Debatt Kjetil K. Haugen

Markedet virker – for godt

Når markedet endelig begynner å fungere, er innskytelsen regulering? Tydeligvis har jeg misforstått Høyre-politikken grundig, skriver professor Kjetil K. Haugen.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim vil inndra oppsparte midler fra universiteter og høgskoler. Det får professor Kjetil Haugen til å klø seg i hodet å fundere.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim vil inndra oppsparte midler fra universiteter og høgskoler. Det får professor Kjetil Haugen til å klø seg i hodet å fundere.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg ble overrasket da jeg i morges leste artikkelen i Khrono med tittelen Krever ubrukte milliarder tilbakebetalt til statskassa.

Her hevder forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) at norske høgskoler og universiteter har vært alt for flinke til å spare. Han foreslår at institusjonenes avsetninger bør reduseres til minimum 5 prosent og at tilbakebetaling bør skje for de avsetningene som har bygd seg opp langt over 5 prosent

Jeg klør meg i hodet og funderer. Nå har norske politikere jobbet knallhardt med å bygge et marked for norsk utdanning med tellekanter, studiebarometer og produksjonsavhengige bevilgninger, og når dette markedet endelig begynner å virke, så er innskytelsen regulering. Hensikten med et markedsbasert system er vel å fjerne behovet for regulering? Noe som i alle fall jeg trodde var svært forenelig med Høyres politikk. Tydeligvis har jeg misforstått Høyre-politikken grundig og ettertrykkelig.

Nå har norske politikere jobbet knallhardt med å bygge et marked for norsk utdanning med tellekanter, studiebarometer og produksjonsavhengige bevilgninger, og når dette markedet endelig begynner å virke, så er innskytelsen regulering?

Professor Kjetil Haugen

I figuren nedenfor har jeg tatt avsetningstallene (i prosent av institusjonelt budsjett) og plottet mot en proxy for institusjonens størrelse[1]. Jeg har også gjort en kjapp regresjon – den rette stiplede kurven på figuren:

Som det fremgår av figuren er den rette stiplede linja synkende. Dette betyr at en sammenheng mellom institusjonsstørrelse og avsetninger er identifisert. Denne sammenhengen er i tillegg negativ. Det betyr altså at jo større institusjonene er, jo mindre grunn har de funnet til å ha høye avsetninger.

Dette er jo perfekt i henhold til økonomisk teori. De små institusjonene er smale og ikke godt forsikret mot markedssvingninger på etterspørselssiden (studentenes skiftende studiesmak) og bør i større grad spare for å tåle slike endringer. De store institusjonene har bredt fagtilbud, og vil typisk være godt «hedget» (forsikret), og behøver dermed mindre ekstra forsikring i form av avsetninger. Slik sett er altså observasjonene nøyaktig slik en bør forvente.

Imidlertid kan det synes som Asheim kanskje ikke er så bestyrtet over disse sammenhengene, som han åpenbart er over beløpenes størrelse. Slik kan man tenke seg diskusjonen i departementet: «Her bevilger vi milliarder på milliarder og for lite brukes til å produsere den utdanning og forskning som er poenget.»

Om en studerer dataene litt nærmere vil en se at spredningen rundt regresjonslinja er ulik for forskjellige institusjonsstørrelser. Det er lett å se at for de små institusjonene (til venstre i figuren) er det langt flere observasjoner både over og under regresjonslinja enn til høyre. Dette har et fint navn i statistikken –Heteroskedastisitet, variansen (eller usikkerheten) i feilleddene er ikke konstant i materialet.

Det lekre her er imidlertid at også dette er etter læreboka. Alle de små må forsikre seg nokså mye for å håndtere etterspørselsusikkerheten, mens enkelte faktisk allerede har blitt rammet av uheldige omstendigheter og har måttet anvende sine oppsparte avsetninger. Dette vil typisk være de to blå prikkene helt nederst til venstre i figuren. Her ser vi direkte forklaringen på hvorfor andre små (helt øverst til venstre) faktisk må ha ganske store avsetninger.

Poenget er enkelt: Når man introduserer en markedsmekanisme, må man vel forvente at markedet etterhvert begynner å fungere. Observasjonene som gir statsråden hodebry burde ha vært forventede. Et forslag av regulativ karakter (enkelt vil kanskje til og med omtale det som stalinistisk) kom høyst uventet fra denne politiske siden. Enten har vi marked, eller intet marked. Lappetepper i form av panikkregulering av denne typen hører ingensteds hjemme i en kunnskapsbasert styring av høyere utdanning.

[1] Jeg valgte for enkelhets skyld antall faglige årsverk (inkl. stipendiatstillinger) totalt ved institusjonen som proxy for størrelse. Her kan en selvsagt forsøke mye annet; antall studenter, antall kvadratmeter bygningsmasse, lønnskostnader etc. Jeg tviler imidlertid sterkt på om alternative proxy-valg vil påvirke konklusjonene. Dataene som regresjonanalysen er basert på er hentet fra Khronos artikkel og DBH (Database for statststikk om høgre utdanning).

Innlegget er først publisert i Panorama

Powered by Labrador CMS