikale eller utopiske bevegelser, slo Henning Salling Olesen, en av universitetets grunnleggere, fast da han nylig skulle gjøre opp status for femtiåringen.
Det skjer mye på femti år, også i et universitetsliv. RUC ble det kjent som det røde universitetet, det er blitt kalt alt fra marxistisk misjonsskole til næringslivets yndling, slik avisa Information nylig oppsummerte det.
En annen av universitetets grunnleggere, Ilja Wechselmann, skrev nylig i samme avis at «RUC var et enestående samfunnskritisk universitet, men kun i får år. Så ble det knust».
Så hvordan står det til med femtiåringen?
Vi dro til Sjælland for svar.
Kjempet for universitet på Nord-Jylland
Nevnte Olesen skjenker Khrono kaffe i et romslig krus, mens han forteller om historien til et universitet som i dag er Danmarks sjette største, med 7500 studenter.
— Jeg er den siste overlevende, sier han og humrer.
Han har femti år tjeneste bak seg i det han kaller en sosial innovasjon som har «balansert på en knivsegg mellom systemets krav og radikale sosiale bevegelser».
Snart er det slutt for Olesens del. Professoren skal pensjonere seg og la universitetet seile sin egen sjø.
Det har stormet tidvis friskt rundt det danske universitetet, som brøytet pedagogisk vei i det danske utdanningssystemet og er blitt truet med kroken på døra. Det er noe Olesen vet alt om. Han er den eneste som har vært ansatt gjennom alle de femti årene, hadde en periode som konstituert rektor, men har det meste av tiden vært ved RUC som professor.
De første stormkastene kom allerede før universitetet ble etablert. Opposisjonen, med sosialdemokratene i front, presset på for at det nye universitetet skulle legges til Nord-Jylland, nærmere bestemt til Aalborg, for å utdanne den nordjyske befolkning. De fikk støtte fra studentbevegelsen, der Olesen var aktiv.
De tapte.
Den borgerlige regjeringen ville at det skulle legges til Roskilde, for å avlaste Københavns Universitet. Som et plaster på såret, eventuelt for å sikre at opposisjonen ikke flyttet universitetet etter et eventuelt maktskifte, ble sosialdemokratiske Erling Olsen utnevnt til rektor.
— Det var for å møte kritikken av det regionalpolitiske, sier Olesen.
Selv har Erling Olsen sagt at det var vanskelig å si ja, når han tross alt tilhørte en opposisjonen som kjempet mot at universitetet skulle ligge på Roskilde.
Problemorientert prosjektarbeid
Den ferske rektoren var uansett ikke fremmed for å tenke nytt og allierte seg med studentene for å forme det nye universitetet. Et knippe studenter ble invitert inn i arbeidet, deriblant Olesen.
De åpnet dørene med et pedagogisk eksperiment europeiske universiteter ikke hadde sett maken til. I kjernen av det sto gruppearbeid, tverrfaglighet, fagkritikk og ikke minst problemorientert prosjektarbeid.
Samtidig kokte det på campus. Olsen endte i kamper med opprørske studenter, i 1972 advarte rektoren mot det han kalte en «marxistisk misjonsskole», året etter måtte han gå av som rektor.
Det problemorienterte prosjektarbeidet er fortsatt noe universitetet er kjent for, men ting har skjedd, det er ikke like enerådende som det var i starten.
For noen var det som skjedde i Roskilde provoserende, de så bokstavelig talt rødt. I 1975 grep den sosialdemokratiske utdanningsministeren Ritt Bjerregaard inn. Prisen for at de skulle overleve som selvstendig institusjon var et kompromiss, fra nå av skulle det være 50 prosent prosjektarbeid og 50 prosent pensumstyrt undervisning med lærerne i en tradisjonell undervisningsrolle.
Denne delingen består fortsatt.
Sendte smørbrød hjem til rektorene
Kompromisset var ikke det eneste som preget universitetet i 1975. Det skulle bli hett på campus dette året. I november vedtok Folketinget at et eksternt rektorat skulle overta ledelsen. Dermed ble studentene, som hadde hatt innflytelse gjennom et studieråd, satt på sidelinjen.
— Jeg nærer ingen tvivl om, at adskillige lærere og studerende på RUC har den bedste vilje i verden til at ødelægge og omstyrte den bestående samfundsorden samt til at snyde undervisningsudvalg og ministerium, hvis de kan komme af sted med det, hadde Bjerrgaard skrevet i Politiken mars samme år.
Med det nye rektoratet skulle det for alvor koke blant studentene. Universitetsavisa på RUC har beskrevet hvordan det ble herjet med rektoratet. De viser også til Bjerregaards selvbiografi, der hun beskrev det slik:
«Smørrebrød, som de ikke havde bestilt, blev sendt til deres hjemmeadresser; opringninger til deres ægtefæller med trusler; taxaer, der kom på mærkelige tidspunkter af natten».
I mai 1976 toppet det seg da Folketinget skulle behandle tre forslag om nedlegging. 10.000 studenter var ute i gatene og demonstrerte i København og andre byer.
Universitetet ble ikke nedlagt, forslaget falt, etter at en konservativ representant hadde stemt mot sine egne.
