Rektor Mari Sundli Tveit: Vil savne samarbeidet med studentene aller mest

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Ås (Khrono): I april ble det kjent at Mari Sundli Tveit (45) som har vært rektor på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) siden 2014 skal slutte, og begynne som områdedirektør for politikk i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) over sommeren.

Torsdag 13. juni har NMBU invitert til stor hagefest i Ås. Khrono møter Tveit noen dager før og blir vist rundt på en campus i full blomstring.

— Hvorfor forlater du akademia?

— Jeg gjør det for å bruke kreftene mine på samfunnsutvikling i en annen sektor. Rektorjobben kan jeg jo ikke beholde resten av livet, sier hun og ler.

— Det er jo bare sånn det er. Det er et åremål. Jeg synes vi har fått til utrolig mye sammen. Det er selvfølgelig fortsatt ting jeg har ugjort som rektor, men nå var tiden på vei til å tikke stadig mer ubønnhørlig ut. Da måtte jeg åpne hjerte og hode for at det faktisk finnes en verden utenfor NMBU. Jeg hadde begynt å forberede meg litt på den prosessen, og så kom dette tilbudet veldig ut av det blå, sier hun.

— Ble du hentet eller søkte du?

— Jeg kan vel innrømme at jeg ble hentet, sier hun.

— Da tenkte jeg: Her får jeg en mulighet til å bruke både min bakgrunn, kompetanse og mitt engasjementet i en annen viktig rolle, legger hun til.

— Fått og tatt stadig mer ansvar

Mari Sundli Tveit er naturforvalter og har vært rektor på NMBU i nesten seks år. Før det var hun prorektor.

— Hva var det som gjorde at du valgte en lederkarriere framfor en forskerkarriere?

— Jeg er nok skrudd sammen sånn at jeg alltid har lyst til å bidra til å utvikle det stedet hvor jeg er. Hvis man er villig til å ta det ansvaret så blir man ofte bedt om å ta det - man får de mulighetene. Sånn har det vært for meg, sier hun.

Mens hun tok doktorgrad representerte Sundli Tveit de midlertidig vitenskapelige ansatte i universitetsstyret. Kort til etter at hun var ferdig som stipendiat, ble hun bedt om å være seksjonsleder.

— Så har jeg fått og tatt stadig mer ansvar. Jeg synes at det å få lov til å være med å utvikle en organisasjon er kjempespennende. Det gir meg veldig mye. Samtidig har jeg faktisk beholdt en fot i faget hele tiden. Det er noe av det jeg må si farvel til, sier hun.

Hun forteller at hun har publisert et bok-kapittel i år, sammen med en kollega i The Routledge Handbook of Teaching Landscape.

— Du har hatt hele ditt voksne liv på NMBU du...

— Ja, mer eller mindre. Jeg startet på Universitetet i Oslo (UiO) med ex.phil, så var jeg et par år på Universitetet i Tromsø (nå UiT Norges arktiske universitet red. anm.), og så har jeg vært på Universitetet i Bergen (UiB) og nå har jeg vært her siden jeg begynte på doktorgraden, sier hun.

En periode som vil utmerke seg i historiebøkene

Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) ble opprettet i 2005 ved at Norges landbrukshøgskole fikk universitetsstatus. I 2014 fikk universitetet navnet Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU) da institusjonen ble sammenslått med Norges veterinærhøgskole. I dag har universitetet 5200 studenter og 1700 ansatte. Fra 2020 skal universitetet samles på Ås.

— Hvordan har det vært å følge utviklingen NMBU har hatt som institusjon?

— Det har vært utrolig spennende. Dette universitetet har jo en veldig lang og fantastisk historie, og har påvirket samfunnsutviklingen siden 1859, og Veterinærhøgskolen siden 1936 sier hun engasjert, og fortsetter:

— Jeg har fått lov til å lede gjennom en viktig periode - som kommer til å stå igjen i historien. Ikke på grunn av meg, men fordi det har vært, og er, en overgangsperiode hvor det er mye som skjer, sier hun.

— Vi har også hatt et gigantisk byggeprosjekt som har pågått hele veien mens jeg har vært rektor. Også mens jeg var prorektor. Det er én av de milepælene i NMBU-historien og det er utrolig stas å ha fått være med på det, sier hun.

