Studiestart ved Høyskolen Kristiania. Foto: Mina Ræge
Studiestart ved Høyskolen Kristiania. Foto: Mina Ræge

Livslang læring: En utredning med store mangler

Utredning. I beste fall er den et første steg i det videre arbeidet med en nasjonal strategi, skriver dekan Sten Ludvigsen ved Universitetet i Oslo om den nye utredningen om livslang læring.

Publisert   Sist oppdatert

«NOU 2019:12 Lærekraftig utvikling — Livslang læring for omstilling og konkurranseevne» tar opp en rekke viktige problemområder som skal sette Norge i stand til å bli et stadig mer kunnskapsbasert samfunn. Resultatet har imidlertid blitt en samling politiske forslag som har et svakt faglig grunnlag og spriker i ulike retninger.

Utredningen har store mangler i å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for videre arbeid.
Sten Ludvigsen
Dekan, UiO

Fokus for NOU-en (Norges Offentlige Utredninger) kan forenklet formuleres slik: Hvilke kompetanser, kunnskaper, ferdigheter og verdier er sentrale for å kunne bidra i et produktivt arbeidsliv. Utvalget som har avlevert NOU-en belyser juridiske, økonomiske og faglige forhold som er av avgjørende betydning for at Norge skal lykkes i videreutviklingen av et produktivt arbeidsliv i privat og offentlig sektor.

Utvalgets analyse av det juridiske grunnlaget for universitets- og høgskolsesektoren (UH–sektoren) er viktig for å skape vilkår for deltagelse i livslang læring for en stor bredde av arbeidstakere. Utvalget anbefaler en mer markedsorientert modell enn vi har i dag. Et viktig forslag fra utvalget er å gjøre endringer i UH-sektorens bevilgningsmodell. Dette krever en langt mer nyansert diskusjon enn det er plass til i denne ytringen. Dog kan det sies at utvalget ikke fører en slik diskusjon. De går rett på politiske tiltak.

Hva med den faglige delen av utredningen? Utvalget analyserer livslang læring primært ut fra et økonomisk strukturperspektiv. Dette kobles til en rekke utredninger som beskriver politiske tiltak i en rekke land i Europa. Hvilken faglig status ulike typer forskning og utredninger har er i liten grad beskrevet.

Dette svekker utredningens faglige legitimitet. Utredningen fremstår dermed som problematisk på mange av de områdene den retter sine forslag mot. Utredningen har store mangler i å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for videre arbeid.

1. Økonomiske strukturperspektiver: Disse gir en god oversikt over vilkår for livslang læring i UH-sektoren, men gir begrenset eller ingen innsikt i hvordan læring i arbeidslivet skjer.

2. Faglig grunnlag: Utredningen av det faglige grunnlaget inkluderer ikke viktige områder som for eksempel studier av organisasjoner og hvordan læring og omstilling skjer, hvordan ekspertise utvikles og profesjonsutvikling skapes. Dermed har utvalget valgt å se bort fra kunnskap om nettopp det den retter sine politiske tiltak mot. Forskning om læring i organisasjoner, ekspertise- og profesjonsutvikling er store og viktige kunnskapsområder og kan bidra til å belyse det utvalget ikke belyser – hvordan læring og kompetansebygging i arbeid og utdanning foregår.

3. Generell: At utredningen er generell kan man forstå ut fra premissene den legger. Eksempelvis legges det stor vekt på at digitaliseringen skaper behov for store omstillinger. Dette er godt belyst gjennom forskning og en rekke nasjonale og internasjonale utredninger. Men uten en nyansert analyse av hva dette faktisk betyr for bedrifter, organisasjoner, bransjer etc. kan det ikke lages presise politiske tiltak. Vi vet allerede mye om hvilke typer omstillinger som er nødvendige, og vi vet at disse bør målrettes mot bedrifters behov der digitaliseringen kun er en viktig del.