De vant slaget i Folketinget, men for mange av de opprørske studentene var det et hardt slag.
Nevnte Wechselmann, som var blant de første underviserne ved RUC, mener det fikk konsekvenser og skriver i Information at de «fikk påtvunget tre rektorer utenfra i et hugg, som administrerte på en måte som gjorde at pionerånden ble temmet, universitetsledelsen ble underlagt deres myndighet, studentinnflytelsen ble forringet».
To strømninger møttes i Roskilde
Det hører med til historien at Nord-Jylland fikk sitt eget universitet, da det to år senere ble åpnet et universitet i Aalborg. I likhet med RUC var de preget av tiden og skulle bli kjent for en prosjektorientert arbeidsform. De skulle likevel ikke gå like langt.
— Nærheten til København har gjort det mer nødvendig for oss å være et alternativ, Aalborg er blitt mer mainstream.
Hanne Leth Andersen smiler og skritter over campus ute på Roskilde mens hun forteller Khrono om kunsten, historien og pedagogikken. Hun kom til universitetet som rektor i 2014 og er i tillegg professor i utdanningspedagogikk. Når vi spør hva som skiller RUC fra andre universiteter er det nettopp prosjektarbeidet hun peker på.
— I 1972 var det viktig å få gjort noe med forelesningene, presentasjonen av stoffet, i større grad skape studenter med selvstendig kompetanse, som kunne oppsøke problemene selv, se hva som er relevant for samfunnet.
Rektoren viser til inspirasjon fra USA og Canada, ikke minst McMaster-universitetet i Toronto.
— Det var pedagogisk nytenking, sier hun og fortsetter:
— Men det ble jo også farget av at dette var 1972, det var ungdomsopprør mot forelesninger og professorvelde, så hadde du det marxistiske, det røde. Det var to strømninger som møttes ved Roskilde Universitet, det ene var det politiske engasjementet, det andre var det utdanningsmessige.
— Var RUC et ektefødt barn av 1968?
— Det tror jeg man kan si. Men det var jo flere ting, en skulle avlaste Københavns Universitet, som vokste, det handlet også om velferd, en ville utdanne flere. Så ja, det er et barn av en ny tid, men det er også en tid hvor det skjer mye, hvor man sier at det ikke bare er de privilegerte som skal utdannes, et etos om å ville være et universitet for flere.
Så hvor er de nå?
Skal vi tro rektoren har RUC-eksperimentet hatt betydning langt utenfor Roskilde.
— Noen vil si det har hatt enormt stor betydning, fordi det har kommet inn prosjektarbeid andre steder. Det har hatt stor betydning for grunnskole og gymnaser i Danmark, der blir det brukt i alle pedagogikk.
Leth Andersen peker også på Copenhagen Business School, handelshøyskolen inne i København, der hun selv var ansatt før hun kom til Roskilde, som en av skolene der prosjektarbeidet har fått innpass.
— Roskilde Universitet var jo det man kalte næringslivets kjæledegge, med en storhetstid på slutten av åtti- og starten av nittitallet. Andre universiteter bruker nok prosjektarbeid særlig som eksamensform. De arbeider ikke i prosjekter hele semesteret, man har forelesninger det meste av semesteret, så har man kanskje 14 dager til stor prosjekt, uten så mye veiledning.
— Fra det røde universitet til næringslivets kjæledegge, det er litt av en reise, hvor er dere nå?
— Vi er er universitet som gjerne vil engasjere seg i omverdenen, vi sier gjerne at vi vil være universitetet i virkeligheten.
— Hva betyr det?
— Det betyr at vi skal arbeide med virkelighetens problemer, med problemer som er relevante. Så kan man spørre: Hvem vil ikke det? Men det er steder hvor utdanningen og forskningen er mer disiplinorientert, vi prøver å føre forskerne sammen, på tvers. Tverrfagligheten er naturlig for oss. Størrelsen vår er en god hjelp, vi har bare 7500 studenter, det er den campusen du kan se her, vi er hele tiden tett på hverandre på campus. I evnen til å tenke tverrfaglig er vi et steg foran de andre.
En vitaminpille
I sentrum av København sitter Line Sørsdahl Aasen med gode minner fra prosjektarbeidet som student ved Roskilde.
— Det gir utrolig mye frihet, sier hun.
— For mye?
— Ja, det er akkurat det. For min del var det utrolig bra. Jeg var utrolig interessert i start up-økosystemet, da vi dannet gruppene så jeg etter andre med samme interesse som meg. Vi fikk frihet til å gjøre hva vi ville, gå ut og snakke med folk eller firmaer om vi ville det, eller bare analysere tekst om vi ønsket det. Så for min del fungerte det, men jeg tror det krevde at man var veldig kreativ og så mulighetene, for man fikk lite veiledning i hvordan en skulle gjøre det. Så jeg tror det er utrolig positivt for noen, men for andre kan det være utrolig vanskelig.
— Du har også studert ved et annet universitet, hva var den største forskjellen?