Hun sier det har vært lett å mobilisere et engasjement og en glød for prosjektet NMBU.

— Det er et privilegium å få være med på en sånn utvikling, men også å ha en sånn jobb, sier hun.

— Folk har strukket seg langt

— Pilene peker oppover på de aller fleste områder på NMBU. Endringene kunne fort tatt vekk oppmerksomhet fra kjernevirksomheten, og gjort at vi fikk en liten nedgang i faglige resultater, fordi det var så mye annet som måtte på plass. Men det har bare gått oppover og oppover, sier hun.

Hun sier det er mange som har stått på og gitt alt i den perioden.

— Jeg har sett på nært hold hvordan folk har strukket seg. Spesielt tenker jeg på alle våre ansatte på Veterinærhøgskolen på Adamstua. Vi har ikke tall på alle de timene som de har lagt inn i brukermedvirkningen, sier hun.

— Det har jo vært mange fusjoner de siste årene. Hva tror du er den største utfordringen med en fusjon?

— Å bringe ting sammen gir jo store muligheter, men det kommer ikke av seg selv. Det krever masse jobbing med alt fra systemer til å skape en felles kultur og identitet. Det er jo selvfølgelig ikke sånn at alle skal være like, men det er viktig at folk føler en tilhørighet, og kan være stolte over å være en del av NMBU. Jeg tror vi har lyktes med det, sier hun.

Har satt NMBU på kartet

— Hva er det viktigste du har oppnådd på NMBU i tiden du har vært rektor?

— Det viktigste er at vi har klart å skape NMBU og sette NMBU på kartet. Å få det til å bli ett universitet med en tydelig stemme, og et tydelig samfunnsoppdrag. Jeg er stolt av å ha vært med på å stake ut en retning, og jeg tror og vi har kommet langt i å skape en stolthet for det å være en del av NMBU, både blant medarbeidere og studenter. Det er jeg veldig glad for, sier hun.

— Hvis du skal si noe som har vært vanskelig da?

— Det er jo mange saker som har vært vanskelige, både små og store. Den aller vanskeligste saken var den store omorganiseringen vi måtte gjennomføre, som følge av fusjonen. Det var en stor og veldig, veldig krevende prosess, der mange ble berørt, sier hun og fortsetter:

— I alle sånne prosesser blir det usikkerhet i organisasjonen. Det var mange som ble engstelige. Det har gått bra, men det var tøft å dra oss gjennom det, stå i det, og få til et godt resultat, sier hun.

Omfattende byggeprosess

Den såkalte «U5-gruppen»: UiB, UiO, NTNU, UiT Norges arktiske universitet og NMBU forvalter og eier i hovedsak selv sine bygg og eiendommer, i motsetning til de nye universitetene og høgskolene som leier bygg via Statsbygg eller andre utleiere.

I fjor høst gjennomførte Finansdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet en såkalt områdegjennomgang av bygge- og eiendomspolitikken i statlig sivil sektor. Konsulentene i Capgemini foreslår at Statsbygg overtar det nye prestisjebygget allerede når det står ferdig i 2020.

— Hva er det verste med den situasjonen der NMBU plutselig skal leie og ikke eie sine bygg?

— Jeg er ikke så glad for at det kom akkurat nå. Det å få på plass et kjempesvært byggeprosjekt – 63.000 kvadratmeter – er gigantisk. Det kommer til å gi utrolige muligheter for våre fagmiljøer, men det koster organisasjonen å få det på plass, sier hun og fortsetter:

— Å skulle diskutere dette spørsmålet samtidig, kan ta oppmerksomheten bort fra det viktige arbeidet med å lande prosjektet. Det er uheldig. Vi hjelper selvfølgelig til i utredningene som foregår, men jeg mener ganske enkelt at det fungerer veldig bra nå, og jeg oppfatter ikke at det trenger å fikses, sier hun.

Masse å gå på

— Synes du at universitetene og høgskolene er gode nok på bærekraft og klima i dag?

— Nei, jeg tror vi har mer å gå på. En av tingene jeg ser tilbake på med stolthet er at NMBU har klart å bli så tydelige på hvordan vi kan bidra. Alle må gjøre det de kan for å bidra til å nå bærekraftsmålene. Det er en del av vårt oppdrag, sier hun og fortsetter.

