Lærer­utdanningene er utdaterte

Søkertallene fra Samordna opptak foreligger, og som Khrono allerede har nevnt, er det trist lesing for alle som er opptatt av norsk skole: søkerne uteblir fra lærerutdanningene. Men hvorfor?

Som lærerstudent er det egentlig med lettelse jeg leser at lærerutdanningene har nedgang i søkertall. Ja, jeg er klar over lærermangel, frafall fra studiet, frafall fra yrket, avskilting av eksisterende lærere og økende pedagogiske forventninger. Jeg vet alt det, men jeg vet også at dagens skole og dagens politikere ikke spiller på samme lag. De spiller ikke engang samme sport.

Det er en politisk tvang om å utdanne faglærere til alle klassetrinn, mens det fremdeles drives en norsk skole basert på allmennlærere. Det betyr at når jeg står med min mastergrad i hånden og krever lektorlønn, så må jeg godta et vikariat. Jeg må sette fremtid, familie og boligdrøm på vent fordi politikerne har utdannet meg til noe skolen ikke ønsker. Og ikke føler de trenger. Så ja, jeg blir lettet om vi blir færre søkere til den faglærerjobben.

Grunnskolelærerutdanningene har vært igjennom radikale endringer i mange tiår. Politikere kommer og går, men ingen uten å sette sitt preg på akkurat denne utdanningen. Det skulle være bachelorgrad, fireårig adjunkt, to forskjellige trinngrupper og nå femårig integrert mastergrad. Som tredjeårsstudent er jeg heldig om min mastergrad er tilstrekkelig i hele mitt yrkesliv.

Det lærerutdanningene trenger, og her skal jeg fremstå skråsikker og arrogant, er en holdningsendring i norsk skole, en politisk tillit til profesjonsutøverne, og en mye større frihet for studentene. Det kan ikke lenger være slik at dersom du skal bli lærer i engelsk, så henger samfunnsfag automatisk på som undervisningsfag. Eller at matematikk og naturfag er en «obligatorisk fagkombinasjon».

Vi må tørre å anerkjenne at morgendagens lærere ikke er allmennlærere, de er spesialister, og som andre spesialister må vi få velge de fagene vi selv ønsker. Det må være enkelt for studentene å finne sin institusjon ut ifra sine fagønsker, og det må være karakterkrav som er relevante for den enkelte student.

I min fiktive ideelle verden har alle landets lærerutdanninger en felles hjemmeside med informasjon om hvilke fagkombinasjoner som tilbys ved de forskjellige institusjonene. Det må være enkelt å forstå sitt studieløp, og det må være gode samarbeidsavtaler slik at man kan være primærstudent ett sted, og sekundærstudent andre steder.

les også

Kraftig nedgang i antall søkere til lærer­utdanningene

Her inviterer jeg også Nokut på banen. Det er tiden for å være nytenkende og digitale. Det kan virkelig komme noe godt ut av denne krisedigitaliseringen som sektoren har vært igjennom, og det burde absolutt Nokut prioritere å følge opp. Også må det selvsagt være opptakskrav avhengig av hvilke fag du ønsker. Å utelukke studenter på bakgrunn av fag de ikke skal undervise i er gammeldags, og vi som samfunn har ikke råd til å fortsette å håndheve det.

Det er nemlig ikke slik at dagens lærerutdanning er primært en lærerutdanning. Dagens lærerutdanning er primært en fagutdanning, og sekundært en lærerutdanning. Det betyr ikke at vi blir dårligere lærere, men det betyr at universitets- og høgskole-sektoren (UH-sektoren) må endre seg for å tiltrekke seg den nye lærergenerasjonen.

Morgendagens lærere er nemlig ikke de som i hovedsak hadde et ønske om å jobbe med barn, og strevde seg gjennom noen studiepoeng med fag. Morgendagens lærere er de som i hovedsak ønsker å jobbe med fag, og som i tillegg har ønske og evne til å undervise. Morgendagens lærere er de menneskene som politikerne krever at skal jobbe i et klasserom, og da må UH-sektoren sørge for å tiltrekke seg disse.

Deretter må politikerne følge opp med arbeidsbetingelser og lønninger en spesialist verdig, og det har jeg stor tro på – det er jo snart valg…