Historieprofessor Einar Lie (i midten) ved UiO har ledet utvalget som gikk i oppdrag å utrede muligheten for særfinansiering av små utsatte humanistiske fag. Arkivfoto: Ketil Blom Haugstulen
Historieprofessor Einar Lie (i midten) ved UiO har ledet utvalget som gikk i oppdrag å utrede muligheten for særfinansiering av små utsatte humanistiske fag. Arkivfoto: Ketil Blom Haugstulen

Lie-utvalget: Forspilt mulighet for humaniora

Rapport. I sum er Lie-utvalgets konklusjoner et defensivt forslag, som ikke på en reell måte gir en håndsrekning til små humaniorafag, skriver Kjell-Erik Lommerud.

Publisert Oppdatert

Som et ledd i oppfølgingen av Humaniorameldingen (2016-2017), fikk det såkalte Lie-utvalget i oppdrag å utrede muligheten for særfinansiering av små utsatte humanistiske fag. Forslaget deres som det nå foreligger, vil antakeligvis føre til at det nærmest aldri blir utbetalt penger gjennom ordningen og hvis det likevel skulle komme til utbetalinger, vil pengene nesten bare gå til Universitetet i Oslo. Mer om dette snart, først litt om humanioras plass i det finansieringssystemet som styrer universitetssektoren.

De norske universitetene er til største delen finansiert av en stor basisbevilgning, som nå utgjør i gjennomsnitt 67 prosent av de statlige bevilgningene gjennom Kunnskapsdepartementet. Resten av pengene er for det meste knyttet til studentproduksjon og bare noen få prosent er knyttet til ulike forskningsindikatorer. Da dette systemet ble startet opp rundt 2002, var det en forutsetning at alle institusjonene skulle ha noenlunde samme finansiering som før reformen. Man kan altså se basisbevilgningen som en oppsummering av bevilgningsvedtak fra tiårene før 2002. Inne i basis ligger bevilgninger knyttet til fastdelen av studieplassene, til rekrutteringsstillinger, til museumsdrift, til bibliotekene. Men når man sammenligner på tvers av institusjoner, er det også en mindre — men ikke ubetydelig — komponent i basis som framstår som uforklart.

I tidligere tider ble universitetene finansiert gjennom stillingshjemler. Noen av disse hjemlene ble lagt til fag hvor studenttilstrømmingen ikke var sterk, fordi man mente det hadde samfunnsverdi å forvalte denne fagkompetansen og å ha tilbud i disse småfagene, som en del språkfag, klassiske studier, norrønt og mange andre humanistiske fag — og også sårbare miljøer på andre fakulteter. Disse bevilgningene av hjemler er altså nå videreført som en del av basis. Man kan altså si at inne i basis for de eldste universitetene ligger det en breddeforpliktelse.

Det at det kan sies å ligge en breddeforpliktelse gjennom å motta en solid basis er kanskje ikke godt forstått og kommunisert, og det er mer snakk om at universitetene må vise endringsvilje enn at de må opprettholde fag som har en klar samfunnsverdi men hvor det ikke er realistisk at studieplasser eller studiepoeng kan bære stillingene i faget.

En småfagsordning kan altså ses på som en måte å tydeliggjøre overfor de største breddeuniversitetene at de faktisk har en breddeforpliktelse. Lie-utvalget presiserer at mange småfag i dagens situasjon ikke er reelt nedleggingstruet, fordi de overlever gjennom kryss-subsidiering fra andre fag. Dette er en uheldig språkbruk. Det høres ut som om pengene i realiteten tilhører noen andre og så overføres de til ulike småfag.

En riktigere måte å omtale dette på er at småfag som aldri kunne overleve på studiepoeng eller fastdelen av studieplassene, bruker av universitetenes basisfinansiering. Dette er ikke urimelig siden disse fagene er en av forklaringene til at vi i dag har den basisen vi har. Utvalget har rett i at mange småfag akkurat for øyeblikket ikke er nedleggingstruet siden de overlever ved å bruke av de humanistiske fakultetenes generelle økonomi. Dette er på lang sikt ganske sårbart, siden det er mange konkurrerende ønsker om hvordan basisfinansieringen skal brukes og siden den implisitte breddeforpliktelsen i finansieringssystemet er ganske utydelig. Derfor er det bruk for en småfagsordning.

Den danske ordningen som er utgangspunktet for den norske diskusjonen om en slik ordning har en årlig ramme på rundt 20 millioner kroner. Lite i en sektor som tilføres titalls milliarder i året, men nok til å bety noe for de humanistiske fakultetene.