4. Mer eller mindre marked? Det er overraskende at utvalget foreslår en økende byråkratisering med et nytt stort statlig virkemiddel – program for arbeidslivsdrevet kompetansebygging (PAK). I rapporten beskrives et mylder av offentlige aktører som allerede tildeler midler rettet mot kompetanseutvikling. Utvalget argumenterer for en økt markedsorientert UH–sektor – samtidig som det nettopp legger opp til økt statlig styring gjennom trepartssamarbeidet i arbeidslivet (PAK programmet). Flere av forslagene går i helt ulike retninger – og hva utvalget faktisk mener, og hvilken tillit de har til bedrifter, organisasjoner og UH-institusjoner fremstår i beste fall som uklart.

5. Mangel på behovsbeskrivelse: At utvalget retter et tungt fokus mot UH-sektoren er rimelig, men at dette ikke følges opp med langt mer nyanserte beskrivelser av hva bedrifter og organisasjoner faktisk trenger av kompetanseutvikling er uheldig. Hvis man faktisk mener at bedrifter skal definere hva de trenger, må videre utredning også beskrive dette. Et eksempel på en alternativ statlig strategi finnes i utdanningssektoren. Her har kunnskapsdepartementet iverksatt et virkemiddel som kalles desentralisert kompetanseutvikling der premissene for utvikling defineres av skoleeier, skoleledere og rektorer.

Et annet eksempel er Norges forskningsråd sine ordninger for innovasjon og kompetansebygging i bedrifter, som bør kunne forsterkes. Her defineres behov for kompetanse på rett nivå i form av samarbeid mellom bedrifter og UH institusjoner. Vi trenger ikke gå veien om økt statlig styring og byråkratisering.

Kunnskapsgrunnlaget som beskrives er i begrenset grad egnet til å foreslå presise politiske tiltak. At utvalget vil legge inn forskning for å studere effekter har ikke hindret det i å komme med mange forslag i til dels helt ulike retninger. Dette kan få dyptgripende konsekvenser for samfunnets omstilling og konkurranseevne. Man burde ha maktet å ta i bruk systematisk kunnskap om det nivå kompetanseutvikling skal virke på, nemlig personer og organisasjoner. Det er velkjent at slutninger fra «makronivå» til bedrifters og institusjoner virksomhet (mikronivå) ikke kan gjøres direkte, man må gjennomgå omfattende oversetting og bearbeiding av ideene, slik at de treffer de rette målgruppene og organisasjonene.

Til slutt. Utvalget bruker hverdagsordet «påfyll» om kompetanseutvikling. Det er selvsagt mulig at eksperter innen et spesialisert område kan fylles på med kunnskap som del av en problemløsning. Programmere finner for eksempel nye metoder på nett, og utveksler disse på digitale arenaer. Dog bør ikke dette betegnes som avansert læring, men som effektiv problemløsning.

Når fokus skal rettes mot omstilling og bedre konkurranseevne holder ikke en slik enkel forståelse av hvordan læring og kompetansebygging skjer. Ord som «påfyll» er misvisende og kan lede oss i feil retning. Omstilling og endringer krever at ny avansert kunnskap må bearbeides av hver enkelt arbeidstaker, samtidig som kunnskapen tas i bruk i organisasjonen. Studier av organisasjoner som tar nye IT-systemer i bruk, eller utvikling av ekspertise og profesjoner, er eksempler på viktige forskningsområder som kan bidra til nyanserte analyser av læring i utdanning og arbeid som kan omformes til politiske tiltak.

Det er fullt mulig å dele ambisjonen om at det må utvikles mekanismer i form av kompetanseutvikling der vi bygger en kontinuerlig orientering og beredskap for å skape og håndtere endringer og dyptgripende omstillinger. Slike omstillinger er ofte knyttet til digitalisering, men en rekke andre forhold er også avgjørende.

Det er gjennom kombinasjonen av dypere forståelser av fag, disipliner og tverrfaglige kunnskapsområder, samt endringer i omgivelsene (marked, samfunn etc.), at vi kan skape slike vilkår for kompetanseutvikling. Og her har mange UH-institusjoner mye å bidra med.

NOU 2019:12 bidrar i begrenset grad til en tilstrekkelig nyansert analyse om hvordan en slik utvikling kan og bør organiseres. I beste fall er den et første steg i det videre arbeidet med en nasjonal strategi.