debatt:

Maktmisbruket mot sykepleierutdanningen i Sandnessjøen

Statsråd Bent Høies beslutning om at hovedsykehuset på Helgeland legges til Sandnessjøen, gir anledning til å se nærmere på den framprovoserte beslutningen om nedlegging av sykepleierutdanningen i Sandnessjøen, mener professor Tor-Helge Allern.

Flere har stått på for å redde sykepleierutdanningen ved Nord universitet i Sandnessjøen: Her viser Linda Lysfjord (t.v) og Jorunn Hov banneret. Foto: Pau S. Amundsen
Flere har stått på for å redde sykepleierutdanningen ved Nord universitet i Sandnessjøen: Her viser Linda Lysfjord (t.v) og Jorunn Hov banneret. Foto: Pau S. Amundsen
Publisert Oppdatert

Styret ved Nord universitet vedtok på sitt møte 26. juni 2019 å legge ned Sykepleierutdanningen i Sandnessjøen og Campus Nesna. Til grunn for vedtaket lå bl.a. rapporten Ny studiestedsstruktur for Nord universitet’, presentert av rektor Hanne Solheim Hansen på et styremøte i april. Statsråd Bent Høies beslutning 27. januar 2020 om ny struktur for Helgelandssykehuset, der det slås fast at hovedsykehuset legges til Sandnessjøen, gir anledning til å se nærmere på den framprovoserte beslutningen om nedlegging av sykepleierutdanningen i Sandnessjøen.

Når det advares mot inngripen fra politiske myndigheter i saker som har med omstilling og nedlegging av studiesteder å gjøre – saker som åpenbart har stor samfunnsmessig betydning ­– er det tydeligvis mulig for embetsverket å ha en selvstendig funksjon.

Tor-Helge Allern

I rapporten om studiestedstrukturen het det lakonisk at «Sandnessjøen har ingen aktive studenter fra høsten 2019 (s. 4)». Rapporten sa ikke noe om grunnen for dette, nemlig at sykepleierutdanningen i praksis ble vedtatt avviklet allerede høsten 2015. Det var kun få måneder etter at fusjonsavtalen mellom Universitetet i Nordland (UiN) og Høgskolen i Nesna (HiNe) var undertegnet samme år.

Ifølge fusjonsavtalen skulle alle studiesteder utvikles, og den sa bl.a. at «det skal planlegges med at fremtidig vekst i antall studietilbud skal skje ved alle studiesteder». Men få måneder etterpå gjorde ledelsen for det fusjonerte Universitetet i Nordland et rent administrativt vedtak, som innebar at det ikke ville bli lyst ut nye studier ved sykepleierutdanningen i Sandnessjøen. Dette skjedde uten behandling i daværende fellesstyre for UIN og Høgskolen i Nesna, og før den formelle opprettelsen av Nord universitet 01.01.16. (Jf. S. Allern & TH Allern: En byråkratstyrt likvidasjon. Klassekampen 21. september 2019).

I mai 2016, rett etter opprettelsen av Nord universitet, sendte 11 tidligere ledere ved Høgskolen i Nesna en bekymringsmelding til daværende rektor og andre ledere ved Nord universitet. En del av bekymringen gjaldt framtiden for sykepleierutdanningen i Sandnessjøen. De fikk aldri svar, og bekymringsmeldingen ble heller ikke behandlet av styret for Nord universitet. Ifølge opplysninger fra rektors stab (epost 09. mai 2019) skal brevet ha blitt referert til i forbindelse med en sak om organisasjonsdesign, som styret vedtok på sitt møte 23. juni 2016! Rektors opplysning i ‘Rapport om ny studiestedstruktur’ om at det ikke ville være studenter igjen i Sandnessjøen fra høsten 2019 var for så vidt riktig, men det er grovt misvisende å dekke over at bakgrunnen for dette var et byråkratstyrt vedtak uten demokratisk legitimitet.

I tillegg til dette er det grunn til å minne om hvordan sykepleierutdanningens framtid ble omtalt i rapporten om studiestedstrukturen:

… (Helgelandssykehuset) har hovedsete og et forskningsmiljø i Mo i Rana. Det er naturlig at Nord universitet utvikler et fagmiljø i tilknytning til dette, som grunnlag for en bachelorutdanning i sykepleie. Studiestedet vil også ha en infrastruktur som gjør det egnet til å lokalisere distribuerte utdanninger.

