Debatt

Manglende synliggjøring av mangfold i utdanning

Vi ønsker å se libanesisk og afghansk mat i kantina, vi ønsker å studere sammen med jenter i hijab, vi ønsker arabisk som valgfag, vi ønsker at vi markerer andres høytider så vel som våre egne, skriver de to studentlederne ved Høgskolen i Østfold.

Det er viktig å synliggjøre mangfoldet i lever i også i utdanningssektoren.
Det er viktig å synliggjøre mangfoldet i lever i også i utdanningssektoren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Du entrer nettsidene til høgskolen, du ser en flyer som noen har hengt opp, du leser en kronikk som noen studenter har skrevet. Nettsiden, flyerene og forfatterne av kronikken har eksotiske ansikter, tydelig med preg av andre trekk enn Ola og Kari Nordmann. Det synes jeg er nydelig! Men sannheten er at det innad på institusjonene oppleves helt annerledes enn det som synes utad. I gangene ser du Ola og Kari nordmann gjøre seg klar til forelesning i pedagogikk, matematikk, økonomi og markedsføring. I kantina serveres fårikål, julemat og rekesmørbrød. Ute grilles svinepølser på fellesgrillen og eksamener går som normalt under Ramadan. Det er ikke det jeg ville kalt for integrering av mangfold.

I løpet av 4 år i lærerutdanningen har vi hatt 2 forelesninger om det flerkulturelle perspektivet. Sånt lærer man ikke mye av, og det er heller ikke rart at både filmbransjen i Norge og arbeidssøkere med “ikke-norske” navn nå reagerer. For tross alt starter all opplæring i skolen, høyere utdannelse inkludert!

Når man leser om skjevfordeling i høyere utdanning snakkes det svært lite om det kulturelle mangfoldet og skjevfordelingen mellom studenter med og uten minoritetsbakgrunn. Men kjønnsbalanse diskuteres derimot jevnlig. Skal institusjonene legge til rette for at gutter, jenter og de som omtales som noe annet skal få bruke samme toalett? Skal eller skal vi ikke ha kjønnskvoter? Hvorfor stiller vi ikke også spørsmål som: «Hvilke språk trenger vi inn i utdanningene? Eller: «Hva kan det å ha et bredt spekter av kulturer representert i høyere utdanning gjøre for samfunnet?»

Da jeg møtte Fahad i studentpolitikken i 2017 hadde jeg mange ubesvarte spørsmål om det å ha utenlandsk bakgrunn og bo i Norge. Hvordan tilpasser man seg samfunnet? Hvordan tilpasser samfunnet seg til de med innvandringsbakgrunn? Hans egne erfaringer utspiller seg slik:

Som et menneske i en minoritetsgruppe føler jeg at jeg må jobbe hardere på alle fronter slik at jeg kan vise majoriteten at VI, (ikke bare meg som en somalier, men JEG som en representant for ALLE melaninrike) er verdt å ha med å gjøre i samfunnet. Man bemerker seg kun på de som gjør en dårlig jobb, eller de som er arbeidsledige, og går ut ifra at de fleste er slik. Dette fører til at søknader fra de med gode kvalifikasjoner blir lagt til side, noe jeg dessverre har opplevd personlig. Det fører også til frykt for å oppsøke høyere utdanning da man er bevisst på at jobbmulighetene ikke finnes etter endt utdanning. Jeg forteller dere at det finnes gode, sterke og intelligente mennesker der ute som venter på en mulighet, men ikke får de og må nøye seg med en jobb som kan sammenlignes med en sommerjobb vi tar i tenårene.

Det er ikke rart at jeg følte at det var lettere å henge med folk som var i den samme kulturelle sirkelen som meg, da det var lite rom for å åpne om seg selv i en klasse hvor 3 av 50 hadde utenlandsk bakgrunn. Allikevel klarte jeg heldigvis å komme meg inn i vennegrupper og ble akseptert. Problemstillingen er at vi ikke vet hvor vi har hverandre i en tidlig fase av innvandring, og det siste vi trenger er å skape strid mellom de forskjellige gruppene grunnet mangel på kunnskap. I en tid hvor media fremhever konflikter mellom grupper, særlig i USA, er vi nødt til å holde sammen ved å ta vare på hverandre, stille spørsmål, delta i kulturelle arrangementer og utvide perspektivene våre i alle grupper.

Jeg krever ikke at nordmenn skal kunne tilpasse seg mine normer og kulturer som jeg har tatt med fra Somalia. Det eneste jeg ønsker er at vi er åpne med hverandre og at vi er i stand til å kunne utforske de forskjellene vi har, og feire det sammen fremfor å frykte de i all uvitenhet.

Ved å ikke fokusere på det språklige og kulturelle mangfoldet innad på institusjonene vil vi på sikt miste kompetanse vi sårt trenger

Marte Emilie Skjennem og Fahad Said

Ved å ikke fokusere på det språklige og kulturelle mangfoldet innad på institusjonene vil vi på sikt miste kompetanse vi sårt trenger. Tenk deg hvor mye det kunne hjulpet å ha lærere som snakket arabisk, tigrinja og farsi. Som forstår de kulturelle kodene og kan med førstehåndserfaring forklare hva Ramadan faktisk er. For første gang i Vest-Europas historie markerte NRK feiring av den muslimske høytiden, nemlig Id al-fitr med «Festen etter fasten». Vi er på vei mot en positiv inkludering av mangfoldet. Men mye mangler ennå.

Dersom man ikke åpner for å kunne bygge kunnskapsbroer mellom kulturer, vil det være vanskeligere for oss å oppnå et positivt, kulturelt mangfold. Dette gjelder særlig i utdanningssektoren som skal være nytenkende og konkretisere fakta som forekommer fra stereotyper. Når det kommer utvekslingsstudenter til Norge, er de fleste norskfødte behjelpelig med å kunne forklare de høytidene og tradisjonene vi har vokst opp med. Men hva med de få vi har i klassen som kommer fra andre kulturer og bosetter seg fast her i Norge? De sitter med erfaringer og kjennskap til kulturer vi mangler kunnskap om.

Når man først er inne på temaet om å åpne for kunnskap, er utdanningssektoren en essensiell arena. Vi åpner for forskjellige perspektiver ved å delta i faglige diskusjoner og forsøker å oppdage noe nytt gjennom forskning. Noen utdanningsinstitusjoner er opptatt av internasjonalisering, men oftest er det gjennom å sende studentene til utlandet gjennom utveksling eller gjennom å samarbeide med andre land om data til forsking. Hva med de som skiller seg ut og som er her allerede? Det er mulig å skape et lærerikt og mangfoldig læringsmiljø ved å inkludere alle grupper. Røttene i samfunnet stammer fra utdanning, og vi er nødt til å ta grep for at vi kan ha et fargerikt og mangfoldig land, der alle grupper er trygge med hverandre.

Vi lever i 2020. Vi ønsker å se libanesisk og afghansk mat i kantina, vi ønsker å studere sammen med jenter i hijab, vi ønsker arabisk som valgfag, vi ønsker at vi markerer andres høytider så vel som våre egne. Vi ønsker ikke at institusjonene skal bruke mangfoldet som en falsk reklame for noe som faktisk ikke er reelt, vi vil at det skal være reelt. Så kan de heller reklamere for virkeligheten.