— Vi har lang tradisjon for å jobbe tverrfaglig, noe som er veldig viktig for å lykkes i arbeidet med bærekraftsmålene. Å få bærekraft fremst i bevisstheten til folk, er også viktig. Vi er gode på bærekraft, men har masse å gå på, sier hun.

Hun mener man må se på utdanningene.

— De studentene som er hos oss nå, skal kunne løse disse utfordringene i løpet av sine yrkesaktive liv. Får de med seg det de trenger? Øver vi nok på dristighet og det å tenke utenfor boksen, entreprenørskap og kreativitet? Klarer vi å koble fagområder på en måte som er framtidsrettet nok? Jeg tror vi hele tiden har mer å gå på jeg, sier hun.

— Som rektor på NMBU, har du noen tips om bærekraft og klima for andre universiteter og høgskoler?

— Vi må strekke oss. Det må være sammenheng mellom liv og lære. Nå har det nesten blitt litt konkurranse mellom universitetene på bærekraft. Det er kjempebra! Det er mer enn nok bærekraftsutfordringer til alle, sier hun.

— Jeg tror vi må tenke litt annerledes innenfor alle områder. Nå kommer Forskningsrådet med et initiativ som er et Fellesløft på tverrfaglighet. Det tror jeg er kjempebra. Slike nye initiativer for å strekke seg i den retningen. Jeg er veldig glad for at det har kommet tydelig fram på agendaen, sier hun.

Storstilt samarbeid med Universitetet i Oslo

— Mener du NMBU bør frykte konkurransen fra det nye Livsvitenskapsbygget på UiO?

— Nei, sier hun kontant.

— Det mener jeg ikke. Tvert imot! NMBU og UiO er en fantastisk sterk akse på livsvitenskap, og har både ulike tilnærminger og store samarbeidsflater. NMBU definerer hele universitetet som inn i livsvitenskapen og vi jobber med livsgrunnlaget vårt fra ulike vinkler. Man kan jo egentlig sånn sett oversette det til bærekraftsmålene. UiO har en litt annen tilnærming, som er mer inn mot medisin, farmasi, det å få ny innsikt i hva liv er og løse samfunnsutfordringer innen helse og miljø. Sammen blir det veldig sterkt, sier hun.

Hun sier hun er opptatt av å løfte blikket og se dette fra et samfunnsperspektiv. Hun mener det bare er på sin plass at de klarer å gjør dette til én, når det investeres mange milliarder i to ulike svære infrastrukturprosjekter.

— Vi har jo stadig styrket vårt samarbeid med UiO gjennom denne perioden og hatt veldig gode møter. Vi har offensive planer om å samarbeide på alt fra infrastruktur, til utdanning, forskning og innovasjon. Nå har vi også fått det inn i vår utviklingsavtale med Kunnskapsdepartementet. Jeg tenker ikke på det som konkurranse. Det er først og fremst en kjempestor mulighet, sier hun.

Framtidas næringsliv

— Denne nye jobben i NHO. Du mener ikke den er litt langt fra det du har holdt på med nå, med bærekraftighet og lignende?

— Jeg ser helt klart noen paralleller mellom de to jobbene. Hvordan skal vi utvikle framtidas næringsliv? Det får jo jeg muligheten til å være med og forme nå, sier hun.

Hun tror hennes bakgrunn vil være verdifull i et slik arbeid.

— Det er viktig å satse tungt på innovasjon. Det må til om vi skal få et grønt skifte. Dette er like viktig innenfor næringslivet, sier hun.

— Hva gleder du deg mest til med den nye jobben?

— Å få bidra til dette lange perspektivet.

Fornøyd med samarbeidet med styreleder

— Jeg har hørt at det har vært synlig at samarbeidet med ekstern styreleder kanskje ikke alltid var helt enkelt, og at dere har vært uenige om noen viktige saker. Hva tenker du i dag om valgt rektor som styreleder opp mot den situasjonen du har vært i – ansatt rektor og ekstern styreleder?

