Debatt Jan Storø

Lang og krevende allegori over menneskets ondskap

Film. Fra Tsjekkia får vi her en film som krever full innsats fra sitt publikum. Men den er særdeles flott presentert.

Hovedrollen som den unge gutten i "The Painted Bird" spilles av Petr Kotlár

Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regissør Václav Marhouls film er en maraton på to og tre kvart time. Filmen bygger på Jerzy Kosinskys bok ved samme navn fra 1965 - og følger i stor grad hendelsene i boka. Marhoul har valgt å legge an en bred presentasjon av dette stoffet, og han tar seg god tid til å fordype seg i det.

Vi følger en gutt som er kommet bort fra sine foreldre. Han begir seg ut på en slags flukt, men det er ikke tydelig om han flykter fra noe eller om han har et klart mål med de veivalgene han tar. Det kan like gjerne være at hans reise er en måte å overleve på. På sin vei møter han mennesker som for en periode tar ham inn i sitt hus. Men det ender alltid i død og fordervelse og snart er gutten ute på veiene igjen.

Fakta

The Painted Bird

PREMIERE: 16. oktober 2020
SJANGER: Krigsfilm/krigsdrama

REGI: Vaclav Marhoul

MEDVIRKENDE: Stellan Skarsgård, Harvey Keitel, Petr Kotlár, Nina Sunevic, Alla Sokolova

Guttens troskyldige blikk er kanskje en årsak til at han blir inkludert i det ene husholdet etter det andre. Andre forhold skulle i grunnen tale for det motsatte, nemlig at han er jøde og delvis blir tatt for å være sigøyner. Disse to folkeslagene er tydeligvis de aller minst ansette og guttens verdi måles raskt etter et slikt perspektiv.

Dette er filmhåndverk på et høyt nivå

Jan Storø

Stedet er ikke tydelig spesifisert, men det er i Øst-Europa. I ett av de mindre landene mellom Tyskland og (daværende) Sovjetunionen. Andre verdenskrig pågår, men ettersom det meste av fortellingen utspiller seg i grisgrendte strøk, er dens nærvær vekslende. Tyske og russiske hærstyrker er tilstedeværende i dette universet, men vi - og gutten - møter dem mest hver for seg.

Det som slår en fra første stund er den virkelig gjennomarbeidede filmstilen Marhoul viser oss. Dette er filmhåndverk på et høyt nivå. Fotograferingen er ypperlig. De ofte stort anlagte bildene i svart/hvitt er svært velkomponerte. Fotograf Vladimir Smutny har jobbet spesielt godt med lyset og skapt et visuelt velutviklet uttrykk. Klippingen er stramt og sikkert utført. De mange skuespillerne, med flere kjente navn i små roller, gir oss solid spill som bidrar sterkt til at dette universet føles troverdig.

Fortellerformen i Marhouls film, og etter det jeg skjønner i boka også, er episodisk. Den kan betraktes som et visuelt, episk filmdikt. Vi får lange sekvenser med relativt lite dialog.

Men så er det noe annet som mer og mer fanger oppmerksomheten. «The Painted Bird» gir en stigende følelse av ubehag. Og denne følelsen vedvarer og forsterkes gjennom fortellingen.

Min reaksjon på filmen likner på reaksjoner boka er blitt utsatt for siden den ble publisert, nemlig en aversjon mot den mest åpenbare politiske lesningen av denne teksten. På sin ferd møter gutten en mengde mennesker som stort sett ikke vil ham vel. Og de verste er fattigfolkene, småbøndene og andre som kun ser en gutt de kan utnytte i den unge flyktningen. Det handler om utnyttelse som arbeidskraft, seksuell utnyttelse og mye annet. De gangene han kommer i kontakt med tyskere i Hitlers hær, slipper han i grunnen lettere unna. De russiske kosakkene er rett og slett humane mot gutten - men de viser ikke samme sinnelag i sine herjinger i regionen.

Det er vanskelig å svelge at en nærmest samlet bondebefolkning i dette navnløse landet ser ut til å være nærmest ensidig preget av egennytte, vold, sadisme og annen dævelskap. De framstår som nærmest totalt uopplyste, og totalt blottet for empati. Forstått som et realistisk drama, faller denne fortellingen gjennom. Den blir ikke troverdig, selv om (som jeg nevnte lenger opp) flere elementer i den peker nettopp i retning av realisme.

Så da skal man kanskje ikke lese denne historien med de brillene. Kanskje skal man heller velge å se den som en bredt anlagt fortelling om mennesker og det menneskelige - fristilt fra det landet den foregår i og den krigen som herjer der. Denne lesningen byr oss å legge mindre vekt på de realistiske elementene, selv om de fokuseres så sterkt i formspråket.

I så fall inviterer det til å se den som et verk om menneskers ondskap. Da åpner den seg opp igjen. Da blir den betydningsfull. Allegoriens vekt på symbolske representasjoner redder på mange måter «The Painted Bird». Verket blir krevende å ta inn, gitt all volden og at filmens lengde gjør at vi får så mye av ondskapen. Filmen truer med å rase sammen av sin egen tyngde. Det er drøyt å skulle ta inn en så omfattende og dramatisk fortelling som er fortalt i så adskilte brokker - uten annet sammenbindende materiale enn ondskapen.

En alternativ måte å forholde seg til filmen er å forlate dens tidskontekst og lese den inn i dagens polariserte globale situasjon der vennskap og allianser fra få år tilbake ikke lenger er like selvfølgelige. Hvor enn gutten reiser møtes han innledningsvis med en viss vennlighet, men den viser seg å ikke være særlig bærekraftig - for å bruke ett av vår tids honnørord. En slik forståelse reiser spørsmålet om solidaritet i det hele tatt er mulig slik vi mennesker har ordnet oss i verdenssamfunnet.

Dermed lander vi etter hvert med en følelse av ubehag som er blitt fortalt ved bruk av utsøkte visuelle virkemidler. Denne kombinasjonen er kunstnerisk holdbar. Men den dystopiske apokalypse-stemningen har en bismak som det ikke er enkelt å kvitte seg med. Også det elementet må vi kunne akseptere som ett av kunstens bidrag.

Powered by Labrador CMS