Man kunne komme i skade for å tro at verken rektor eller styret kjente til eller brydde seg om den pågående prosessen med ny sykehusstruktur på Helgeland, til tross for at daværende statsråd Nybø i brev til møtet 30. april 2019 minnet styret om dette. I brevet bad Nybø om «at styret særlig vurderer hvordan behovene til helseforetakene kan dekkes, og ikke forskutterer konklusjoner i pågående lokaliseringsdiskusjoner». Men rektor Solheim Hansen presterte å unngå å referere til denne prosessen, og trakk den heller ikke inn etter påminnelsen fra Nybø .

Det er åpenbart at vedtaket om avvikling av sykepleierutdanningen i Sandnessjøen høsten 2015, som førte til at det ikke ble satt i gang nytt opptak ved sykepleierutdanningen fra og med høsten 2016, i denne fasen bidro til å svekke Sandnessjøen og styrke Mo i Rana som lokaliseringssted for et hovedsykehus på Helgeland. Det står heller ikke til troende at rektor og styreleder Mo Skarstein var ukjent med prosessen med ny sykehusstruktur. Den var da også nevnt i fusjonsplattformen mellom Høgskolen i Nesna og Universitetet i Nordland (UiN), og da var Moe Skarstein også styreleder ved UiN. Like vanskelig er det å tro at resten av styret ved Nord universitet var ukjent med dette.

Før styremøtet 26. juni hadde både Nybø (i brev datert 30. april ) og Kunnskapsdepartmentet (4. juni) bedt styret om å belyse og vurdere konsekvenser som endringer i studiestedsstruktur kunne få for andre deler av arbeids- og samfunnslivet. Med henvisning til dette stilte stortingsrepresentant Tuva Moflag (AP) følgende skriftlige spørsmål til daværende statsråd Nybø 8. november i fjor: «På hvilken måte er konsekvenser som endringer i studiestedsstruktur kan få for andre deler av arbeids- og samfunnsliv, belyst og vurdert i forbindelse med nedleggelsen av studietilbud ved Campus Nesna og studiested Sandnessjøen?».

Nybø viser i sitt svar i Stortinget 18. november til at styret hadde behandlet saken på bakgrunn av rektors rapport (30. april), og nevner at saken da ble lagt til høring. Nybø unnlater samtidig å nevne at det store flertallet, også av de kommunene som utalte seg, gikk mot nedlegging av de to studiestedene. I svaret til Moflag sier hun i tillegg:

«Rektors innstilling til ny studiestedstruktur fulgte opp vedtaket om ytterligere utredning, og legger til grunn blant annet at utdanningsbehovet skal tilpasses til behovet i de enkelte regionene. Innstillingen vurderer også mulige konsekvenser for studiesteder som avvikles. Innstillingen er publisert på universitetets nettsider.»

Hva slags vurdering var det? I sin innstilling for styret kommer rektor Solheim Hansen inn på dette i punkt 6 i saksframlegget:

«Av de foreslåtte endringene er det kun på Nesna at endringene har potensielt stor betydning for lokalsamfunnet. Konsekvensene for Nesna er vanskelig å vurdere før omfang av flytting eller pendling, eller hvor mange som ønsker å skifte arbeidsgiver, er klarlagt (Styremøte 26.juni 2019 - Sak 65/19, side 317).»

Og dette unnvikende svaret fra Solheim Hansen omtaler Nybø i svaret til stortingsrepresentant Moflag som at rektor vurderer mulige konsekvenser for studiesteder som avvikles! Nybø stiller ikke store krav til en rektor ved Nord universitet, det skal hun ha.

Om konsekvensene av nedleggingen i Sandnessjøen sier Solheim Hansen: «Avviklingen vil ha begrenset betydning for lokalsamfunnet». Samtidig er hun vel vitende om en prosess med endring av sykehusstruktur, der en nedlegging av sykepleierutdanningen i Sandessjøen åpenbart kunne bidra til å svekke Sandnessjøen sykehus som alternativ, og gi tilsvarende fordeler til en oppgradering av sykehuset i Mo i Rana.

Ifølge en rapport utarbeidet av Oslo Economics for Alstahaug kommune ville et hovedsykehus plassert i Mo i Rana «kunne bety at om lag 900 mennesker vil flytte fra Sandnessjøen. Dette utgjør 13 prosent av innbyggerne i Alstahaug kommune, og 16 prosent av innbyggerne i Sandnessjøen by (side 39)». Dette alternativet innebar at de tre eksisterende sykehusene (Mo, Mosjøen og Sandnessjøen) ble redusert til ett, og at det ble lagt til Mo i Rana.

