Han drømmer om jobb i Bergen etter master. Men nesten alle drar til Oslo

Valget stod mellom de tre største byene, Oslo, Bergen eller Trondheim.

Karsten Røise Hustad (23) fra Brumunddal valgte Bergen, og har aldri angret. Nå har han snart fullført hele studiet i samfunnsgeografi. Til sommeren skal mastergraden stemples inn, og neste kapittel i livet, jobb og destinasjon stakes ut.

Ifølge statistikken kommer Hustad høyst sannsynlig til å flytte til Oslo.

— Jeg vil gjerne bli her i Bergen, jobbe her og bo her. Jeg har fått et miljø her og liker meg, sier Hustad.

Til og med været har østlendingen vendt seg til. Men flyttemønsteret, som ser ut til å bestå, år etter år, for dem som har tatt mastergraden, taler imot: Oslo har mer enn dobbelt så stor innflytting som de har utflytting av personer med mastergrad.

• Utflyttingen av nyutdannede med mastergrad til Oslo er større enn den er til alle andre fylker i Norge. Det gjelder utflytting fra alle fylker.

• Trøndelag og Trondheim, base for Norges største universitet, NTNU, går så vidt i pluss.

• Vestland, med blant annet Universitetet i Bergen, NHH og Høgskolen på Vestlandet, går omtrent i balanse.

• Alle andre fylker er storleverandører av masterkandidater til hovedstaden.

les også:

Universitetene krever master til kontorjobber der videregående hadde vært nok

Preferanser for urbanitet

Tallene viser samtidig en klar sammenheng mellom tilflyttingen og det å være storby med store utdanningsinstitusjoner. Det er forklaringen på at Bergen og Trondheim tross alt har større motstandskraft mot oslomagneten enn Haugesund og Fauske.

Dette rokker likevel ikke ved det store bildet som med visse variasjoner har vært stabilt siden 1990-tallet: Strømmen av nyutdannede med mastergrad i lomma går, uavlatelig, i retning Oslo.

Flyttemønsteret består, heter det i Indikatorrapporten fra 2021: «Det er fortsatt veldig stor innflytting til Oslo, netto innflytting i perioden 2009–2019 er mer enn det dobbelte av antall kandidater som var hjemmehørende i fylket, det vi si at de bodde i fylket da de var 17 år».

— Man vet generelt at folk med høy utdanning bor i urbane områder. Det handler både om arbeidsmarked, men også om preferanser på urbanitet, sier Jonas Stein, førsteamanuensis i statsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.

Netto utflytting til Oslo er også større enn utflyttingen til alle andre fylker — i alle fylker, ifølge rapporten.

Hvordan går det med dem som flytter? Og dem, om enn færre, som får jobb og blir igjen i studiebyen eller bosetter seg andre steder?

Utdanningsforskerne operer med begrepet «mistilpasset» som sekkebetegnelse for graden av arbeidsledighet, deltidsarbeid eller irrelevante arbeidsoppgaver i forhold til utdanningen — kort sagt faktorer som reduserer trivsel.

Også her kommer hovedstaden best ut.

På tross av den store innflyttingen til Oslo er andelen mistilpassede under gjennomsnittet her. Det andre fylket med noe innflytting, Trøndelag, har en høy andel mistilpassede (et halvt år etter eksamen).

Også Vestland fylke, som huser flere av landets største utdanningsinstitusjoner, har høy grad av mistilpasning blant de nyutdannede masterkandidatene.

Bør være bevisst på effekt

Førsteamanuensis ved UiT, Jonas Stein, har forsket på politisk og demografisk utvikling i Norge og var medlem av det statlige Demografiutvalget.

— Er det rett og slett for få masterjobber i Bergen, Trondheim og Tromsø, sammenlignet med Oslo?

— Jeg tror bildet er litt mer sammensatt hvis man bryter dette ned på utdanningsgrupper. For noen grupper er det nok et betydelig større arbeidsmarked i Oslo enn andre steder. Men regionalt – for eksempel i Nord-Norge – vet man at det er avgjørende at UiT utdanner folk til å besette mange av helsestillingene som trengs i landsdelen, på sykehus, sykehjem, tannklinikker og så videre, sier Stein.

Et visst arbeidsmarked er det absolutt for de høyt utdannede også utenfor Oslo, ifølge Stein. Samtidig mener han at statlige myndigheter bør tenke på hvordan de kan bidra til mindre sentralisering.

— Et av dilemmaene som utvalg og offentlige myndigheter er nødt til å være bevisste på når det skal settes i gang nye prosjekter eller satsinger – som gjerne legges til en offentlig etat – er at man gjerne bare legger vekt på faglige argumenter eller behov. Resultatet er ofte mer sentralisering, selv om dette ikke er intensjonen, sier han, og legger til:

— Dette er noe politikere og ansatte i embetsverket er nødt til å være bevisste på.

Behov for å ta i bruk kompetanse

Forsker ved forskningsinstituttet Nifu, Andreas Østbø Fidjeland, er ikke sikker på at tallene gir et tilstrekkelig bilde av masterkandidatenes flyttemønstre. Han peker på at veldig mye skjer etter det første halvåret siden studieslutt, som er målepunktet for tallene i Indikatorrapporten.

— Jeg syns det hadde vært interessant å sett på dette i et mye lenger tidsperspektiv. Hva med tre eller fem år etter? Det kan godt være mange tar seg en jobb som ikke helt er drømmejobben først, før de kan dra hjem. Der er det kanskje ikke like mange jobber å ta av.

Fidjeland peker på flyttestrømmen til Oslo som noe naturlig.