— Jeg synes vi har fått til et veldig godt samarbeid med sakene, Siri Hatlen og jeg. Så er det enkelte saker vi ikke alltid har vært enige om, men sånn er det jo. Man finner ut av det. Det er en del av modellen. Jeg ser ikke noen stor grunn til å problematisere det, sier hun.

Hun mener begge rektormodellene har både fordeler og ulemper.

— Det som var viktig for meg da vi diskuterte det spørsmålet, og styret vedtok at vi skulle ha ansatt rektor videre, var å legge opp til en god og bred debatt som belyste begge sider. Det er det som er en ansatt rektors rolle overfor styret. Det har fungert veldig bra, sier hun.

Viktig med uformelle rektormøter

Mari Sundli Tveit har vært leder av Universitet- og høgskolerådet (UHR) siden 2017. Dette er en medlems- og interesseorganisasjon for akkrediterte høyere utdanningsinstitusjoner. UHR har i dag 33 medlemsinstitusjoner.

— Synes du UHR fungerer optimalt i dag?

— Jeg synes det fungerer veldig godt, men ingen organisasjon skal noen gang si at de fungerer «optimalt». Da stagnerer man jo, sier hun.

— Nå har vi akkurat vedtatt en ny og veldig spennende strategi. Selv om det er mange forskjellige institusjoner og meninger i UHR synes jeg likevel vi har kunnet enes om ganske store, brede og ambisiøse ting. Det har vært en positiv erfaring, sier hun.

— Men man har samlinger med «U5», og uformelle rektormøter. Har da representantskapet en funksjon?

— Jeg tenker ikke at de tingene har med hverandre å gjøre i det hele tatt. Representantskapsmøtet er UHRs overordnede organ, der alle institusjonene er representert. Det at rektorer møtes for å ha en erfaringsutveksling på de områdene man har felles, er veldig viktig, sier hun og fortsetter:

— Det finnes mange forskjellige grupper og konstellasjoner som endrer seg hele tiden. En av grunnene til at de som av en eller annen mystisk grunn plutselig ble kalt U5, møttes, var nettopp spørsmålet om å være selvforvaltende. Det har vi hatt mange diskusjoner om og var en av de viktigste grunnene til at det var logisk for oss rektorer å møtes. Men det er ikke på noen måte en erstatning for møtene som UHR har. Det er noe annet, sier hun.

Tror autonomispørsmålet blir viktig

— Hva tenker du blir de viktigste utfordringene for universiteter og høgskoler framover?

— Å hele tiden utvikle kunnskapsgrunnlaget på sine premisser. Jeg er veldig opptatt av autonomi, og hvordan den ivaretas. En av de tingene jeg har jobbet mest med i European University Association (EUA) er alle dimensjonene av autonomispørsmålet.

— Det andre er bærekraft. Er vi rigget for det samfunnsoppdraget vi har på bærekraft? Klarer vi ikke å nå bærekraftsmålene og skape en bærekraftig framtid så er vi ingenting. Kunnskapsgrunnlaget er avgjørende for å få det til, og det ansvaret er vi nødt til å ta. Vi må utvikle utdanningene, våge å ha den dristige tilnærmingen innenfor forskningen, og løfte dette videre i nye løsninger. Kall det innovasjon, sier hun.

Klart studentene må med

— Til slutt. Hva vil du savne aller mest med akademia og universitets- og høgskolesektoren?

— Det jeg vil savne aller mest er samarbeidet med studentene. Alle de unge menneskene som er her, helt i starten av livene sine. Alt det fantastiske engasjementet. Å få lov til å samarbeide med dem, og bli utfordret av dem, sier hun.

Hun forteller at de på NMBU har satt samarbeidet med alle studentorganisasjonene i system.

— Vi har toppmøter hvor jevnlig møter dem som sitter i studenttinget, studentsamfunnet, UKA, SiÅs, universitetsstyrerepresentanter, faddergeneraler og så videre. For meg er det helt opplagt at vi skal ha studentene med i ledergruppen, sier hun.

— Hvorfor er det så viktig?

— Ledermøtet er et viktig forum for å forme og utvikle universitetet. Det er et rådgivende organ for rektor, som har ansvar for mange beslutninger og hvilke saker som blir sendt til styret. Det er klart jeg må ha studentenes stemme med i det. Det er en opplagt del av det å drive god ledelse, sier hun.