Det kan være flere grunner til at rektor Solheim Hansen ikke nevner prosessen med strukturendring i Helgelandssykehuset, men i stedet nettopp «forskutterer konklusjoner i pågående lokaliseringsdiskusjoner». Sannsynligvis har rektoren tatt det for gitt at Mo ville bli hovedsykehus på Helgeland. Men da skulle man også tro at når Nybø og Kunnskapsdepartmentet etterlyser en vurdering av konsekvenser for de studiesteder som ville bli hardest rammet, også forventet at en slik vurdering trakk inn den pågående strukturprosessen i Helgelandssykehuset.

Etter den kraftige motstanden mot nedlegging av studiestedene Nesna og Sandnessjøen begynte i alle fall statsråd Nybø å få kalde føtter. Forskerforum kunne 10. november 2019 avsløre at Nybø hadde kontaktet rektor Solheim Hansen før styremøtet 26. juni og at Kunnskapsdepartmentet «vurderte å gripe inn ved Nord universitet dagen før nedleggingsforslaget skulle offentliggjøres». Forskerforum siterer her rektor Solheim Hansen. Det var etter alt å dømme politisk ledelse i departementet som vurderte å gripe inn. For da alarmen gikk kontaktet Nord universitets styreleder, Vigdis Moe Skarstein, avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartmentet, Rolf Larsen med følgende tekstmelding: «Er du kjent med det statsråden presser Hanne på?», hvorpå Larsen svarer: «Gi meg 10 minutter. Etatstyring forskningsrådet».

Om Larsen trengte mer enn 10 minutter til å ordne opp med Nybø vites ikke, men det var den tid han så for seg var nødvendig. Avdelingsdirektør Larsen er samme embetsmann som seinere irettesatte rektor ved UiT, Anne Husebekk, etter at hun på et møte på Nesna 8. august 2019 hadde snakket med bl.a. representanter for regionråd på Helgeland om mulighetene for at UiT kunne tilby studier på Helgeland og Nesna etter at Nord universitet vedtok å legge ned. Larsen irettesatte Husebekk på et fellesmøte for nordiske rektorer 23. august i fjor, og det skjedde som en ydmykelse foran de andre rektorene. Dette opptrinnet måtte Larsen senere beklage overfor Husebekk i en epost 26. august, undertegnet «Rolf og Knut» (sistnevnt er ifølge Forskerforum 10. november ekspedisjonssjef Knut Børve).

For embetsverket i Kunnskapsdepartmentet sto tydeligvis mye på spill: Hele deres strategi med å bruke fusjonsprosessen i høgere utdanning til sentralisering og nedlegging av små studiesteder som Sandnessjøen og Campus Nesna kunne veltes av en vaklende minister. Det ville ikke avdelingsdirektøren ha noe av. Det spillet som Nord universitet bidro til med nedlegging av sykepleierutdanningen i Sandnessjøen bekymret ikke rektor og styret, og etter alt å dømme heller ikke embetsverket i Kunnskapsdepartmentet. Og etter en kort samtale med ekspedisjonssjef Rolf Larsen virker det som om også Nybø kom på andre tanker. Snakket noen om autonomi?

Når det advares mot inngripen fra politiske myndigheter i saker som har med omstilling og nedlegging av studiesteder å gjøre – saker som åpenbart har stor samfunnsmessig betydning ­– er det tydeligvis mulig for embetsverket å ha en selvstendig funksjon. Med Stortingsflertallets og regjeringens abdisering av politisk ansvar får nettverksforbindelser større betydning enn demokratiske prosesser. Det er påfallende at ledere og styrer i akademiske institusjoner og det som med en forskjønnende omskrivning stadig kalles Kunnskapsdepartmentet, kan fordreie det de gir av ‘informasjon’ og ‘bakgrunnsmateriale’. Alle vedtak tilpasses den sentraliseringen som er strategien, og formaliserer til slutt den avviklingen som allerede er foretatt, slik nedleggingen av sykepleierutdanningen i Sandnessjøen med all tydelighet har vist.

«Gi meg ti minutter», svarte avdelingsdirektør Larsen da styreleder Moe Skarstein ba om hjelp. Sånn er det blitt i løgnens tidsalder. Det er en anti-demokratisk tendens der nettverk og forbindelser og dermed autoritære styringsmekanismer avgjør, ikke åpne demokratiske prosesser.