Utvalget nevner ved flere anledninger at de er redde for at en støtteordning kan virke konserverende når det gjelder fagtilbudet. På språksiden etterlyses større vektlegging av nye globale maktsentra og store innvandringsspråk. Det kan faktisk være omvendt: Hvis kostnaden ved å bære ulønnsomme småfag løftes vekk fra budsjettene til de humanistiske fakultetene, kan det bli større økonomisk rom for faglig fornyelse.

Lie-utvalget diskuterer også satsene for studiepoengproduksjon, hvor humanistiske fag typisk får den laveste satsen. De nevner også at språkfag ser ut gjennomgående til å være drevet dyrere per studiepoeng enn det man får bevilget. Det hadde ikke vært urimelig om for eksempel språkfagene hadde fått en høyere sats for studentproduksjon i finansieringssystemet. Samtidig er det såpass få studenter på de mest sårbare småfagene at det ikke spiller noen veldig stor rolle hva satsen er. Nettopp derfor er det bruk for en småfagsordning.

Etter min mening griper Lie-utvalget ikke den muligheten oppdraget har gitt dem. Betingelsene for å få støtte ut fra en småfagsordning, slik utvalget skisserer det, er strenge.

Lie-utvalget krever at et fag skal være nedleggingstruet for at økonomisk støtte skal kunne utløses. Dette er et uheldig kriterium. Dette kan føre til at fag blir vedtatt nedlagt for å utløse støttetiltak. Ingen insentivteoretiker ville funnet på et sånt krav. Videre kan det mange ganger være fornuftig å gå inn med støtte før et fag er helt utarmet og står ytterst på kanten foran nedleggelse.

Utvalget krever også at det nedleggingstruede faget skal være på masternivå. Det er vanskelig å definere hva som er et fag innen humaniora. Jeg er enig med utvalget at man knytter «fag» til at det gis gradsgivende undervisning i faget. Det som kalles «ekspertområder» kan være emner innen et fag med kanskje bare en ansatt, og da får man mange «fag» både i humaniora og også ved alle andre fakulteter. Det kan være litt strengt kategorisk å utelukke og støtte opprettholdelsen av bachelorprogrammer – spesielt hvis man ser verdien av å opprettholde fagmiljøer flere steder enn bare i Oslo.

Den foreslåtte støtteordningen er rettet inn mot det siste gjenværende studiet innen et fag i Norge. Utvalget oppgir et høyt antall masterstudier som bare tilbys et sted, men det avhenger av hvordan fag defineres og i hvilken grad man trekker inn fag som tilbys ved andre typer fakulteter. Siste gjenværende fag vil typisk være et fag ved UiO, selv om det finnes unntak. Det kan være viktig å bevare flere fagmiljøer enn ett. Den danske ordningen retter seg også mot det siste tilbudet innen et fag, men Norge er et land med større avstander enn Danmark, så det er ikke urimelig at et tilbud bevares på to eller tre steder.

I sum er Lie-utvalgets konklusjoner et defensivt forslag, som ikke på en reell måte gir en håndsrekning til små humaniorafag.

Utvalgsrapporten er kort, så hvis man ønsker en reell småfagsstøtte inn i finansieringssystemet for universitetene, så er det mye utredningsarbeid som gjenstår. Men antydningsvis — her er noen komponenter som et alternativt forslag kunne inneholde.

En småfagsordning bør, som i Danmark, basere seg på faste utlysninger – i motsetning til en «beredskapsordning». Bare slik kan man sikre seg at humaniora reelt blir tilført midler. Bevilgningen per fag må være av en slik størrelsesorden at to, tre stillinger kan dekkes inn.

Ordningen må være langsiktig, for eksempel femårsperioder som kan fornyes i hvert fall en gang.

I motsetning både til Lie-utvalgets forslag og den danske ordningen bør støtte ikke begrenses til ett studiested, men kanskje både to og tre. En viss geografisk spredning kan gjøre fagmiljøer mer livskraftige og sørge for at utdanning av viktige kandidater (for eksempel til skoleverket) finner sted flere steder i landet.

En ordning med årlige utlysninger kan også brukes til å fremme spesialisering mellom universitetene, ved at myndighetene kan se disse støttebevilgningene i en sammenheng, slik at en institusjon kan få støtte for ett småfag, mens en annen institusjon kan bli støttet for et annet fag.

Powered by Labrador CMS