— Jeg studerte jo i New York, der ble man veldig holdt i hånden og fikk konkrete oppgaver som skulle løses. Der var det et rett og et galt svar, på RUC var det aldri et rett eller galt svar. Både når vi hadde diskusjoner i klassen og når vi gjorde oppgaver og skrev eksamener, ble det lagt stor vekt på å lære å argumentere for seg og stå for det man valgte.
Aasen gikk fra RUC til en jobb med blant annet markedsføring ved et risikokapitalfond med kontor i København.
— Bakgrunnen min fra RUC har helt klart påvirket meg i samtaler vi har på kontoret, resten av teamet har businessbakgrunn, jeg har et annet syn i mange av diskusjonene våre.
— Så hva er det å ta med fra RUC inn i denne businessverdenen?
— Nå kommer jo jeg fra venture capital, der er det mye penger, det er det som driver folk. Det merker jeg også i teamet mitt, folk er veldig opptatt av hvilken lønn og bonuser de får, men for meg handler det om å gi noe tilbake til økosystemet. Jeg ser på meg selv som en vitaminpille i verden.
Frykter kvalitetsmessig polarisering
Hjemme på kjøkkenet i København beskriver Henning Salling Olesen et press på ressursene for universitetet.
«Økende krav til forskernes produktivitet i former som er løsrevet fra undervisning og veiledning (tidsskriftspublisering) har naturlig nok medført at lærerne konsoliderer sin arbeidssituasjon ved å fokusere på de delene de kan kontrollere og føle tilfredsstillelse med å utføre: Et godt kurs. Prosjektveiledning er mer krevende og et ukjent terreng», skriver han i et skrift til femtiåringer som han gir Khrono.
Han fortsetter med en advarsel om at prosjektveiledningen kommer til å bli nedprioritert når presset på forskerne stiger og frykter en kvalitetsmessig polarisering som gjør at prosjektarbeidet for mange mange studenter «ikke blir den hjørnesteinen i kompetanseutviklingen deres som gir dem overskudd på arbeidsmarkedet».
— Slippes studentene løs så må de klare seg selv?
— I verste fall, ja. Hvis du spør lærerne vil de si at det selvsagt ikke er sånn, men det er en uthuling av veiledningsstandarden. Det har den primære virkningen at man får en polarisering. Det er fortsatt studenter som lager fantastisk gode prosjekter, men det er også noen som lager litt halvdårlige prosjekter, fordi de ikke helt kan klare seg uten veiledning. Det handler spesielt om støtte i oppstartsfasen, det er det vanskeligste, å finne ut om den smarte ideen man har kan bli til et vitenskapelig problem, sier Olesen.
«Hæderligt, men ordinært provinsuniversitet »
Det er likevel stadig sånn at sensorene er relativt glade for RUC-kandidatene, sier han.
— Prosjektarbeidet trekker stadig noe godt ut av folk, det får dem til å gjøre gode ting.
Det finnes mange forhåndsmeninger og forvetninger om RUC-studentene ute i samfunnet, sier han.
— Det er stadig et profilert universitet, folk har forventninger. For noen er det relativt negative forventinger, for andre positivt. En fellesnevner er en forventning om at de er mindre bredt utdannet, men har gode samarbeidskompetanse, er selvstendige og i stand til å løse oppgaver.
— Hvor stor er forskjellen?
— Den er ikke så stor som man tror. Når jeg snakker om at vi har en polarisering i kvalitet, så har du det samme på Københavns universitet, eller et hvilket som helst annet universitet.
I en kommentar i avisa Information slo Olesen nylig fast at den problemorienterte forskningen er en suksess, men at studentene merker for lite til den. «RUC er på vej til at blive et hæderligt, men ordinært provinsuniversitet», skriver han og spør om ikke universitetet nå skal gå først i den neste utdanningsrevolusjonen.
Ressursmessige utfordringer
Rektor Leth Andersen fastholder at studentene ikke overlates til seg selv, det brukes mye krefter på veiledning, sier hun.
— Der hvor det er prosjektarbeid er det en veileder, så kan man få studieveiledning eller andre former for hjelp om det krise i gruppa.
Men det er ingen tvil om at de merker presset på ressursene, ikke minst som et universitetet der mye tyngde ligger på humaniora og samfunnsvitenskap.
— Vi har jo ressursmessige utfordringer, fordi basismidlene til forskning fra staten er større når man har mer naturvitenskap, ingeniørvitenskap, teknologi. Taksameteret til STEM-utdanningene (science, technology, engineering, mathematics, journ.anm) er også høyere. Når man er et humanioratungt universitet med teknologi og naturvitenskap, har man en annen økonomi. En blir hele tiden blir rammet av tendenser i tiden om at vi skal ha mindre humaniora og samfunnsvitenskap.
Også Leth Andersen fastholder at forventningene til RUC-studentene går begge veier.
Hun smeller også i bordet med en strategi som sier de legger stor vekt på forskningen, at de setter den fremst.
— Vi har behov for å fortelle omverdenen at RUC er et forskningsuniversitet. Fordi vi har vært så kjente for det problemorienterte prosjektarbeidet, glemmer noen at vi også er riktig sterke på forskning, selv om jeg opplever at folk har fått øynene opp for det de siste årene.
