«Litt over­kvalifisert»? Vil ha folk med doktor­grad til administrasjonen

I alle jobbintervju har Christel Krossøy blitt stilt det samme spørsmålet: «Du er ikke litt overkvalifisert, da?»

— Svaret mitt er og var: absolutt ikke, sier hun.

Mer enn 1600 personer tar den høyeste akademiske utdannelsen ved norske læresteder. Det er dobbelt så mange som for 15 år siden. Mange blir aldri forskere, men går i stedet inn i andre stillinger, blant annet i administrasjonen på universitetene som utdanner dem.

Statistikken viser at halvparten av dem som tar doktorgrad fortsatt har arbeid i akademia 10 år etter disputasen. 5 prosent er gått inn i tekniske/administrative stillinger.

Krossøy tok doktorgrad i fiskeernæring i 2009. Etter tre år i en forskerstilling, gikk hun over i teknisk stilling ved Institutt for biovitenskap (BIO) ved UiB. Nå jobber hun halvt som overingeniør ved BIO og halvt som HMS-koordinator ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet.

Jobbene ville fint kunne blitt utført av en person uten doktorgrad.

— Det er ikke graden, men kompetansen som avgjør. Og så handler det om interesse og motivasjon. Noen jobber har formelle krav til doktorgrad, men vi ser at det finnes mange høyt oppe i systemene som ikke har veldig høy utdannelse, sier Krossøy.

Om det ikke er graden som avgjør, kan det likevel bli en fordel med den høyeste akademiske utdannelsen på CV-en, også i konkurranse om administrative jobber på universitetet.

En av fire har doktorgrad

— For mange av stillingene våre er det en fordel, sier direktør ved Universitetet i Bergens forsknings- og innovasjonsavdeling, Benedicte Løseth.

Hun understreker at å ha doktorgrad ikke er et krav for å bli ansatt, og at ingen stillinger så langt har hatt dette i utlysningen.

— Noen av våre ansatte har som jobb å hjelpe toppforskere ved universitetet til å lykkes med søknader, for eksempel. Det krever en kompetanse å være i dialog om forskningstemaer og med forskere. På avdelingen er det behov for stillinger med stor grad av selvstendighet med krav til spesialisert kompetanse på våre fagfelt, enten dette er juridiske felt, forsknings- og innovasjonskompetanse nasjonalt og internasjonalt, sier Løseth.

I avdelingen hun styrer har en av fire ansatte doktorgrad (9 av 38).

Som Khrono har skrevet, lyses mange av administrasjonsjobbene i dag ut med generelle krav om «minimum mastergrad», selv om det ikke er nødvendig for å kunne utføre arbeidsoppgavene. Dermed risikerer kandidater med «bare» bachelorgrad å bli sortert ut av søknadsbunkene, selv om de i prinsippet er kvalifiserte til å gjøre jobben.

Men at den samme mekanismen skal gjøre seg gjeldende når flere med doktorgrad melder seg på i konkurransen om jobbene, har Løseth liten tro på.

— Nei, vi legger vekt på både kunnskap, erfaring og personlige egenskaper, i tillegg til den formelle kompetansen, sier hun.

En prosent i Norge

En gjennomgang Khrono har gjort ved Universitetet i Bergen viser at de fleste administrative avdelingene har folk med doktorgrad blant sine ansatte.

I Studieavdelingen er andelen med doktorgrad langt lavere enn på Forsknings og -innovasjonsavdelingen. Av de 75 som er oppført som ansatte har 5 doktorgrad. 30 har mastergrad, en del har bachelor. I avdelingen er det også ansatte med lavere utdanning enn bachelor. Studieavdelingen har en rekke oppgaver, fra administrering av opptak og eksamen til arbeid med studiekvalitet og internasjonal utveksling.

utdanningsinflasjon

Mener mastergrad gir modnere medarbeidere

Tilsvarende avdeling ved Universitetet i Oslo har ingen ansatte med doktorgrad. Ved NTNUs avdeling for studieadministrasjon har tre personer denne utdannelsen.

I samfunnet som helhet utgjør gruppen med de høyeste utdanningene en relativt liten andel. Ifølge Statistisk sentralbyrå har cirka 1 av 10 i Norge høyere utdanning på masternivå. Om lag 1 prosent av befolkningen har doktorgrad.

Samtidig har utdanningsnivået i befolkningen endret seg markant de siste femti årene. Det endrer også samfunnet vårt, påpeker Åsmund Arup Seip, seniorforsker ved forskningsinstituttet Fafo.

Produktiv utdanning

— Man kan se dette som en del av en utdanningstransformasjon. Det som veldig få hadde på et tidspunkt, og som ble regnet som veldig avansert, er plutselig noe mange har nå. I dag får man seg jo omtrent ikke jobb uten master, og det er ikke sikkert at doktorgraden har den samme statusen som før. Dette er med å endre jobbene våre, og måten vi organiserer samfunnet på, sier han.

— Hva slags konsekvenser har det for arbeidsmarkedet hvis mange flere av dem som jobber i administrasjonen ved universitetene har doktorgrad?

— Det er kanskje naturlig at jobbene etter hvert begynner å kreve høyere utdanning, når utdanningsnivået i befolkningen går opp. Det er også noe med produktivitetsnivået i samfunnet vårt. Vi krever at arbeidstakere er produktive, sier Seip.

— Mener du at man er mer produktive jo høyere utdanning man har?

— Ja, det vil jeg si. Man jobber ikke nødvendigvis hardere, men jobbene man gjør betales bedre, og det er målet på produktivitet i samfunnet vårt. Det er derfor vi ikke har skofabrikker i Norge. Det er en klar sammenheng mellom produktiviteten i samfunnet, lønn og utdanning, sier han.

— Kan det ikke bli kjedelig for folk å være ansatt i stillinger de egentlig er overkvalifiserte for?

— Det er ikke sikkert at jobbene er så enkle som man i utgangspunktet tenker. Det å være sekretær har endret seg opp gjennom tiårene. I dag kan det være snakk om svært kompliserte og krevende oppgaver de skal utføre. Det krever en viss kompetanse. Det kan selvfølgelig være noen felt med for mange med samme kompetanse. Generelt tror jeg høy utdanning er bra, sier Seip.

Ingen professorplan

Heller ikke Christel Krossøy tror på noen «doktorgradsinflasjon». Tvert imot henger kanskje en gammeldags oppfatning igjen, tror hun, om at å ta doktorgrad må gjøre en til professor.

— Det å skrive en doktorgrad, begynne på det, gjennomføre det og komme i mål med avhandling og disputas krever utrolig mye. Man lærer seg å tilegne seg kunnskap, man må ha initiativ og lærer seg rett og slett å jobbe. Det har uansett en stor verdi, sier hun.

Krossøy sier hun fra starten tenkte at det å ta doktorgrad ikke nødvendigvis skulle føre til en forskerkarriere. Etter mastergraden ble hun oppfordret til å gå videre med ph.d.

— Da jeg var ferdig, var jeg rundt 30 år, jeg fikk familie, og da var det ikke så attraktivt å gå inn i midlertidige forskerstillinger, sier hun.

Nå står hun på terskelen til et jobbskifte etter mange år på universitetet. Neste stopp er fagforeningen Tekna. Også der skal hun jobbe i en administrativ stilling.

— Det gleder jeg meg til.

Jobbmarked

Universitetene krever master til kontorjobber der videregående hadde vært nok