Rørende gjensyn med 60 års levde kvinneliv

(Denne artikkelen ble første gang publisert hos Khrono 6. desember 2013. Dagbøkene som omtales her er nå plassert i Statsarkivet og de to flotte kvinnene har gått bort.)

De tettskrevne dagbøkene har ligget godt bevart i «Kjøttgryta» først på Stabekk og så på Kjeller. Jeia Børte (96) er en av de 32 studentene fra Statens Lærerinneskole i husstell på Stabekk i årene 1941-1942. Hun tar imot oss i et staselig hvitt hus med grønnmalte vinduskarmer hjemme i Bø i Telemark.

Foran peisen får vi servert kaffe og lunsj. Gleden er stor når hun forstår at vi har tatt med oss hele «Kjøttgryta» på en siste reis til henne før den skal i trygge hender hos Statsarkivet.

— Sønnen min, Sveinung, bor i andre etasje. Han sa til meg i går at dere kanskje hadde med dere «Kjøttgryta», men det kunne jeg ikke tro.

Hun stryker over trekassa med inskripsjonen «Kjøttgryta», og tårer pipler fram i øyekroken.

— Det er mye levd liv i denne kassa, sier hun stille.

— Og mye sykdom og død også, legger hun til enda lavere.

Kjøttgryta

«Kjøttgryta» kalte de dagboken som ble sendt rundt til alle i klassen i alfabetisk rekkefølge. De 32 kvinnene fra 1941-42-kullet ved Statens lærerinnehøgskolen i husstell på Stabekk klarte å holde det gående i utrolige 60 år - fram til 2003. Resultatet er sju tettskrevne bøker med bilder og historier om både hverdagsliv, fest og sykdom, og mye fag.

Les også:

• Glimt fra Jeia Børtes historier
• Glimt fra Else Wold Dønnums historier

Regelen var enkel: Dagboken ble sendt rundt med posten, i alfabetisk rekkefølge. Du fikk lov til å beholde boken i en uke, for å lese hva som hadde skjedd med de 31 andre siden sist du hadde boken, før du skrev ditt eget kapittel og sendte boken videre til neste på listen. Når en bok var full ble en ny påbegynt. De utskrevne bøkene ble bevart i en kasse, den såkalte «Kjøttgryta». Det ble til sammen sju tettskrevne tykke bøker av dette helt unike kvinneprosjektet.

Jeia Børte i Bø

I dag er det bare fem av de 32 som fortsatt lever. Det er Jeia Børte (født Kinck), Else Wold Dønnum (født Wold), Kari Rugesæter, Astrid Helle (født Birketvedt) og Mali Harr (født Seljebø).

To av disse har jobbet spesielt mye for at «Kjøttgryta» skal bli bevart for ettertiden. Jeia Børte (96), bosatt i Bø i Telemark og Else Wold Dønnum (96), bosatt på Hamar. Khrono har vært på besøk hos dem begge, og «Kjøttgryta» har vært med på.

Jeia Børte flyttet til Bø i Telemark i 1943, sammen med mannen sin Johannes Børte, og bosatte seg på gården Eika (bildet under). Der har hun bodd i 70 år.

Vi kommer på besøk en vakker novemberdag, kulda har kommet sist natt, de siste blomstene har takket for seg.

Betzy Kjelsberg tok initiativet

Det var Betzy Kjelsberg som i sin tid tok initiativ til opprettelsen av Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk (bildet under). Stortinget vedtok opprettelsen i 1908 og Stabekk gård ble kjøpt for 55.000 kroner. Oppstarten var i 1909. Det heter seg at det var 94 som søkte på de 16 første plassene.

Jeia Børte forteller at det var vanskelig å komme inn da hun gikk på skolen.

— Jeg kom inn på andre forsøk, for jeg var heldig og hadde artium. Det var kvinner i klassen som hadde søkt fem ganger før de slapp inn, forteller hun.

Børte har skrevet en liten innledning som ligger ved de sju bøkene. Hun skriver at de skiltes i desember 1942 etter to gilde år på Stabekk. Krigen raste rundt dem og Norge var okkupert av Hitler-Tyskland. Det var kjent at to av kvinnene var nazister, men det var aldri noe tema i klassen.

