Debatt ● asheim og swensen
Må alle samfunnsvitere bo i Oslo?
Samfunnsviterne ser gjerne at man har en debatt om det å dele opp i akademiske og yrkesrettede studieløp slik man nå diskuterer i Danmark.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
André Seljestad Knudsen beklager seg i Fædrelandsvennen den 16. februar over at det ikke finnes jobber til masterstudenter med humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag i Kristiansandsregionen. Han spør seg hvorfor det er slik at «over halvparten av disse fagområdene tilsynelatende er irrelevante for Kristiansand?»
En sak i Khrono 21. februar tegner opp noe av det samme bildet ved å vise at kandidater med mastergrad stort sett ender opp i Oslo. Bergen og Trondheim klarer også til en viss grad å holde på masterkandidatene, men selv i våre to regionshovedsteder rapporterer de nyutdannede om en mye større grad av mistilpasning i arbeidslivet enn i Oslo. Det er med andre ord vanskelig for mange med masterutdanninger å finne sin plass i arbeidslivet utenfor Oslo.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Må det være slik? Samfunnsviterne representerer over 18 000 samfunnsvitere og humanister med mastergrad i Norge. Våre medlemmer sitter på kompetanse som jevnt over er verdsatt når de først får sjansen til å vise den frem, noe også NIFUs arbeidsgiverundersøkelse viser. Ofte kommer de imidlertid ikke så langt som til å få vist hva de kan, noe Seljestad Knudsens erfaringer fra Kristiansand illustrerer.
Utfordringene våre medlemmer møter på må derfor angripes på to nivåer: for det første, skape interesse og forståelse for samfunnsvitenskapelig og humanistisk kompetanse mer generelt, og for det andre vise betydningen av dette utenfor Oslo spesielt.
Det er ingen tvil om at bedrifter og andre arbeidsgivere har et ansvar for å tenke utenfor boksen i sin jakt på gode kandidater. Seljestad Knudsens erfaringer er dessverre ikke unike. Dette kom tydelig frem i Samfunnsviternes arbeidsgiverundersøkelse, hvor vi gikk i dybden på arbeidsgiveres kjennskap til våre faggrupper. Innenfor eksempelvis det teknologiske skiftet etterspurte arbeidsgivere kunnskap om mennesker, språk- og begrepsforståelse – altså klassisk humanistkompetanse – men på konkret spørsmål om de hadde behov for humanister så de ikke helt hvordan de «kunne fått bruk for» noen med denne bakgrunnen.
Tradisjonelt har hovedvekten av samfunnsvitere og humanister jobbet i offentlig forvaltning og administrasjon. Når arbeidsgivere her ofte har samfunnsviterbakgrunn selv, kjenner de derfor godt til våre faggruppers kompetanse når de skal ansette. Dette gjør også at studentene gjerne vet mer om mulighetene i offentlig sektor når de skal ut på jobbjakt. Utfordringen oppstår imidlertid utenfor de store byene, der de opplagte jobbene å søke på er færre. Her kreves det målrettet jobbing med kulturendring blant arbeidsgiverne, noe Samfunnsviterne aktivt forsøker å bidra til.
Men de nyutdannede kandidatene har også selv et ansvar for å selge seg inn. All den tid det er vanetenkning som preger mange bransjer, er man som jobbsøker nødt til å vise konkret hvordan samfunnsvitenskapelig kompetanse kan være nyttig for bedriften. Som fagforening har vi i flere år jobbet strategisk med å få flere studenter til å se muligheter i privat næringsliv og oversette kompetansen sin til et språk disse arbeidsgiverne forstår.
Mye kan altså gjøres allerede i dag gjennom en mentalitetsendring, både hos arbeidsgiver og kandidat. Når problemet likevel er tilbakevendende, bør det også stilles noen mer grunnleggende spørsmål til utdanningssystemet vårt. Er måten vi tenker masterprogrammer på i dag de mest egnede, eller kan løsningen være å dele opp i akademiske og yrkesrettede løp slik man nå diskuterer i Danmark? Samfunnsviterne ønsker debatten velkommen.