— Flytting til Oslo er en tendens mange plasser i samfunnet. Det er mange jobber å ta av der, når man har en mastergrad, og for mange vil det være en naturlig plass å dra til hvis man vil ha flest mulig karrieremuligheter. I Oslo er det for eksempel mye offentlig forvaltning, og stillinger man er kvalifisert til med mastergrad, sier han.

— Jeg vil tro at når man først har tatt en mastergrad, har man behov for å ta den i bruk. Folk har nok behov for å få brukt den kompetansen de har, sier han.

les også:

Mener mastergrad gir modnere medarbeidere

Hjerneflukt

«Næringslivet på Vestlandet utnytter for lite den utdannede arbeidskraft som kommer ut fra Universitetet. I stedet for å bli, stikker de fleste og de beste akademikerne til Oslo. Det sier Arvid Ellingsen til Bergens Tidende. Lederen for studentopprøret i 1993 er over i en ny rolle, som hovedfagsstudent (…)»

Det 30 år gamle sitatet ble gjengitt i sammenheng med en debatt om hjerneflukt fra Bergen til Oslo. Debatten er med andre ord langt fra ny.

Den frittalende retorikkprofessoren Georg Johannesen sa det slik, i et intervju med Bergens Tidende i 2000: «Det er en hjerneflukt fra Bergen, og den startet i 1814. Samtidig er Bergen avfallsbøtte for folk som har gjort det umulig for seg i Oslo».

NHH-professoren Eirik Vatne hadde en mer empirisk tilnærming da han i 2005 bidro til å starte en diskusjon i Bergen om hjernene som suges østover, som redaktør av boken «Storbyene i kunnskapsøkonomien».

— Vi så på servicenæringer, IT, media, for eksempel, som alle hadde en opphopning av arbeidsplasser i Oslo. Der jeg selv jobbet, på NHH, har 60-70 prosent av siviløkonomistudentene gått til Oslo. Hovedkontor, styringsfunksjoner, spesialiserte rådgivningskontor, alt dette har en sterk tendens til å bli plassert i Oslo.

I prinsippet, mener han, trenger ikke «alt» å ligge i Oslo. Men dess mer som alt er der, dess vanskeligere er det å plassere ting andre steder, for ikke si flytte ut.

— En rekke direktorater kunne, kunnskapsmessig, like godt være i andre byer, som Bergen, Trondheim og Stavanger. Men det har vist seg vanskelig å flytte de ut av Oslo.

Så hva om studien fra 17 år tilbake ble gjennomført i dag?

— Jeg tror ikke vi ville sett noen stor endring. Tendensen er nok den samme. Kunnskapsaktiviteter samles i større byer. Og det meste hoper seg opp i Oslo.

Hva har hyttekultur å si?

— Dette er tyngdekraften i moderniteten. Moderne samfunnsstrukturer fører oss til byen, sier sosiolog Bjørn Egil Flø.

Når det er sagt, også han peker på perioder da politikere har kjempet mot tyngdekraften, for eksempel med å prøve å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Som blir møtt sterk motstand, for folk har ikke lyst til å flytte. Fagforeningene er sterke. De har venner i media. I Oslo.

Men i tillegg til de mest opplagte forklaringene har Flø en egen, mer original, teori for å forklare stabiliteten i det sentralistiske Norge — nemlig hyttekulturen.

— Vi ser at mange steder i verden søker middelklassen ut av byene, bare byene blir trasige nok. Men slik er det ikke Velstands-Norge. Til og med Oslo er en trivelig by. Da er det ikke noen grunn til at store kontraurbane trender skal oppstå, slik vi har sett i Storbritannia og i New England i USA, for eksempel. Dessuten, skulle det likevel bli ille i byen, drar den norske middelklassen på hytta og får på en måte oppleve «det andre» der, sier han.

I Bjørn Egil Fløs hjemby, Trondheim (han er opprinnelig fra en liten bygd på Sunnmøre), dukker også «hjerneflukt-debattene» opp med jevne mellomrom, ikke uten grunn. Ung Arena, et nettverk for de under 38 år som ønsker å gjøre karriere der, presenterte disse tallene, gjengitt i MN24:

Siden 2013 har 44 prosent av bedriftene med utspring fra NTNU og SINTEF flyttet ut av Trondheim.

I 2020 gjennomførte det internasjonale rekrutteringsselskapet Badenoch + Clark en omfattende analyse som viste at 25 prosent av mastergradskandidatene som valgte å starte sin karriere i Trondheim forsvant ut av regionen etter to år.

Ville ut i verden

Karsten Hustad hadde ikke helt fot for Trondheim da han skulle begynne å studere. Oslo, det er jo bare en svipptur fra fødestedet. Han ville ikke risikere å bli en sånn som alltid reiser hjem i helgene med klesvasken. Han ville ut i verden.

I første omgang betydde det Bergen, der han også har en bror som bor. Nå er han blitt glad i byen, og håper også på andre omgang der.

Hustad har begynt å søke, og håper på kunne jobbe med byplanlegging eller klimarådgivning, kanskje i kombinasjon. Men konkurransen om jobbene er hard, og så langt har han ikke fått noe napp.

— Hvis jeg ikke får jobb til høsten, vurderer jeg å ta noen flere fag. Det er i alle fall en mulighet. Ellers må jeg prøve å få meg en jobb, selv om det ikke jobben blir relevant eller er det jeg egentlig ser etter. Så kan jeg i alle fall fortsette å bor her.

les også:

Krever mastergrad i strid med egne anbefalinger