— Innenfor skolens vegger hersket harmoni og vennskap. For oss ble de to årene en kilde til kunnskap og berikelse på så mange områder, forteller Børte.

Ved kornsiloen på Hamar

Else Wold Dønnum (bildet under) bor i dag i en leilighet på Hamar et steinkast fra kornsiloen litt nord for sentrum. Sammen med mannen sin har hun forpaktet mange gårder opp gjennom årene, og flyttet mye rundt.

— Det er jo ganske fantastisk at vi klarte å holde det gående i 60 år, sier hun. Det er lenge siden hun har bladd i Kjøttgryta nå, og det blir stille lenge, mens hun leser og blar igjennom noen av de første bøkene og historiene i boka.

— Jeg har vært veldig opptatt av at bøkene skulle bli bevart for ettertiden, og er veldig glad for at høgskolen nå sørger for at de kommer til Statsarkivet, sier hun.

— Hva betydde Kjøttgryta for deg i alle disse årene?

— Dagbøkene og historiene fra alle ga oss et enormt samhold. For meg har det vært flott å beholde både den personlige, men også den faglige kontakten, med alle i klassen, sier Dønnum.

Fra Stabekk til Kjeller til HiOA

Statens lærerinneskole på Stabekk holdt hus i Bærum fram til 1994. Etter å ha skiftet navn noen ganger havnet skolen som en del av Høgskolen i Akershus og skolen ble flyttet til Kjeller i 2003.

Derfor havnet også «Kjøttgryta» på biblioteket på Kjeller da prosjektet ble avsluttet.

Både Børte og Else Dønnum Wold har de siste 20 årene vært opptatt av at «Kjøttgryta» skulle bli bevart. Og nå har seksjonssjef på Læringssenteret, Anne-Berit Gregersen ved HiOA (bildet under), tatt ballen videre og sørger for overlevering til Statsarkivet.

— Derfra kan offentligheten ha tilgang, og de unike kvinnehistoriene blir bevart for ettertiden. Det er jo et helt unikt prosjekt denne klassen har klart å gjennomføre. Jeg blir helt andektig når jeg blar i bøkene som ligger i denne kassen, sier Gregersen.

Født fra 1910-1920

Jeia Børte forteller om et stort mangfold av kvinner i sin klasse.

— Vi var født mellom 1910 og 1920, og kom fra hele landet. Vi representerer mange forskjellige skjebner, og historiene våre finner du i disse bøkene, forteller Børte.

— For noen av oss ble livsløpet kort, for andre svært langt. Jeg har selv nettopp fylt 96 år. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så gammel.

Børte (bildet under) forteller at svært mange i klassen på en eller annet måte jobbet med faget hele livet. Noen som lærere og andre endte som rektorer på ulike skoler. Atter andre havnet på store gårder der faget aktivt ble brukt.

— Jeg giftet meg våren 1943 og flyttet til gården til min mann Johannes. Og her har jeg bodd hele tiden siden den gang, sier Jeia.

Hun har i dag seks barnebarn og ett oldebarn. Til våren vil to nye oldebarn se dagens lys. Det er bestemt at yngste sønnen til hennes egen sønn Sveinung skal ta over gården og driften når den tid kommer. Hun understreker at barnebarna er en svært viktig del av livet hennes.

Fra omreisende lærer til rektor

Else Wold Dønnum har hatt en mangfoldig karriere. Hun startet som omreisende lærer for Norges bondekvinnelag.

Etter at hun giftet seg, forpaktet hun sammen med sin mann flere ulike gårder over hele Østlandsområdet.

— Etter krigen var det svært vanskelig å få tak i drivverdige gardsbruk. Forpaktning ble en god løsning for oss, forteller Dønnum, som har bodd i Akershus, Vestfold og på Hedemarken.

Dønnum har også vært lærer på husmorskole på Hamar, endte opp som rektor for skolen, og hadde en 16-17 års karriere der.

