Frøydis Oma Ohnstad. Foto: Kari Aamli
Frøydis Oma Ohnstad. Foto: Kari Aamli

Bekymret for utviklingen på lærerutdanningen

Førsteamanuensis Frøydis Oma Ohnstad trekker fram opptakskvalitet, mindre obligatorisk undervisning og mindre ressurser til veiledning, for å forklare en bekymringsfull utvikling blant lærerstudenter.

Publisert Oppdatert

Marianne Dælen fant i 2001 i rapporten «Usikre, dedikerte, engasjerte og distanserte. Om forventninger og motivasjon blant de nye studentene ved profesjonsstudiene» at det var flest dedikerte og engasjerte studenter på lærerutdanningene, faktisk langt mer enn studenter i andre profesjoner.

Har dette endret seg? Dagens rapporter om at lærerstudenter bruker svært lite tid på studiet (25 timer i snitt) og økt frafall i lærerutdanningene,  kan tyde på det.  Selv om en rekke studenter i lærerutdanningene fremdeles kan karakteriseres både som engasjerte og dedikerte, har jeg som lærerutdanner allikevel sett tegn på en bekymringsfull utvikling.  Hva kan årsakene være til dette? Jeg vil her peke på noen mulige årsaker sett fra mitt ståsted.

Rekrutteringen er til lærerstudiet er for svak. Inntakskravene i lærerutdanningen er lite problematisert i den pågående debatten. Riktignok ble det innført opptakskravet for å komme inn i lærerstudiet i 2005. Den som vil bli lærerstudent, må minimum ha karakteren 3 i norsk og matematikk fra videregående, og må ha minst 35 skolepoeng. 

Det er ikke dermed sagt at bare studenter med toppkarakterer kan blir gode lærere, men studenter med så pass svake karakterer fra videregående skole kan for det første ha mange «hull» i sine grunnkunnskaper (flere fag rapporterer for eksempel om at studenter i første studieår mangler kunnskaper som tilhører ungdomstrinnet). For det andre sier et så svakt inntakskrav noe om tidligere arbeidsvaner og holdningene til egen læring og kunnskapstilegnelse. 

For lærerutdannerne blir det problematisk å ivareta en profesjonsutdanning som skal starte på høyere nivå – og være både akademisk og forskningsbasert.  På bakgrunn dette er jeg skeptisk til den foreslåtte utvidelsen til 5- årig lærerutdanning med master. Med dagens rekruttering til lærerutdanningen vil det måtte innebære at kravet til masteroppgaven må reduseres betraktelig. 

Jeg har som lærerutdanner allikevel sett tegn på en bekymringsfull
utvikling.

Frøydis Oma Ohnstad

Obligatorisk undervisning er redusert. Mye av lærerutdanningen er gjort ikke-obligatorisk. Skillet mellom obligatorisk og ikke obligatorisk undervisning ligger vanligvis i at obligatorisk undervisning innebærer at oppmøtet på studiestedet er nødvendig for læringen. Det studenter ved selvstudium kan lære seg selv, kan dermed ikke defineres som obligatorisk.

Altså blir det som står i pensumbøker og forskningsrapporter noe studentene selv kan tilegne seg. Lærerutdannerne erfarer at ikke-obligatorisk undervisning ofte oppfattes av mange studentene som mindre viktige, og derfor velger å utebli. Det blir dobbelt problematisk når disse studentene heller ikke leser «pensum» på egen hånd, eller utsetter det til rett før eksamen.  

En ny trend vi ser er at flere lærerstudenter i de obligatoriske forelesningene i tillegg oppfører seg som ganske umodne studenter. Vi registrerer studenter som er passivt tilstede i undervisningen, eller at de surfer på Facebook og mobil mens undervisningen foregår. 

Veiledning og oppfølging av lærerstudentene. Kvalitetsreformen ga institusjonene krav om økt oppfølging og veiledning, men kan vi si at er årsaken til frafall og dårlig studieinnsats er at lærerutdanningene gir studentene for lite veiledning og oppfølging?  For det første kan verken veiledning eller oppfølging erstatte at studenten selv leser pensum eller deltar aktivt i undervisningen. For det andre gir mange studenter beskjed om at de ikke kan møte til veiledning og undervisning fordi de må på jobb. De argumenterer med at de må ha tilleggsjobber for å kunne spe på det alt for lave studielånet.  Slik virker tilleggsjobben ofte å ha høyere prioritet enn selve lærerstudiet. 

Som kjent er en større andel av pengene til utdanningsinstitusjonene knyttet til studentenes vekttallsproduksjonen. Universiteter og høgskoler må dermed kjempe om studentenes gunst, og gi dem støtte og oppfølging så de kommer gjennom studiet, og sikre at de avlegger eksamen. Spørsmålet er om institusjonene fristes til å senke kravene for å opprettholde institusjonens økonomi?  

Trange økonomiske rammene for veiledning og undervisning i høyere utdanning harmonerer i alle fall ikke med kvalitetsreformens pålagte krav om økt veiledning og oppfølging av studenter. Vi ser ikke at økt fokus på veiledning har i ført til økte ressurser ved at faglig ansatte har fått mer tid til veiledning og oppfølging  av dagens lærerstudenter.  

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!