Lærer i 20 år

Jeia Børte (bildet under) hadde ansvaret for husholdet på gården hjemme i Telemark. Hun og Johannes fikk tre barn. Den mellomste døde i svært ung alder, og allerede i 1957 mistet Jeia også mannen sin. De to gjenværende barna var da henholdsvis 8 og 13 år. Fra da av forpaktet hun bort jordene og jobbet som lærer både i Seljord og Bø, ofte i ulike vikariater.

— Så ja, jeg har jo fått god bruk for kunnskapen jeg fikk på Stabekk, både hjemme og på skolene. Og vi har vært vitne til store forandringer i undervisningen.

Børte forteller at mange i klassen har vært samstemte i en skepsis til en utvikling de har sett med dårligere undervisning i alle de praktiske ting som forekommer i en heim og på en gard.

Hun forteller også at klassevenninnene hadde flere diskusjoner om den framtidige skjebnen til «Kjøttgryta».

— En gang gikk bølgene høyt i Kjøttgryta; vi skulle uttale oss om grytas skjebne - makulering eller oppbevaring. Det var mange sterke innlegg både for og mot oppbevaring, forteller Børte.

I dag er begge de tidligere klassevenninne svært glade for at deres historiske prosjekt blir ivaretatt og en del av det norske statsarkivet.

Undervisning og krig

— Jeg skrev en artikkel til bladet Utdanning i forbindelse med 60-års jubileet forteller Dønnum, og viser fram utklipp i sin egen dagbok.

I artikkelen skriver Dønnum om glade og vanskelige dager på skolen under krigen.

De måtte mange ganger ned i bomberommet, som både var kaldt og mørkt, og ikke akkurat en egnet lesesal.

De hadde lange dager med mye praktisk arbeid og undervisning. Kveldene måtte brukes til lesing av pensum.

— Det var både et gårdsbruk og et barnehjem knyttet til skolen. Her fikk vi god praktisk undervisning, i alt fra barnepass til slakting og dyrking, forteller Dønnum.

Både Dønnum og Børte forteller om et flott samhold under skoledagene. Alle bodde sammen på skolens internat.

— Men det er nok «Kjøttgrytas» fortjeneste at vi har beholdt det gode samholdet og vennskapet i alle disse årene etterpå, sier Dønnum.

Det var psykologilæreren til klassen, Torstein Høverstad, som inspirerte dem til å starte opp prosjektet.

— Jeg har hørt at flere klasser prøvde å få det til, men etter det jeg vet er vi de eneste som klarte det i så mange år, forteller Dønnum (bildet under).

Stor stas når «Kjøttgryta» kom

Børte forteller at det alltid ble stor oppstandelse hjemme når «Kjøttgryta» kom på besøk med posten.

— Barna mine var elleville. Jeg mistenker at deres spenning i stor grad handlet om å få lese hva jeg hadde skrevet sist. Når jeg hadde skrevet mitt kapittel, sendte jeg alltid boka videre uten at de andre rundt meg fikk lese. Men når boka kom tilbake fikk de lov, forteller hun.

Børte forteller også at «Kjøttgryta» har vært en viktig del av livet hennes hele veien, og at det har hatt stor betydning å kunne følge de andres liv og skjebner.

— På et tidspunkt syntes jeg det ble mye sykdom og jeg foreslo forsiktig at vi kanskje skulle stoppe skriveriene. Men da ble det rabalder kan jeg love deg.

Klassen har vært samlet mange ganger, både på offentlige og private jubileumsarrangementer. På 50 års-jubileet møtte det opp 17 kvinner. De ytterligere åtte gjenlevende følte seg ikke spreke nok til å dra. Men «Kjøttgryta» vandret ufortrødent videre mellom kvinnene fram til 60-års jubileet var passert.

Minner fra en svunnen tid

Med «Kjøttgryta» følger det et brev som forteller litt om prosjektet. Jeia Børte har forfattet brevet og avslutter med:

«Til dig som eventuelt vil ta dig tid til å lese litt i disse bøkene: De representerer minner fra en svunnen tid, fra 32 kvinner som hadde sin ungdomstid i de «harde 30-åra», fikk sin utdannelse og spredtes for alle vinde, men holdt kontakten. Nå er de fleste av oss borte - og snart er hele kullet «ute av tiden» - bare minnene igjen - og altså «Kjøttgryta».